Politikk og personlighet - del V

De tidligere innleggene i denne serien sto 13. desember, 21. november, 11. august og 21. mai. De er tilsynelatende selvsentrerte, men bare tilsynelatende. Formålet er som før å undersøke hvordan personer, omgivelser og "tidsånden" virker inn på det politiske perspektiv man anlegger. Personen er meg - og noe av formålet er å følge Sokrates' påbud om å kjenne seg selv.

Hva var mitt "politiske syn" i 1978? I den grad det lar seg rekonstruere: mye var nok sentrert rundt utenrikspolitikk. Den kalde krigen dominerte verdensbildet mitt, og jeg trodde vel som de fleste i SV at arbeid for fred og forsoning mellom kapitalistiske og kommunistiske stater var veien å gå. Virkeligheten lå et sted midt mellom østlig og vestlig propaganda. De Øst-Europeiske landene var ufrie men økonomisk rettferdige, mens de vestlige var frie men økonomisk urettferdige. Vi ville ha det beste fra begge sider. I den tredje verden - utviklingslandene - foregikk en frigjøringskamp der særlig vår NATO-allierte USA var på feil side. De fattige landene ble holdt nede av vestlig kapitalisme, og utnyttet av multinasjonale (men egentlig Amerikanske) selskap. I Sør-Amerika hadde USA innsatt et fascistisk regime i Chile, og jeg sendte undergrunnsaviser til Chile innpakket i aluminiumsfolie (mot gjennomlysning) med private og fiktive avsendere. Den gang som nå var offentligheten ensidig i sin dekning av konflikten mellom Israel og Palestinerne - men med motsatt fortegn. Vi støttet PLO, og enhver annen organisasjon for frigjøring.

1978 begynte jeg på Namdal Gymnas (som ble Namsos videregående skole før jeg gikk ut tre år senere). Det ble starten på et mer omfattende engasjement på alle fronter. Jeg brukte første året på å skaffe meg posisjoner, det andre på å utøve dem, og det tredje på å kvitte meg med dem. Fra 1977 til 1982 var jeg leder i Namsos SU, jeg var med og startet SV-lag i Overhalla der jeg satt i styret. Jeg var i Landsstyret i SU (og fikk beskjed om at en plass i sentralstyret sto klar dersom jeg flyttet til Oslo). Jeg var også i Fylkesstyret i SV, og hadde en uendelig rekke med verv både her og der. Inklusive det å være elevrepresentant i Fylkesskolestyret. Læringskurven var bratt og gøy.

Sommeren 1978 var jeg på SUs sommerleir på Rena i Østerdalen. Når jeg ser på bildene derfra er det svært mange som har figurert i den nasjonale offentligheten. Erik Solheim var leder i SU den gangen, og han var også på besøk på Skilleås. På sommerleiren fikk vi beskjed om å organisere et alternativ til Operasjon Dagsverk den høsten - Skoleelevenes solidaritetsaksjon. Pengene skulle gå til SWAPO i Namibia (derfor Namibias flag øverst i denne posten). På plass på Gymnaset fikk jeg dratt sammen en organisasjon, som også omfattet Bjarne Håkon Hanssen (nåværende helseminister). Med meg som leder samlet vi inn like mye som OD. Det ble en slitsom men givende opplevelse, og mye organisasjonserfaring ble samlet. Jeg ledet også flere studiesirkler, og fikk undervisningserfaring "the hard way".

Oppi det hele meldte jeg meg ut av Statskirken og inn i Human-Etisk Forbund, jeg ble med i det første styret i Overhalla Historielag, og gikk også på skolen. Men politisk mono-kulturell ble jeg ikke: mine to beste venner sympatiserte med Høyre - ja, de startet Unge Høyre i Overhalla. Vi delte interessen for politikk og musikk, men var bare enige om det siste. I ettertid ser jeg dette som viktig: det ble umulig for meg å følge det mønster som mange havner i, der man demoniserer politiske motstandere - eller i hvert fall danner enkle "oss vs. dem" konstellasjoner.

Kanskje skal jeg skryte på meg evnen og viljen til å se saker fra andres synsvinkel også? Dette forsøket på å se mitt tidligere jeg utenfra vil aldri bli noen objektiv øvelse, så jeg skal være forsiktig med å tilkjenne meg selv edle egenskaper. Men: jeg innbiller meg at de som kjenner meg godt vil gi meg kredit for å åpne for muligheten av at jeg kan ta feil??? Eller tar jeg kanskje feil? Det har vel hendt før!

Pinter og poetokratiet

(Bilde: Max Nash/AP)

Harold Pinter, en genial engelsk dramatiker, døde julaften. I NTBs notis nevnes et par av hans skuespill, og at han "var også kjent som en politisk aktivist på venstresiden som var svært kritisk til USAs utenrikspolitikk". Som om dette var en av hans store ytelser i livet. Godt over 90% av verdens befolkning har vært kritisk til USAs utenrikspolitikk under George W. Bush, men sitatet viser igjen at journalister og offentligheten forventer at store forfattere skal ha en særlig innsikt i politikk og verdens beskaffenhet. Alt tyder på at det er noe stort tull.

Notisen fra NTB nevner ikke noe om at også ga sin støtte til Den internasjonale komité til forsvar for Slobodan Milosevic, og sammenlignet USA med Nazi-Tyskland. Som dramatiker var Pinter et geni - et ubehagelig geni, riktignok. Den som ikke blir rystet av stykker som The Homecoming kan ikke være riktig skrudd sammen. Men som politisk analytiker var Pinter skrudd. Helskrudd.

Det var jo også Knut Hamsun, samt våre hjemlige m-l forfattere. Tolstoy - som kunne skrive subtilt og nyansert om kvinners følelser - behandlet sin egen kone helt grusomt. Så hvorfor fortsetter presumtivt fornuftige mennesker å lytte til hva forfattere uttaler om nesten hva som helst?

Premisset later til å være at de som har en slik utviklet innsikt i menneskelige forhold og det menneskelige sinn også må ha en innsikt på samme nivå også på andre felt. De blir dyrket som genier på alle sosiale felt. Men har noen i det hele tatt noe eksempel på forfattere det har vært grunn til å høre på når det gjelder politiske forhold? Det er i alle fall en lang rekke politiske idioter blant store forfattere. Premisset er åpenbart feil.

Jeg er blant dem som får en indre "bullshit alert" når jeg hører uttrykk som "forskning viser at", men jeg finner mange grunner til å feste lit til funn som viser at intelligens finnes i mange ulike former, og at det ikke er noen nødvendig overføring mellom disse. For mange år siden så jeg en av disse Nobelpris-samtalene fra Stockholm der nobelprisvinnerne samtaler om verdensproblemene. Jeg ble etter kort tid overbevist om at de var ensporete og banale i hodet alle sammen. Geniale på sine felt, helt klart, men ute av stand til å si noe vettugt om verden utenfor sitt smale felt.

Slik er det åpenbart med forfattere også. Men: berømmelse på ett felt gir tydeligvis fri tilgang til media, og dørene åpnes på vid vegg når berømthetene også sier noe bombastisk eller oppsiktvekkende (og dermed unyansert og trolig feilaktig). Trøsten får være at vi som ikke er skapende genier får anledning til å godte oss over genienes åpenbare idioti.

The History of the World. Part II

Here is the next, and last, instalment:

Then came the Middle Ages. King Alfred conquered the Dames, King Arthur lived in the Age of Shivery, King Harlod mustarded his troops before the Battle of Hastings, Joan of Arc was canonized by George Bernard Shaw, and the victims of the Black Death grew boobs on their necks. Finally,the Magna Carta provided that no free man should be hanged twice for the same offense.

In midevil times most of the people were alliterate. The greatest writer of the time was Chaucer, who wrote many poems and verse and also wrote literature. Another tale tells of William Tell,
who shot an arrow through an apple while standing on his son's head.

The Renaissance was an age in which more individuals felt the value of their human being. Martin Luther was nailed to the church door at Wittenberg for selling papal indulgences. He died a horrible death, being excommunicated by a bull. It was the painter Donatello's interest in the female nude that made him the father of the Renaissance. It was an age of great inventions and discoveries.

Gutenberg invented the Bible. Sir Walter Raleigh is a historical figure because he invented cigarettes. Another important invention was the circulation of blood. Sir Francis Drake circumcised the world with a 100-foot clipper.

The government of England was a limited mockery. Henry VIII found walking difficult because he had an abbess on his knee. Queen Elizabeth was the "Virgin Queen." As a queen she was a success. When Elizabeth exposed herself before her troops, they all shouted "hurrah." Then her navy went out and defeated the Spanish Armadillo.

The greatest writer of the Renaissance was William Shakespear. Shakespear never made much money and is famous only because of his plays. He lived in Windsor with his merry wives, writing tragedies, comedies and errors. In one of Shakespear's famous plays, Hamlet rations out hissituation by relieving himself in a long soliloquy. In another, Lady Macbeth tries to convince Macbeth to kill the King by attacking his manhood. Romeo and Juliet are an example of a heroic couplet.

Writing at the same time as Shakespear was Miquel Cervantes. He wrote "Donkey Hote". The next great author was John Milton. Milton wrote "Paradise Lost." Then his wife dies and he wrote "Paradise Regained."

During the Renaissance America began. Christopher Columbus was a great navigator who discovered America while cursing about the Atlantic. His ships were called the Nina, the Pinta, and the Santa Fe. Later the Pilgrims crossed the Ocean, and the was called the Pilgrim's Progress. When they landed at Plymouth Rock, they were greeted by Indians, who came down the hill rolling their was hoops before them. The Indian squabs carried porpoises on their back. Many of the Indian heroes were killed, along with their cabooses, which proved very fatal to them. The winter of 1620 was a hard one for the settlers. Many people died and many babies were born. Captain John Smith was responsible for all this.

One of the causes of the Revolutionary Wars was the English put tacks in their tea. Also, the colonists would send their parcels through the post without stamps. During the War, Red Coats and Paul Revere was throwing balls over stone walls. The dogs were barking and the peacocks crowing. Finally, the colonists won the War and no longer had to pay for taxis.

Delegates from the original thirteen states formed the Contented Congress. Thomas Jefferson, a Virgin, and Benjamin Franklin were two singers of the Declaration of Independence. Franklin had gone to Boston carrying all his clothes in his pocket and a loaf of bread under each arm. He invented electricity by rubbing cats backwards and declared "a horse divided against itself cannot stand." Franklin died in 1790 and is still dead.

George Washington married Martha Curtis and in due time became the Father of Our Country. Then the Constitution of the United States was adopted to secure domestic hostility. Under the
Constitution the people enjoyed the right to keep bare arms. Abraham Lincoln became America's greatest Precedent. Lincoln's mother died in infancy, and he was born in a log cabin which he built with his own hands. When Lincoln was President, he wore only a tall silk hat. He said, "In onion there is strength." Abraham Lincoln write the Gettysburg address while travelling from Washington to Gettysburg on the back of an envelope. He also signed the Emasculation Proclamation, and the Fourteenth Amendment gave the ex-Negroes citizenship. But the Clue Clux Clan would torcher and lynch the ex-Negroes and other innocent victims. On the night of April 14, 1865, Lincoln went to the theater and got shot in his seat by one of the actors in a moving picture show. The believed assinator was John Wilkes Booth, a supposedly insane actor. This ruined Booth's career.

Meanwhile in Europe, the enlightenment was a reasonable time. Voltaire invented electricity and also wrote a book called "Candy". Gravity was invented by Issac Walton. It is chiefly noticeable in the Autumn, when the apples are falling off the trees. Bach was the most famous composer in the world, and so was Handel. Handel was half German, half Italian and half English. He was very large. Bach died from 1750 to the present. Beethoven wrote music even though he was deaf. He was so deaf he wrote loud music. He took long walks in the forest even when everyone was calling for him. Beethoven expired in 1827 and later died for this.

France was in a very serious state. The French Revolution was accomplished before it happened. The Marseillaise was the theme song of the French Revolution, and it catapulted into Napoleon. During the Napoleonic Wars, the crowned heads of Europe were trembling in their shoes. Then the Spanish gorrilas came down from the hills and nipped at Napoleon's flanks. Napoleon became ill with bladder problems and was very tense and unrestrained. He wanted an heir to inherit his power, but since Josephine was a baroness, she couldn't bear him any children.

The sun never set on the British Empire because the British Empire is in the East and the sun sets in the West. Queen Victoria was the longest queen. She sat on a thorn for 63 years. He reclining years and finally the end of her life were exemplatory of a great personality. Her death was the final event which ended her reign. The nineteenth century was a time of many great inventions and thoughts. The invention of the steamboat caused a network of rivers to spring up. Cyrus McCormick invented the McCormick Raper, which did the work of a hundred men. Samuel Morse invented a code for telepathy. Louis Pasteur discovered a cure for rabbis. Charles Darwin was a naturalist who wrote the "Organ of the Species". Madman Curie discovered radium. And Karl Marx became one of the Marx Brothers.

The First World War, cause by the assignation of the Arch-Duck by a surf, ushered in a new error in the anals of human history.

The History of the World. Part I

Earlier in my blog I have solved all the most important problems in the world. They are easy. When I now attempt to write the history of the world, I need the help of Richard Lederer, of St. Paul's School, and his collected bloopers from students all over the US first published in The Language Quarterly, Vol. XIII (1987), No. 4. Over to you Richard:

One of the fringe benefits of being an English or History teacher is receiving the occasional jewel of a student blooper in an essay. I have pasted together the following "history" of the world from
certifiably genuine student bloopers collected by teachers throughout the United States, from eight grade through college level. Read carefully, and you will learn a lot.

The inhabitants of Egypt were called mummies. They lived in the Sarah Dessert and travelled by Camelot. The climate of the Sarah is such that the inhabitants have to live elsewhere, so certain areas of the dessert are cultivated by irritation. The Egyptians built the Pyramids in the shape of a huge triangular cube. The Pyramids are a range of mountains between France and Spain.

The Bible is full of interesting caricatures. In the first book of the Bible, Guinesses, Adam and Eve were created from an apple tree. One of their children, Cain, asked "Am I my brother's son?" God asked Abraham to sacrifice Issac on Mount Montezuma. Jacob, son of Issac, stole his brother's birthmark. Jacob was a patriarch who brought up his twelve sons to be patriarchs, but they did not take to it. One of Jacob's sons, Joseph, gave refuse to the Israelites.

Pharaoh forced the Hebrew slaves to make bread without straw. Moses led them to the Red Sea, where they made unleavened bread, which is bread made without any ingredients. Afterwards, Moses went up on Mount Cyanide to get the ten commandments. David was a Hebrew king skilled at playing the liar. He fought with the Philatelists, a race of people who lived in Biblical times. Solomon, one of David's sons, had 500 wives and 500 porcupines.

Without the Greeks, we wouldn't have history. The Greeks invented three kinds of columns - Corinthian, Doric and Ironic. They also had myths. A myth is a female moth. One myth says that the mother of Achilles dipped him in the River Stynx until he became intolerable. Achilles appears in "The Illiad", by Homer. Homer also wrote the "Oddity", in which Penelope was the last hardship that Ulysses endured on his journey. Actually, Homer was not written by Homer but by another man of that name.

Socrates was a famous Greek teacher who went around giving people advice. They killed him. Socrates died from an overdose of wedlock. In the Olympic Games, Greeks ran races, jumped, hurled the biscuits, and threw the java. The reward to the victor was a coral wreath. The government of Athens was democratic because the people took the law into their own hands.

There were no wars in Greece, as the mountains were so high that they couldn't climb over to see what their neighbours were doing. When they fought the Parisians, the Greeks were outnumbered because the Persians had more men. Eventually, the Ramons conquered the Geeks. History call people Romans because they never stayed in one place for very long. At Roman banquets, the guests wore garlic in their hair. Julius Caesar extinguished himself on the battlefields of Gaul. The Ides of March killed him because they thought he was going to be made king. Nero was a cruel tyranny who would torture his poor subjects by playingthe fiddle to them.

- Next time: The Medevil Period. (Photo: Hoffman Photographic)

Politikk og personlighet - del IV

Til nå har jeg skrevet tre innlegg i denne serien: 21. mai, 11. august og 21. november. Klikk dere tilbake dit for å få hele forløpet. Formålet er å undersøke hva som betyr mest for ens politiske ståsted: arv eller miljø. Eller rettere: hvilke er de viktigste faktorene som styrer ens utvikling i retning av et verdensbilde. Her representert med politisk grunnsyn, og meg selv som eksempel. Valget av illustrasjon er tematisk: er vi forutbestemt, som toget, til å følge et bestemt forløp, eller kan vi også spore av? OK, kanskje litt søkt, men jeg likte bildet. Det får holde som begrunnelse for illustrasjonen (fra Boston Globe). Det er penere enn Berge Furre, som prydet det forrige innlegget.

Før jeg går videre med året 1977 og den kronologiske fortellingen kan det være på plass med noen metodologiske aspekter. Det å skulle bruke en selv som undersøkelsesobjekt er vanskelig. Distansen blir borte, og anstrengelsene ved å prøve å legge an 'the view from nowhere' (for å bruke Thomas Nagels uttrykk) blir betydelige. Men: fordelen er at detaljene og det egenopplevde blir desto tydeligere.

Da året ble 1977 gikk jeg i 8. klasse på ungdomsskolen og skulle konfirmeres. Jeg abonnerte på Ny Tid, og jeg ble gammel nok til å melde meg inn i et politisk parti. Jeg tror bestemt at det som skjedde den sommeren var sterkt bestemmende for mitt videre politiske virke. Berge Furre og Finn Gustavsen lekket rapporten om Loran C og Omega - at Norge, uten offisiell klarering, stilte sitt område til rådighet for avlytting mv. til fordel for USA. Det var tale om riksrett og annet. Jeg ble engasjert, og følelsen av å ha rett men bli overkjørt av makta og offentligheten ble sterkt motiverende for meg. Da jeg den sommeren ble kontaktet av en hyggelig kar som var Valgkampsekretær for Nord-Trøndelag SV ble jeg også smigret. Han brukte abonnementslistene til Ny Tid, og jeg fikk en del materiale som jeg lovet å dele ut. Jeg syklet ganske mange mil den sensommeren og høsten før valget.

Jeg ble enten kontaktet, eller ble satt i forbindelse med, Namsos SV. Jeg meldte meg inn, og ble med på studiesirkel. Dette ble starten på mye sykling og haiking for å dekke avstanden mellom Skilleås og Namsos, som var ca. 18 kilometer. Min (fille-)onkel Palmer, som bodde på Hylla - der veien mot Overhalla forlot Namsos ble en vanlig stopp på veien hjem. Palmer, gift med fars søster Karen, var en pensjonert skredder som hadde vært med i krigens sluttfase og var glødende kommunist. Han abonnerte på Friheten og fikk mye propaganda fra den Sovjetiske ambasaden. Tante Karen var vel kanskje klodens snilleste, og Palmer var interessant å diskutere med. Min far hadde et annet syn enn Palmer, kan man vel si, og han var også av den tydelige sorten i politiske diskusjoner. Men han var overraskende tolerant med meg i mitt avvik. Kjærligheten til ens barn er, har jeg jo selv også oppdaget, en kraft som ikke lar seg kue. Det må ha vært noe der - samt en velutviklet klokskap.

Valget gikk riktig elendig, men SV kom på vippen. Jeg møtte mange intelligente, snille og åpne mennesker i Namsos SV. De årene jeg holdt på med politikk i Namdalen, først i Namsos SV, hele tiden i Namsos Sosialistisk Ungdom (som jeg ledet fra 1978 til 1982), og så i Overhalla SV, var utrolig rike. De var viktige for meg i å utvikle min selvstendighet, og også på det å få trygget på min identitet som skoleflink og intellektuell. I løpet av 1977 reiste jeg også på min første konferanse: på Snåsa. Hit kom Erik Rudeng, som sterkt oppmuntret meg til å sikte på en universitetsutdannelse.

Det er vel kjent for de fleste at andre har grodd fast i sine oppfatninger. Fakta og argumenter rokker dem ikke. Oss selv da? Kjølig analyserende, klartseende og klarttenkende. Helt uten behov for å beskytte eksisterende oppfatninger i møte med virkeligheten. Helt klart. Rimelig? Neppe! Ethvert menneskes sinn beskytter sine fordommer og sitt verdensbilde på det mest innbitte.

I ungdommen er man mer søkende. Tilfeldige og ikke så tilfeldige påvirkninger har større sjanse for å nå gjennom sinnets beskyttelse. For meg var det vel i 1977 viktig å få anerkjennelse, danne min egen identitet og bli selvstendig. På kjøpet fikk jeg styrket det akademiske aspektet av min identitet. Alt lå til rette for at jeg også skulle være sosialist, eller i det minste sosialdemokrat, også 31 år senere. Slik gikk det ikke. Følg med, følg med!!!

Grådighet og annen styggedom

Vi mennesker lar følelsene styre våre handlinger. Nei, det er kanskje feil måte å si det på: menneskers handlinger styres av følelser. Flere studier av mennesker som har mistet sine følelser på grunn av hjerneskade, viser at disse er fullt i stand til å vurdere hva som er rett å gjøre i tenkte tilfeller. Men de er HELT ute av stand til å velge selv. G. Simeon og flere skrev i 1997 en artikkel i American Journal of Psychiatry om 30 tilfeller av depersonaliseringssyndromet. Det betyr at de ikke lenger var i stand til å føle, og disse mistet også evnen til å foreta handlinger som krevde valg. Eslinger og Damasio skrev i Neurology i 1985 om en pasient som dette, kallt EVR. Han fikk, grunnet en tumor, operert bort en del av hjernen der forbindelsene mellom følelser og det pre-frontale cortex finner sted. Livet hans gikk i dass, kort sagt, og han klarte nesten ikke å foreta valg av noe slag. Når han mannet seg opp til det, så var de uten unntak helt håpløse. Saver og Damasio publiserte videre i 1991 studier av denne pasienten i Neuropsychologia der de viste at hans analytiske evner var upåvirket.

Selv om dette materialet er litt tynt for bastante konklusjoner, så må man vel kunne si at følelsene ikke er noe som kommer i tillegg til rasjonelle avgjørelser i livet. De er nødvendige for rasjonelle avgjørelser. "Magefølelsen" er antakelig like pålitelig som analysen - dersom du må foreta et viktig valg. Ikke alle følelser er forstyrrende - det å føle riktig er en nødvendig del av praktisk visdom. Dette visste Aristoteles for 2400 år siden.

Grådighet er etter alt å dømme en viktig motivasjon for de boblene økonomien har utviklet de siste årene. Grådighet er ikke vakkert, eller noe man gladelig innrømmer å føle. Den var faktisk en av de syv dødssynder. Det var også misunnelse. Mens grådighet stadig blir holdt fram som essensen av ondskap, så har misunnelsen - som også var en av de syv dødssynder - fått offisielt stempel som godkjent av vår rød-grønne regjering.

Misunnelse får oss ikke ut av den pågående nedgangen i økonomien. Misunnelse motiverer ikke til investeringer og satsing. Det gjør den utskjelte grådigheten. Nå har alle økonomer plutselig blitt Keynesianere, så da passer det godt å sitere John Maynard Keynes, som også får pryde dette innlegget med et bilde:

"For at least another hundred years we must pretend to ourselves and to everyone that fair is foul and foul is fair; for foul is useful and fair is not. Avarice and usury and precaution must be our gods for a little longer still. For only they can lead us out of the tunnel of economic necessity into daylight." "The Future", Essays in Persuasion (1931) Ch. 5, JMK, CW, IX, pp.329 - 331, Economic Possibilities for our Grandchildren (1930).

"Foul is useful, and fair is not". Kortere, og bedre, kan det ikke sies.

Å løse to kriser på en gang

Finanskrisen, og tilbakeslaget i realøkonomien som følger, er godt dekket i alle media for tiden. Selvsagt med de obligatoriske overdrivelsene og tåpelige overskriftene. Denne krisen vil føre til langt flere ledige her i landet. Tall som 100.000 og 120.000 har kommet fra tallknusere i ellers velrenomerte foretak. Det er vel grunn til å tro at noen av disse vil komme fra finansnæringen?

En krise er ikke bare håpløs. Mange som blir ledige blir nødt til å vurdere sin vei videre i livet. Var jeg egentlig inne på riktig spor? Gjorde jeg noe jeg følte var meningsfullt? Hva om noen av disse får et tilbud om en ny og meningsfull vei, i et yrke som er noe av det viktigste et samfunn kan by på?

Om kort tid vil skremmende mange av skolens realfagslærere gå av med pensjon. Omtrent to tredjedeler, mener jeg å ha lest. Den demografiske utviklingen er ubønnhørlig, og konsekvensene for elever og i neste omgang for samfunnet er dramatiske. Snart finnes det ikke kompetanse innen realfagene på mange skoler. Alle vet at noe må gjøres, men ingen gjør noe annet enn å produsere formaninger og store ord.

Men flere av de som formodentlig blir ledige har realfaglig bakgrunn, eller kan i alle fall omskoleres i den retningen. Hva med å innføre overgangsordninger og tilskudd til omskolering? Idéen er alldeles gratis, men den fordrer at regelryttere setter kjepphestene på stallen for en stund, den krever at læreryrket gjøres attraktivt for noen som har levd høyt på løse penger, og ikke minst krever det handling og målrettede tiltak.

På denne måten kan en krise som pågår nå begrense en som kommer om kort tid. Er ikke det en god idé?

Ronny Wittgenstein

Just for once I will publish something here in English. Below is my translation from an old exam script. The student was smart, but not very energetic. Rather than just leave, he wrote the following during a six hour exam some 12-13 years ago. It is worth keeping in mind that Wittgenstein wrote: 'A serious and good philosophical work could be written consisting entirely of jokes'. But that was Ludwig. Here is Ronny:

Ronny Wittgenstein

Question:
It has been claimed that Wittgenstein's later philosophy represents a break with the philosophical tradition. Explain a few points in Wittgenstein's philosophy where such a break can be said to be evident.


The answer of student nr. **** (translated by O M Skilleås)

Ronny Wittgenstein (1907-1992) is the founder of the philosophical tradition we today call 'ronnism'. He left a number of philosophical works on almost any conceivable topic. Yet the main interest in Ronny Wittgenstein's late philosophy remained epistemological. Is it possible to have secure knowledge? And if not - how can we be sure of that?

Ronny led a life in loneliness. His grotesque exterior made social intercourse near impossible. Even his own mother wanted nothing to do with him, and it is gripping to read his autobiography Ronny W., where he relates his difficult upbringing.

'When I started school', he writes, 'my mother wrapped my school lunch in maps. All the exits from town were marked in red. I understood I was unwanted.' Ronny's difficult relationship with his mother made its mark on his whole life. Towards the end of his life he wrote a book about her called The Castrating Zionist.

Ronny Wittgenstein was in continuous philosophical development. For a long time he was a believer in idiotism, but gradually he came to the realization that thought has a major role in consciousness, and this led to his first major work of philosophy, Cactus. In this work, Ronny claims that he is the only consciousness in the Universe. All others are just figments of his
imagination [here the student has crossed out 'philosophy']. This philosophy gained very few adherents, which made Ronny very depressed. He used most of his time and energy to persuade his only friend Helmer of the truth of his theories.

The later philosophy of Ronny Wittgenstein gives more attention to language. He dreamt of creating a new and better language, without the shortcomings of daily language. It can often be difficult to hear the difference between 'paté' and 'patted'. Ronny's main thesis was that by cutting out vocoids you would get a scientific ideal language. Wittgenstein never got to publish his
main work on language. He writes in a letter to the publisher:
Jg frstr kk hvrfr dt flskkt fllskpt kk trr mnltp. Gt stpt kk nstn!
[this is quoted from the Norwegian]

This programme later proved very difficult to carry out, and Wittgenstein was forced to give up his ambitious project. He now adopted a new view, that language is not a suitable medium of communication at all. After attempting telepathy for a while, he started using semaphore.

In his ethics Wittgenstein is mostly concerned with the relationship mother-son, but other topics are also broached. His main work in ethics has the form of a dialogue. Ronny converses with his best (and only) friend Helmer. This is an excerpt from the famous garden conversation:

Ronny: "Look at that rose, Helmer."
Helmer: "Yes, it's really nice, that one."
Ronny: "I just picked it. Soon it will die. So frail is life. Don't cry,
Helmer!"
Helmer: "I'm not crying. I'm allergic to flowers."

This passage shows how Ronny, with the aid of his ironnyc method, makes Helmer realize something very deep. Reluctantly, Helmer is almost pulled into philosophic speculations on almost anything between heaven and earth.

It was a pity that his contemporaries did not open their eyes to the thoughts of Wittgenstein. While he lived he gained next to no recognition. It's only now, after his death, that we are beginning to understand the depth of Ronny Wittgenstein's philosophy.

Bilindustri til opphugging?

Bilproduksjon er en svært konjunkturutsatt bransje. En betydelig andel av bilens kostnader pådrar man seg lenge før modellen blir satt i produksjon. Utviklingen av en ny modell tar gjerne mellom fem og sju år, og koster ufattelige summer - ikke minst nå når avansert elektronikk synes nødvendig og hybridisering er på moten. Når så salget skjer over (normalt) sju år sier det seg selv at finansielle muskler er nødvendig for å holde på. Derfor er det bare store produsenter igjen i volum-segmentene, og nisje-produsenter i de øvre prislag sliter eller er overtatt av volumprodusenter (f.eks. Bentley og Rolls Royce).

Men snart er det vel slutt for GM, Ford og Chrysler? Det forhandles om redningspakker i USA, men der er har selvhjelpstenkningen ennå ikke gått helt av moten - krise eller ikke. Det amerikanske markedet er i fritt fall, og de hjemmeavlede merkene er i dyp krise. Der har de vært lenge. Grunnene er mange:

• De sliter med pensjonsforpliktelser, som utgjør i snitt $2000 per bil produsert. I USA er det ikke staten som stiller pensjon for deg - det er arbeidsgiveren. Og nå får de tre store slite med å betale pensjonen for de svære arbeidsstyrkene de hadde på 60- og 70-tallet. Det slipper Toyota, BMW, Honda, Nissan, Mercedes og de andre utlenlandske merkene som produserer i USA.


• De sliter med generøse avtaler med de ansatte. De nye merkene i USA har vesentlig lavere kostnader. Ford flytter produksjon til Mexico, men det er nok for sent.


• Som store nesten-monopolister kunne de tre store i flere tiår gjøre hva de ville, og de ble late. Kvaliteten har vært laber, og ryktet sitter i selv om kvaliteten nå er kommet opp på linje med de nye merkene.


• Kostnadene med store og umoderne produksjonanlegg er også betydelige.

Det finnes i det minste noen lyspunkt:

• Europeisk Ford og Volvo (som eies av Ford) går så det suser - eller gjorde det inntil det siste årets svingninger og utfordringer. Disse er langt framme teknologisk, og har tilpassede og fornuftige produksjonsanlegg.


• Opel går også bra (som eies av GM), mens Saab (GM) etter alt å dømme er dødsdømt.


• Så Ford og GM kan raskt overføre teknologi og know-how, ja til og med modeller, fra Europa til USA. Etter sigende er det nærmest et folkekrav at de vil ha Ford Mondeo der borte. Alt dette gir brensesøkonomiske modeller på markedet raskt.

Men: amerikanerne er noe for seg selv. Å kjøpe og kjøre en vanlig europeisk sedan i USA er å bli stemplet som taper. Det amerikanske markedet er spesielt, og det er ikke noen tilfeldighet at modellene BMW og Mercedes produserer i USA er SUVene.

Hva må gjøres? Som selvutnevnt konsulent for verdensproblemene vet jeg naturligvis svaret. De tre store og trøtte, GM, Ford og Chrysler, må få "chapter 11" beskyttelse mot kreditorene. Kongressen må stille garantier for kjøpernes garantier, og Europeisk Ford, Volvo og Opel skilles ut som egne selskaper. Disse får, med føderale garantier som støtte i 5-7 år, ta over teknologi og immaterielle verdier med sikte på å bygge opp igjen det som var verdt å verne i de amerikanske moderselskapene.

Ulemper? Mange! Hvem vil kjøpe bil av et konsern som er konkurs? Ikke mange nok til å berge mange arbeidsplasser. Underleverandører vil gå konk, og det vil også forhandlernettet. USA er et stort land, men 3.000.000 arbeidsplasser erstattes ikke i en fei.

En eller annen stukturert løsning, som unngår disse ulempene, må finnes. Men ingen løsning kan finnes som ikke betyr enorme og brutale omveltninger i denne amerikanske dinosaur-bransjen. Men mitt poeng er likevel: de europeiske avleggerne av de tre store, i alle fall Ford og GM, er sunne og vitale bedrifter. De har noe å lære bort til Detroit.

Politikk og personlighet - del III

Det kan unektelig virke en antydning selvopptatt å publisere biter av en selvbiografi på en blogg – særlig når man ikke er kjendis og/eller en betydningsfull person. Men formålet er verken egenreklame eller rettferdigjøring av gamle synder. Det er et forsøk på å avdekke, for meg selv og eventuelt andre interesserte, hvilke faktorer som spiller inn på de dypere oppfatninger man har, og det verdensbilde man danner seg. Politisk ståsted har med tilfeldigheter, den tid man lever i, og ikke minst med de personer man møter å gjøre. Det er i alle fall mine hypoteser i dette arbeidet med å avdekke min egen vei fram til der jeg nå befinner meg politisk.

Det har vært to innlegg tidligere i denne serien, men de kom for en stund siden (nr. II var 11. august). Kort oppsummert viste de at jeg kom fra et hjem med få bøker men mange aviser, og en svært politisk interessert og aktiv far (Senterpartiet). Som funksjonelt enebarn (mine to halvsøsken er betydelig eldre enn meg) var jeg også bråmoden. Fra jeg var 7 år leste jeg aviser (jeg klipte ut politiske karikaturer, og de første er fra 1969) og så på Dagsrevyen med faren min. I del II kom vi fram til 1973, sånn omtrent.

Far satt i kommunestyret, og var formann i Senterpartiet. Det er derfor ikke så rart at da min venn, som vi kan kalle A, spurte om det ikke var noe i partiets program som ikke var helt optimalt så svarte jeg, etter en kort tenkepause, nei. Men Høyrebølgen begynte å skvulpe inn også på Nord-Trønderske strender, så da det i 7. klasse var prøvevalg i en samfunnsfagtime, så fikk Høyre 5 stemmer – deriblant min. Til og med far, som var sterkt knyttet til landbruksnæringen som traktorselger, snakket pent om Høyre og sa at han vurderte å stemme på partiet. Han ble kanskje også motivert til å re-orientere seg da han ble strøket ut av kommunestyret gjennom en sokne-aksjon blant senterpartister i Ranem sogn?

Den politiske interessen var enorm. A og jeg skrev etter alle partienes programmer som vi leste. Vi ble ikke fornøyd med noen, så vi laget et liksom-parti som jeg tror vi kallte Reformpartiet (før Carl I. Hagen gjorde det), og hadde stor glede av å skrive partiets program.

Høsten 1975 kjøpte jeg Klassekampen på stand i Namsos. En eldre bror av en klassekamerat (skoleklasse, vel å merke) sto og solgte den. Dateringen er sikker, siden jeg husker at svensk dikter klaget over at Generalissimo Franco var så seiglivet (han døde senere den høsten). Jeg begynte å interessere meg for hvordan kommunister så verden, og prøvde å se Dagsrevyen gjennom deres øyne. Jeg lyktes vel bare sånn passe. Men min daværende samfunnsfaglærer og klasseforstander, EF kan vi kalle han, var SV’er. Han likte også Rolling Stones, og hadde også av den grunn en høy stjerne hos meg.

Min venn B hadde fått abonnement på SV avisen Ny Tid i julegave fra et søskenbarn. Disse søskenbarnene var også mine fjerne slektninger. De studerte eller var ferdig utdannede akademikere, og det var mange diskusjoner der på gården i feriene. Vi (A, B og meg) deltok også. En gang i 1976, tror jeg at det var, tok jeg også et abonnement på Ny Tid. Jeg ville gjerne bli bedre skodd i diskusjonene, men far var ikke imponert. Men andre som jeg så opp til, EF og en tysklærer på skolen, samt mine akademiske og (på flere vis) fjerne slektninger støttet SV. De hadde også en akademisk og seriøs stil som appellerte til meg. Jeg var flink på skolen og selvstendighetstrangen økte nok noe.

Det er for drøyt å snakke om noe ungdomsopprør hos meg, for noe som minner om opprør er ganske fjernt fra mitt lynne. Men det er nok rimelig å se på min politiske utvikling på denne tiden som motivert av et behov for å markere selvstendighet. Min egenforståelse som noe intellektuell var vel også i vekst, går jeg ut fra, og de akademiske kretser i Norge den gang – og enda mer nå – er i stor grad venstreorienterte. Lærere og venner trakk noe i den retningen også, men det bildet var ikke entydig. Venn A ble, etter runder med, i rask rekkefølge, AKP, SV og Venstre, Høyre-mann.

En person jeg da, og senere, så opp til var Berge Furre. Den gang (fra 1976) leder i SV. Han hadde en solid, argumenterende og intellektuell stil. Han var ingen folkeforfører, men alt dette appellerte til meg og derfor får hans bilde pryde innlegget i bloggen. I neste episode får dere lese om da jeg ble aktiv i SV og ble gjenkjent av Berge Furre på Karl Johan.

Selvbedrag

Det viser seg at vi alle sammen - nesten - er mestre i selvbedrag. Dette er et veldokumentert og omfattende fenomen - så omfattende at det klart har en evolusjonær basis. Blåøyd optimisme slår svartsinn når som helst, og Obamas slagord "Yes We Can" bærer i seg mye av dette allmenne fenomenet som ikke minst er tydelig i USA. Da jeg først reiste på Inter-Rail og ble kjent med en del unge mennesker fra USA slo det meg at (nesten) alle skulle bli noe stort, og at de ikke uttrykte noen tvil om resultatet. Vi fra Norge og Namdalen var i vesentlig grad mer beskjedne, kan man si. Noe nær 99% av de vi traff ville vel mislykkes, men det stopper jo ingen. Ingen store traumer av den grunn. Mennesker har en egen evne til å omskrive fortiden for å beskytte sitt ego - og forskjellene mellom oss er små. På engelsk kalles dette "the self-serving bias", og (ironisk nok) mener alle at de andre er mer utsatt for dette enn dem selv.

Det er særlig i Journal of Personality and Social Psychology mange av disse studiene har blitt trykket (http://www.apa.org/journals/psp/). Vi kjenner fra før at nesten alle vi som kjører bil ærlig og oppriktig tror at vi er bedre enn gjennomsnittet. Og når ting slår feil, omskriver vi våre oppfatninger om suksess og finner på gode grunner (som ikke omfatter egne svakheter) for at det måtte gå slik.

Obamas optimistiske kampanje skjedde på bakgrunn av en svært alvorlig krise i økonomien, og hans (og ikke minst McCains) løfter om skatteletter og store sosiale reformer er lite tillitvekkende av den grunn. Men det er viktig å bevare optimismen. Så godt som alle sosialpsykologiske studier og eksperimenter viser at vi tar feil med hensyn til våre egne evner og ferdigheter - i positiv retning. Det er faktisk bare en gruppe mennesker som konsistent vurderer egne evner og egenskaper på en realistisk måte: de klinisk deprimerte.

Det er derfor ingen evolusjonær grunn til å foretrekke det realistsiske bildet av seg selv, for klinisk deprimerte har det ikke bare forferdelig, de har også en betydelig større sannsynlighet for å begå selvmord. Selv innenfor det ikke-sykelige spektret av optimisme-pessimisme er det god grunn til å foretrekke blåøyd og urealistisk optimisme: i en studie i nevnte tidsskrift fra 2001 viste D.D. Danner et alia i en studie av nonner at et optimistisk lynne gir 10 år lengre levetid enn et pessimistisk. ('Positive emotions in early life and longevity: findings from the nun study').

Ikke bare har amerikanerne valgt en president som kan gå på vannet (se tegningen fra Matt over), vi kan trygt si: Lenge leve den blåøyde optimismen!

Valgskred?

(Bilde fra Aftenposten.no)

I dag går det ikke an å blogge om noe annet enn påtroppende President Obama. For å være litt personlig: jeg er hoppende glad og lettet over resultatet. Påsken 2007 var jeg i USA, i Georgia, og hørte og så Obama på TV. Det var ikke så lenge etter at han hadde annonsert sitt kandidatur. I flere timer ble han intervjuet, og jeg ble overbevist om at dette var en person som hadde det store formatet vi ikke ser så ofte. Intelligent, tenksom, men også med evnen til å begeistre. At det kunne være mulig at han kunne bli president fikk jeg også for meg tidlig: selv "the good old boys" - modne forretningsmenn i en sørstat - mente at dette var presidentmateriale. Da er alt mulig, tenkte jeg. Det var dager under nominasjonsrunden da jeg mistet motet (f.eks etter New Hampshire), men nå er det i boks.

Antallet valgmannsstemmer er overveldende (se for eksempel: http://elections.nytimes.com/2008/results/president/map.html), og sløve journalister som sitter på desken fyrer fort av overskrifter det ikke er dekning for. "Valgskred" er en av disse. En annen er: "Obama knuste McCain". Grunnen til at vi ikke skal la oss blende av dette er at Obama fikk 52% av stemmene. En klar og tydelig seier, javel, men langt fra noe knusende skred.

Likevel er mandatet klart og tydelig selv om USA fortsatt er et polarisert land politisk. Ingen er bedre skikket enn denne mannen til å få USA på fote igjen, om han da holder seg unna håpløse men populære proteksjonistiske tiltak. Personlighet har en betydelig innvirkning på historien, stikk mot det marxistene hevder. Få om noen andre land har som nasjonalt karaktertrekk - ja nesten som obligatorisk personlighetstrekk - det samme naive pågangsmot og den utrettelige arbeidsviljen som USA. Begge deler behøves i rikt monn skal nedgangstidene snus.

Men jeg minner gjerne om det jeg før har pekt på: USA er forgjeldet med en gjennomsnittlig personlig gjeld på 169% av brutto inntekt. Men i Norge er samme tallet 200%! Den store forskjellen er i statsgjelden, og Norge har større rom for stimulerende tiltak. Likevel: den norske utfordringen er ikke mindre, og tallene er målt mot brutto inntekt så forskjellene i skattenivå taler ikke til vår fordel.

Løsningen for verdensproblemene (Krisen V)

Dette er tiden for de stormannsgale. Nå lanseres forslag som vil få krisen til å fordunste, og alt til å komme i lage igjen - bare alle de andre kunne forstå at jeg har rett. OK, jeg har det vel i meg jeg også, og etter å ha lagt ut om krisens mange årsaker skylder jeg vel leserne (det må vel være noen - dette er jo gratis!?!) en løsning på alt som er vondt og vanskelig.

Jeg fristes til å sitere Mrs. Thatcher. Hun var forferdelig når hun tok feil, men så var hun da også helt fortryllende når hun hadde rett. Under krisen tidlig på 80-tallet ble hun konfrontert med at Storbritannia ble regnet som Europas syke mann. - Yes, and I am the nurse. My cure is this: Get out of bed and heal yourself!

Det er i alle fall gode grunner til å se på mange planer for å redde verden fra en nedgangstid med stor skepsis. De baserer seg på å bruke store summer gjennom å låne eller å trykke masse penger. Det første drar kapital ut av det private markedet, og vil føre til høyere renter. Rent bortsett fra at det per i dag er svært vanskelig for bedrifter å låne penger i det hele tatt - selv i Norge, et av verdens mest begunstigede land. Selvsagt: at staten tar over banker for å kunne la kredittmarkedene begynne å fungere igjen er rett. Eller: rett og slett uten noe troverdig alternativ. Men store underskudd i nedgangstider forutsetter overskudd i gode tider, og her har mange land forsømt seg stort. Det å bygge opp et stort underskudd gjør oppgangen, om den kommer, svakere.

Japan er et eksempel man bør studere nøye før man forsøker å gjøre alt mykt og greit. Japan brukte store penger for å støtte opp under banker og aksjemarked da deres boble brast på slutten av 80-tallet. Tapene ble holdt skjult, og bankene hadde ikke penger å låne ut. Stagnasjon fulgte, samt verdensrekord i statsgjeld på 160% av GDP. De Europeiske aksjemarkedene er nå tilbake på 2003-nivå, men i Japan er de tilbake på 1982-nivå - og de har ikke vært så mye høyere i mellomtiden heller.

Det å trykke store pengemengder, som jo staten også kan, fører til inflasjon. Det er grunn til å minne om det som skjedde i sommer: inflasjon, særlig på råvarer som hvete og olje. Inflasjon var forløperen til krakket i 1929, og lave renter og høy pengemengde er en sikker oppskrift på å få nye runder med elendighet.

Så, stormannsgal som jeg er, her er mine prinsipper for en ny verdensorden:

• Åpen verdenshandel og fullføring av Doha-runden. Proteksjonisme, som Obama flørter med, er ren gift for økonomien i verden (som vi så på 30-tallet). Globaliseringen har kommet for å bli, og har gitt fantastiske resultater for mange - ikke minst i utviklingsland med fungerende statsmakt og åpne markeder.


• La bedrifter gå konkurs, og hindre dem ikke. De som har tatt for høy risiko må også svi for det. Fornuftig oppførsel må belønnes (stater må garantere for innskudd), men idiotisk oppførsel må få sin egen straff (aksjeverdier forsvinner).


• Internasjonal, streng og tydelig regulering av finansmarkedene. IMF, eller en omforent internasjonal monetær institusjon, må også få tenner for å gripe inn mot bobler og galskap. Lar ikke dette seg gjøre, må i alle fall organisasjoner som EU opprette felles regler og felles sanksjoner. Det nasjonale nivå er utilstrekkelig i dagens verden.


• I Norge må vi trappe ned muligheten for å skrive av gjeldsrenter mot skatt. I dag sponser staten alle renteutgifter med 28%. Det er å oppfordre til å bruke penger man ikke har. I tillegg må formuesskatten fjernes - for den er en straff for ikke å bruke opp pengene sine, og fører til overinvesteringer i eiendom.


• Boliglån må maksimum gis til 90% av boligens verdi, og ingen må få låne mer en 3x brutto inntekt.


• Det må nedlegges forbud mot at bankene kaller sine selgere for "rådgivere".


• Alle må vende om til sunne og tradisjonelle konservative verdier - som de som står under her:

'My policies are based not on some economics theory, but on things I and millions like me were brought up with: an honest day's work for an honest day's pay; live within your means; put by a nest egg for a rainy day; pay your bills on time; support the police.'
Mrs. Thatcher, The News of the World (20 September, 1981).

Den Store Asiatiske Tidsalder? (Krisen IV)

På samme måte som en slags masse-psykose bidro til å hausse markedene opp, så bidrar all krise-praten (sic) til selve krisen. Men allerede har noen begynt å fabulere om hvordan verden blir seende ut når støvet har lagt seg, og økonomiene begynner å komme på fote igjen.

Noen snakker om at USA er ferdig som stormakt, og at veien nå ligger åpen for de store asiatiske landene som Kina og India. Ikke bare det, mange snakker og skriver som om det allerede skulle ha skjedd. Jeg tok meg derfor bryderiet (etter at jeg var ferdig med ExPhil undervisningen og workshop'en i Paris) med å undersøke litt rundt dette synspunktet. Dette fant jeg:

• Eksperter spår at veksten i Kina neste år blir 4%. Selv under "Det Store Spranget", "Kulturrevolusjonen" og andre statsstyrte kommunistiske katastrofer vokste økonomien mer enn 5%, så dette er svarteste natten.


• Indias utenriksøkonomi (de har ca. 1,147,995,904 innbyggere) er på størrelse med Spanias (med ca. 45,200,737 innbyggere).


• Kina står for 1 promille av verdens patentsøknader, og nesten 20% av verdens innbyggere. Selv om Japan også begynte som kopist, så tok det sin tid før de ble tekologisk ledende på noe område.


• Bortsett fra Japan, er Asia i dag en smie for innovasjon som foregår i vesten.


• Det private forbruket i Kina er mindre enn i Italia, totalt sett.


• Kina er overinvestert, og har et massivt kapasitetsoveskudd. Det vil vokse betraktelig i krisen.


• En tredjedel av Kinas leketøyfabrikker har stengt.

Den Store Asiatiske Tidsalder kommer sikkert, men neppe i min levetid.

Økonomiske grunner (Krisen III)

Disse begynner nå å bli godt dekket i de mer seriøse delene av pressen, og omfatter blant annet disse fenomenene:

• Omfattende lån til aksjekjøp (sk. "giring" på norsk, leverage på engelsk)


• Utlån med svak eller fraværende sikkerhet i USA og mange andre land, basert på fortsatt oppgang i eiendomsprisene


• "Pakkingen" av slike lån (sk. "verdipapirisering") med påfølgende mangel på risikovurdering


• Omfattende handel over landegrensene med kompliserte og uoversiktlige finansielle instrumenter


• Disse instrumentene var, i siste instans, uten fotfeste i realøkonomien (der varer og tjenester produseres) - og dermed en slags monopolpenger

Det som står over er kjent og har blitt en del av vår felles "horisont" når det gjelder å forstå den begynnende krisen. Men det ligger mange forutsetninger under her som det kan være nyttig å ta en liten titt på.

Det synes klart at når et så stor boble kan bygge seg opp over så lang tid, så er det større og mer generelle ting på gang. En av disse må være utviklingen av en slags felles fiksjon blant aktørene i finansmarkedene. Inflasjonen kunne holdes lav fordi varene fra Kina var billige, men boligmarkedene kunne "ta av" fordi man ikke regnet eiendom som utgifter, men sparing. Det er gode grunner for dette, men det siste året har vel vist at eiendomsprisene må inkluderes på ett eller annet vis.

Andre bestanddeler av den felles fiksjonen må man kanskje søke etter i den vestlige verdens Business Schools. De som har kommet ut med MBA i finans bør kanskje kaste bøkene i bøtta, eller ta kontakt med en vitenskapshistoriker (ta da med bøkene!). Hva er det "alle" har lært og trodd som er så grunnleggende feil? Ble boblen så stor at disse skarpe hjernene ikke kunne se den, eller ble den definert vekk med listige teorier? I alle fall er det et kjent fenomen at der alle tenker det samme, tenker ingen særlig mye. Disse prestisjefyllte skolene/universitetene må ha utviklet et mindset som har gjort dette mulig. Jeg går ut fra at de nå går i seg selv - eller er det for mye å forlange?

Jeg tar meg i å tenke at de kanskje burde undervise mer filosofi, gjerne analytisk filosofi, og lært seg å bli kontrære heller enn konforme. Da ville man nær sagt garantert ha hatt noen som stilte spørsmål ved de grunnleggende forutsetningene de finansielle instrumentene bygget på. Kanskje ikke grunnlaget for rask rikdom, men kanskje for bedre beslutninger. Bare et forslag...

Viner i Paris

Fra torsdag til søndag var jeg i Paris. Delvis jobb, og delvis noe fritid. Noen viner passerte smaksorganene også, og her følger noen inntrykk av disse.

Vi arrangerte en smaking på Maison des Sciences de l'Homme. Det var i utgangspunktet en blindsmaking, men et stykke ut ble det klart at alle vinene var burgundere. At de var røde kunne vi jo se, så smakingen var ikke blind på den måten heller. Disse notatene er i all hovedsak de jeg tok da jeg ikke kjente vinenes opphav.

Bourgogne Rouge 2005 (Domaine de Croix)
Frisk og ung, men dominert av kaffe og vanilje. Sminket vin - "tarted up", og lite sjarmerende. Huff!

Bourgogne Rouge 2000 (Hubert Lignier)
Stum, hint av kork, jordlig og kald té. Skadd eller mislykket. Kanskje det siste.

Bourgogne Rouge 2001 (Hubert Lignier)
Krydder, tett og stram. En vin med myndighet, men den er kort.

Givrey 1er Cru 2006 (F. Lump)
Sedertre, tobakk og bringebær. Slank og lett, men har bra lengde på syrene.

Givrey 1er Cru 2006 (Joblot)
Rabarbrasyltetøy (min favoritt!) og lavendel. Intens og harmonisk. En av de to beste.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Murgers 2006 (Chopin)
Her har jeg knapt notert noe som helst. Den var bare helt på plass. Sånn skulle det være! Det eneste som står er: fast.

På middagen den kvelden, med workshopens deltakere og Hege, var det en vin som utmerket seg:

Viré Clessé 2002 (Dom. Bongran)
Vinmakeren heter Thevenet, og han har laget en vin som er verdt å legge merke til. Denne er høstet seint - en slags Auslese, om man vil - men den er tørr. Minner ikke så lite om Baumards Trie Speciale, med honning og vare noter av sitrus. Det som sladrer om chardonnay er det lille nøtte-preget. Strålende vin.

Kvelden etter spiste jeg og Hege på brasseriet Benoît i Rue St. Martin - visstnok det eneste brasseriet med stjerne i Michelin-guiden. Rommet der vi satt var nok mer restaurant enn brasserie, men vi klaget ikke. Maten var strålende, og vinvalget perfekt (om jeg får si det selv). Til hovedretten ble det en flaske:

Chinon Clos de l'Olive 1989 (Couly-Doutheil)
100% Cabernet Franc dette, og blyantspiss og grønn paprika er klart framtredende i bouquet'en. Utrolig frisk til å være 19 år, men høstlig skogsbunn og litt sopp sladrer om en viss utvikling. Ikke på noe vis sliten, og et godt bevis på at rødviner fra Loire er røverkjøp. Jeg kjenner ikke produsenten fra før, men skal merke meg navnet.
http://www.coulydutheil-chinon.com/

Psykologiske grunner (Krisen II)

Disse er i grunnen ganske åpenbare. Flokkmentalitet og det som på engelsk kalles confirmation bias ligger til grunn, i tillegg til velkjente fenomener som grådighet og overmot. Det er lett å moralisere over særlig de siste to, men det er det mange andre som gjør for tiden. Det skal dere slippe her.

Jeg har tidligere sammenlignet markedene med tegneseriefigurer som løper utfor et stup men forblir stående i lufta helt til de ser ned, sier "oh-oh", og deretter styrter i avgrunnen. Dette er dekkende, siden de fundamentale forhold har vært kjent ganske lenge. Da Northern Rock i Storbritannia gikk på grunn var ikke de fundamentale forhold svært ulike de vi har i dag, men alle valgte å se på de andre (flokkmentalitet) heller enn å se på tallene (og dermed rett ned i avgrunnen).

Et annet bilde som kan forklare tiden før krisens er det som manifesterer seg ved mange flykrasj. Analyse av den svarte boksen og flight-informasjonen viser et mønster: pilotene har all tilgjengelig informasjon, men selve dette å innse at man ikke vet hvor man er har kognitive kostnader som er så store at man klynger seg til et feilaktig bilde av situasjonen helt til det er for sent. Selve det å tenke "jeg har ansvar for flere hundre mennesker, men vet ikke hvor flyet befinner seg i forhold til terrenget" vil medføre en panikk som hjernen ikke takler. Løsningen er å holde fast på det bildet man har - helt til fjellet kommer imot deg.

Fjellet, eller eventuelt blikket ned i avgrunnen, i denne krisen var konkursen i Lehman Brothers. Når alle vil ha pengene sine ut, da vil alle banker gå konkurs siden pengene ikke er der: de er lånt ut. Etter Lehman konkursen ville alle ut av sine posisjoner, og det ble trangt i døra. Belåning, råtne lån, Islandske bankers vaklende posisjon etc. var velkjent, men man valgte å ignorere implikasjonene. Man så heller på alle de andre: de så heller ikke ned, og dermed holdt man seg som Wyle E. Cyote (Per Ulv) flytende i luften enn så lenge.

En medvirkende årsak til manglende handling er også de fortellingene man lager for å forklare hvorfor avgrunnen egentlig ikke finnes. Før .com krasjet var det "den nye økonomien" som var fortellingen som tekno-guruer reiste rundt og messet om, men det viste seg at også .com selskaper måtte tjene penger. I denne omgang var det de rimelige kinesiske varene som var grunnen til at alt ville ordne seg. Som jeg viste i forrige innlegg i denne serien var Kinas manglende vilje til å prise sin valutta forsvarlig en viktig årsak til alle de pengene som strømmet inn på Wall Street på jakt etter god avkastning. Heller enn en grunn til at alt ville ordne seg, har dette vært en kide til vanviddet.

Det synes allmenmenneskelig å ville tro det beste, og det er smertefullt å revurdere sitt bilde av situasjonen. Dette er confirmation bias. Heller enn å lete etter det som falsifiserer en teori, så ser man etter det som kan bekrefte den og overser det som kan falsifisere den. Men når fjellet dukker opp foran flyet, eller Lehman Brothers går konk, da er det for sent.

Lyspunkt

Nå tror jeg bestemt det går mot bedre tider økonomisk. I denne bloggen har jeg tidligere pekt på hvor totalt idiotisk avisene omtaler svigninger på børsene. Under den verste krisen for en uke eller så siden var det påfallende hvor etterrettlige overskriftene var. Uttrykk som "Kraftige fall" og "Krise" var vanlige, men dekkende. Det var som om hendelsenes alvor modererte bruken av metaforer, for folk kunne jo tro at det var hold i uttrykk som "Børsen deiste i bakken".

I dag, derimot, er idiotien på full fart tilbake med "Børsen rett i dørken" (se: http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1512694.ece?jgo=c1_re_left_1). Nå er det på tide å investere igjen, for alt ser ut til å være ved det normale. Fuglene kvitrer på grenen, laksen svømmer i havet, og desken i DN skriver idiotiske overskrifter uten dekning i virkeligheten. Oslo Børs Hovedindeks var på 245,58. "Dørken" er et maritimt uttrykk og betyr gulvet. Det er 0 (null), og hvis det var tilfelle leste vi ikke DN på nett. Vi satt med stearinlys i kjelleren og spiste hermetikk.

Om litt kommer jeg tilbake med et hobby-psykologisk blikk på finanskrisen (del II av min serie, som startet med de geo-politiske årsakene).

Balanseproblemer (Krisen I)

Siden profesjonelle økonomer ikke ser ut til å ha noe monopol på å forstå den pågående dype krisen i verdens finansmarkeder, så tar jeg med glede på meg oppgaven med å forklare hvorfor krisen kom. Forklaringen er beheftet med mye usikkerhet, og er dermed ganske lik krisen i sin dypeste natur. Jeg vil se på tre typer forklaringer som alle må være en del av det totale bildet: geopolitiske, psykologiske og rent politiske, og jeg vil derfor komme med tre innlegg. Alt henger sammen med alt, særlig i dette tilfellet ser det ut til, men det kan likevel være nyttig å dele bildet opp litt for å skaffe oversikt.

Geopolitiske årsaker

De raskt ekspanderende økonomiene i Asia, samt de råvareeksporterende landene (særlig oljeeksportørene) har hatt et massivt spareoverskudd. De har eksportert vesentlig mer enn de har importert, og pengestrømmen har fulgt varestrømmen ut.

Hvorfor? Dels har de ikke hatt mot eller forstand til å øke forbruket i sitt eget land (for eksempel Kina), dels er usikkerhetene rundt politiske forhold og korrupsjon investeringsdrepende (Midt-Østen), og dels ville økonomien gått av hengslene med et større forbruk (for eksempel Norge).
Resultatet er en flodbølge av likvide midler som har havnet i finansielle sentra som London og New York. Rundt den første oljekrisen på 70-tallet kjøpte Midt-Østens oljesjeiker opp eiendommer i London og New York i et utrolig omfang, men det var også de som gjennom banker i New York og London lånte ut enorme summer til utviklingsland. Disse var 70- og 80-tallets sub-primere, og gikk selvsagt konk så det sang. Pengene fikk aldri noen avkastning, de ble ikke betalt tilbake, og dermed tapt.

Denne gangen har flodbølgen i stor grad gått inn i aksje- og derivatmarkeder, samt ført til svært lave renter. Når tilbudet av sparepenger fra de nevnte kildene blir enormt, faller også prisen. Analyser av kredittmottakerne blir dårligere og basert på urealistiske forventninger. Altså: dårlige betalere i USA og mange andre vestlige land ble det nye årtusenets u-land. De ble de nye mottakerne av flodbølgen av sparepenger, men med like dårlige forutsetninger for å gjøre opp for seg som u-landene.

I bunn og grunn har de geopolitiske årsakene med ideologi (Kina) og usikre politiske forhold (Midt-Østen og Russland) å gjøre. De har ført til massiv ubalanse i verdensøkonomien. Nå får den samme verdensøkonomien (dvs. oss alle) betale prisen. Når man mister balansen er det bare et tidsspørsmål når man faller.

Tilfeldig? Neppe!

Kredittkrisen har blitt en krise i resten av økonomien også. Hvor ille det blir vet vi ikke ennå, men mye tyder på at det er få områder av økonomien, og få land, som kommer helskinnet fra dette. Hvor lenge det vil vare, og hvordan det vil arte seg, er det mange som spekulerer på. Jeg er også fristet til å spekulere, men gjør det kort denne gang: det vil ta to år i Storbritannia før pilene peker oppover igjen. I USA vil det gå minst tre. Altså de lengste nedgangstidene siden 30-tallet. Ikke bare skal man lide for mye gammel moro, men spareratene må også betydelig opp for å få balanse i økonomien. Ikke minst det siste vil forsinke en tydelig oppgang.

Men er det tilfeldig at alle de betydelige nedgangstidene i verdensøkonomien de siste 100 år har sett har satt inn på høsten? Denne krisen har vært overmoden en tid: alle aktørene har vært som tegneseriefiguren som har gått ut over en skrent men som holder seg svevende fordi den ikke har sett ned. Nå er det tid for den obligatoriske "Oh-oh" - og så det store og knusende fallet. Psykologi har mye å si, og mitt spørsmål er om vi på den nordlige halvkule (alle store finansielle sentra er på den nordlige halvkule) naturlig nedjusterer forventninger og humørnivå når nettene blir lange og løvet faller?

Hva skal til for å få skuta på rett kjøl? "Lutring gjennom lidelse" blir nok svaret, men det er framfor alt på tide å få Doha-runden i WTO på skinner. Proteksjonisme var en av de store synderne når krakket i 1929 gikk over i en lang nedgangstid. Som så ofte ellers er det ikke bare hvordan man har det - det er også hvordan man tar det. På tide å lære av fortidens feil!

Kort melding

Jeg har ikke glemt bloggen min, men det har blitt lite tid til å skrive i det siste. Denne uka har jeg spist middag med familien en dag, (tirsdag) og hatt dobbelt opp - og vel så det - med undervisning, mange veiledninger, møter, foredrag ("In Vino Veritas" på Studentersamfunnet onsdag) og en deadline på tirsdag.

Det er ingen grunn til å synes synd på meg (verre for de der hjemme), men jeg ser fram til at klokka blir 18 i dag fredag. Da pakker jeg sammen og drar hjem!

Jeg har godt håp om at det blir flere innlegg på bloggen framover!

Vent det uventede

Etterpåklokskap er også en klokskap - kanskje den eneste. Vi vet ikke noe om framtiden, men det synes å være allment at vi venter at den skal være som nåtiden. Når nesten hele den vestlige verden har hatt historisk sett lave renter i lang tid blir dette den nye normalen. Da går det fort å finansiere alle gode prosjekter, og så er det godt med penger igjen til de dårlige også.

Denne krisen kunne umulig være uventet. Det viser all etterpåklokskap. Svært mye forbruk har vært lånefinansiert med sikkerhet i eiendomspriser som har steget raskt fordi renten har vært lav. Nå går alt i reversj, og det blir vondt for mange. Et mål på krisens omfang er at finansjournalister oppfører seg mer idiotisk enn vanlig. De siste dagene har vi lest mange overskrifter om børsen der "rett i dørken" og "rett til bunns" er vanlige formuleringer. Men sist jeg sjekket indeksen på Oslo Børs var den omtrent 340, hvilket vil si 3,4 ganger så høy som i 1996, som er grunnlaget for dagens indeksering. Det er jo grunnlag for å si at kursene har falt betydelig, men bunnen er langt unna. Hvis børsen virkelig går rett i dørken eller rett til bunns noen gang sitter vi alle i kjelleren med stearinlys og hermetikk.

Siden jeg er så smart: hva har jeg gjort? For en uke siden solgte jeg hele beholdningen i et aksjefond som jeg uansett ville gått ut av. En gang til vinteren vil jeg gå inn igjen med samme sum i et annet fond. Januar-februar-mars, tenker jeg. Når den siste optimisten har gått hjem, og tre-fire store banker til har gått over ende.

Hva blir konsekvensene av dette? Ingen vet. Ledigheten vil stige merkbart i mange land, noe som igjen fører andre med seg. Restauranter vil gå konkurs eller stenge, flyselskaper vil gå konkurs, etc., etc. Avisene er allerede i gang med spekulasjonene, men flere av journalistene vil vel også måtte finne seg noe annet å gjøre siden annonsemengden vil gå ned. Vi kan håpe at det er de som lager de mest idiotiske overskriftene som må gå først, men det er langt fra sikkert.

Motivasjonen for dagens innlegg på bloggen var todelt: minne om hvor tilbøyelige vi er til å tro at nåtiden er normalen, og å vise fram en ny tegning fra Matt i Daily Telegraph. Anbefales!(http://www.telegraph.co.uk/news/matt/)

Viner i London

Sist uke bodde jeg hos Neil Beckett og kona Luciana i London et par netter. Når nerder møtes blir det smakt vin, og her skal jeg sammenfatte noen av inntrykkene. Jeg tok ikke notater der og da, men skrev notatene ned en dag eller to i etterkant. Detaljer og nøyaktighet blir åpenbare ofre når smaking og notering blir så til de grader atskilte aktiviteter.

Champagne Cuvée Reservee Millesime 1975 (René Collard)
Neil sa det var 100% Pinot Meunier, men jeg ser på nettet at det er 10% Chardonnay i blandingen. Det blir da NESTEN 100% PM. I alle fall: Meunier blir betraktet som den fattige fetteren i Champagne - en nyttig men mindreverdig blandingsvin. Det som gjør den nyttig er at disse vinrankene er svært lite utsatt for frost. De blomstrer senere, og unngår mye vårfrost. Derfor plantes de også på typisk frostutsatte plasser, som nesten uten unntak også er steder der druene modner dårligere. Dette med "fattige fetter" er derfor noe av en selvoppfyllende profeti. Men det er verdt å nevne at Krug alltid har 15% Meunier i sine viner.

Denne: Svært livlig mousse, frisk - nesten fersk - på nesen (omtrent som en 1996 BdB), floral og mineral. Mer BdB enn BdN i karakteren, virker det som. Men når skrytet nå er avlevert, så må jeg også nevne at den ikke har all verdens fylde, og at ettersmaken er i korteste laget for en vin på dette nivået. Men interessant? Oh yes!

Torsdag kveld var mange som jobber i World of Fine Wine Magazine invitert på middag. Jeg hadde tatt med et par viner som ble servert blindt, men jeg hadde ingen idé om HVOR blindt de skulle bli servert.

Champagne Cuvée Winston Churchill 1990 (Pol Roger)
Fyldig, litt blass, kanskje servert litt for varm. Etiketten imponerte mer enn vinen.

Champagne 1990 (Pol Roger)
Det samme her, egentlig. Merket ikke den store forskjellen på disse to.

Meursault 1er Cru Charmes 1966 (Potinet-Ampeau)
Ingen trykkfeil her, nei. Denne ble, grunnet en misforståelse, servert som vinen min under. Jeg protesterte og sa ting i retning av at: denne må være skadet, for den smaker ikke på noe vis som den forrige flasken jeg hadde. Etter hvert aksepterte jeg, under betydelig kognitiv dissonans, at det var vinen min (jeg så jo at det var samme karafel som jeg selv hadde brukt). Flaskevariasjon er rare greier, tenkte jeg. Men i alle fall: Redusert, dufter gamle støvler. Men det blåser av, mineralsk og stoffrik. Ganske stram og nesten fruktfri. (På slutten av kvelden - fire timer og mange grader varmere - dufter den smørmalt, men da er den også helt ferdig i munnen).

Riesling Klaus 2002 (Prager)
Det er når denne kommer i glasset, og Neil sier at det er vinen over at det går et lys opp for meg og de andre. Bitene faller på plass, og jeg er likevel ikke utsatt for vanvittig flaskevariasjon. Misforståelsen oppklart. Gul, intens og lang. Frukten ligger i skjæringspunktet mellom fersken og aprikos, og i munnen er den en aning oljete. En underliggende mineralitet som kommer tydeligere fram utover kvelden. Flott vin.

Gevrey-Chambertin 1er Cru "Les Gazetières" 1993 (Armand Rousseau)
Høye toner av røde bær står i tydelig spenning. En elegant og senesterk vin. Intens og lang, fløyelsmyk i munnen. Helt fantastisk, og kveldens vin for meg. Det er når man får en slik vin i glasset at jeg føler meg sikrere på at investeringene i mye rød burgund som bare ligger der helt utilnærmelig, faktisk er velbegrunnet og klok.

Chambolle-Musigny 1er Cru "Les Amoureuses" 1993 (Roumier)
Også frisk for alderen. Dypere frukt og mørkere bær enn vinen over, rundere og mer innsmigrende. Flott og deilig vin, men et merkbart hakk under Rousseau.

Savennières Trie Speciale 2000 (Baumard)
Heggebær og noen toner av honning på duft. Tørr, klar og stram vin. Ingen sjarmør, men rettlinjet og rank.

Royal Tokaji Mezes Maly 1st Growth Aszu 6 puttonyos
Mezes Maly betyr honningkrukke, og det er vel ikke så langt fra sannheten. Dette er rett og slett flytende nektar. Aprikos og fersken. Den er "stemt høyt", og har en perfekt harmoni mellom elementene i vinen. Flotte greier.

Vi drakk også en utgammel Madeira, men Madeira er egentlig en lukket bok for meg. Jeg har ikke helt fått klart for meg appellen til disse vinene.

Cavallotto

Til venstre: Giuseppe Cavallotto.

Over: Porteføljen til eiendommen.

Det siste produsentbesøket på min Piemonte-tur var hos Cavallotto i Castiglione Falletto. Også her var jeg i følge med flere fra konferansen, og det var Neil og Luciana som hadde fått dette i stand. Vi ble møtt hos Corino av søsteren i søskenflokken på tre som driver eiendommen i dag. Navnet har jeg dessverre glemt. Vel framme treffer vi Giuseppe Cavallotto som har ansvaret for vinmakingen. Han er vennlig, rolig og tenksom. Typen man uten tvil ville kjøpt bruktbil av.

Jeg kjenner vinene herfra gjennom Barolo Bricco Boschis 2001. Den ble introdusert på det norske markedet for et par år siden til en meget god pris. Saga krevde bare 269 kroner for en strålende vin. Siste årgang 2004, derimot, har gått opp til 319. Det er ingen upris heller. Men tilbake til besøket.

Cavallotto lager bare cru-Baroloer. Det er ingen basis-Barolo her. Når årgangen ikke er bra nok, som i 2005, så blir bare en "Langhe Nebbiolo" produsert. Men når det er sagt: her har de bare Bricco Boschis, men vinmarkens "sweetspot" - et slags amfi-teater - plukkes og vinifieres separat som "Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe". I tillegg er det en "Riserva Vignolo" - vinmakerens riserva, som lages fra fat som viser seg å være særlig gode, men denne er absolutt limited edition. Det er verdt å nevne at Bricco Boschis er nabo til ikke ukjente "Monprivato", som helt siden Renato Rattis klassifisering for et kvart århundre siden har vært regnet som en slags "Grand Cru" i Barolo.

Bricco Boschis ligger på ca. 370 moh, og det er 20% sand på toppen (Bricco er lokal dialekt, og betyr noe i retning av knaus eller kolle). Det er ellers mye kalk, noe som vises på den svært lyse jorden her. Vinstokkene er for det meste 50 år gamle. De har 22 hektar, og lager omtrent 100.000 flasker på årsbasis. I tillegg til Nebbiolo har de selvsagt også Dolcetto og Barbera, som de dyrker i de mindre heldige delene av Boschis. Som vi skal se har de også Pinot Noir, som de vinifierer hvitt. I tillegg har de små forekomster av Freisa, Grignolo og Chardonnay. I 30 år har de ikke brukt ugressmiddel, herbicider. De var de første i området til å avstå fra dette.

De har beholdt sementtankene sine. Som så mange andre var de i ferd med å kjøpe inn ståltanker, men ble frarådet dette. Sementen isolerer helt fremragende godt, og gir en stabil temperatur. Stabiliseringen skjer på sement, og her får man fin utfelling av bunnfallet. De filtrerer ikke. De bruker ikke barrique, bare botti, og holder gjæringen under 30 grader. De bruker roto-fermentatorer på lav fart. Dette er mest skånsomt mot vinen, mener Giuseppe. Pumping blir for hardhendt.

Den første vinen under ble smakt i lokalet, men det ble fort klart at vi ikke ville rekke flyene dersom vi smakte alle vinene, og deretter spiste lunsj. Løsningen ble at søskenene Cavallotto inviterte oss ut på lunsj på "Le Torri" i Castiglione Falletto. Dette er en ypperlig restaurant som jeg anbefaler uten forbehold. Alle restaurantene i området serverer den lokale spesialiteten "Vittello Tonnato", og jeg hadde på dette tidspunkt spist denne retten minst en gang per dag siden jeg kom. Den var klart best på "Le Torri" - med god margin.

Langhe Bianco 2007 (100% Pinot Noir!)
Et tydelig eksempel på at det er vinifieringen som gjør hvitvin hvit (i den grad hvitvin ER hvit, noe som har mindre med kromatiske forhold enn med språklige konvensjoner å gjøre). Giuseppe hevder at man i Piemonte ikke klarer å gjøre rødvin av Pinot Noir: fargen felles ut i bunnfallet. Vinen er frisk, ren og tørr. HELT lys, omtrent som vann. Flott grep - mineralsk, og merkbar, men ikke dominerende, tørrhet i den svært lange ettersmaken. Duften er, som mer erfarne smakere sier, akkurat som vin clair i Champagne. Altså basevinen til champagne. Etterhver merker man at den er ørlite salt. Hvis Saga vil importere denne vinen til - la oss si - 125 kroner i utsalg, så tar jeg en kasse. Til å begynne med. Det er ikke det at den er kuriøs, mer at den har karakter og er matvennlig til tusen.

Dolcetto d'Alba Vigna Scot 2006
Sterk og dyp farge, fruktig med god struktur. Relativt rik. Dufter mint, mens seder-tre kommer med tiden i glasset. Vinifiert i sement og botti, for eiken ødelegger frukten. Det normale er å gjære i 2-3 dager, men denne har fått 6 dagers fermentering for kompleksitet og struktur. Giuseppe mener den bør lagres et par år, men jeg liker den meget godt allerede. Den koster 10 euro i utsalg i Italia, og 125 kr. på polet her.

Langhe Nebbiolo 2005
I et vanlig år deklassifiserer de 5-10% av druene for å lage denne. I dårlige år blir all Nebbiolo vinifiert til denne, og de yngste fatene blir "kjørt inn" med denne vinen. Vinen er mørkere på farge enn deres Bricco Boschis. Den er floral, fruktig (svært fruktig til Nebbe å være) og harmonisk med et godt bitt. I klassiske årganger, som 96, 99 og 01, blir det umulig å lage denne vinen: den blir rett og slett for tannisk. Men i 2000 og 2005 går det bra. På polet går denne for litt under 180 kroner. Det er den godt verdt. Godt og vel!

Barolo Bricco Boschis 2004
Knuste kirsebær med steiner, dyp farge, frisk med høye toner av mandarin. Noe lær. Flott frukt med solide tanniner i harmoni. Svært lovende. Denne MÅ jeg ha! 319 kroner på polet. Om ca 8 år blir dette det store, det er jeg sikker på.

Giuseppe sier at 2004 er en klassisk årgang, men han vil ikke være for bombastisk ennå. Det er tidlig å si. I 2007, som mange allerede synger høyt om, var han svært bekymret for vanntilførlselen. Det var for lite vann tilgjengelig ved begynnelsen av modningen. Det er svært farlig, og han tør ikke spå om hva som skjer med disse vinene.

Barolo Bricco Boschis Riserva Vignolo 2001
Virker mer utviklet enn vinen over - ikke så rart, kanskje. Lysere farge med mer tydelig bruning i kanten. Mineralsk og jordlig på nesen ("våt hund", sier Barry). Mint. Det blir kirsebær og skogsbunn etterhvert. Elegant. På tampen av lunsjen er det klar og tydelig jordbær-duft her. Jeg er litt skeptisk til denne.

Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe 2001
Fioler og kirsebær, svært "savory". Fantastisk strukturert og balansert. Den er en oktav dypere enn vinen over. Den er liksom helt ubesværet, og ord blir litt fattige. Jeg uttalte ett ord over bordet, og det ble nikket hele veien rundt: "Effortless", sa jeg. Kanskje vinanmeldelser burde bli kortere. Ikke bare ned til tre ord, som Barry Smith foreslo, men ett? På polet går denne for 500 kroner. Denne blir nok å finne i kjelleren min, ja.

Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe 1996
Denne gir kanskje en idé om hvor vinen over har tenkt seg? Dufter ost og sopp, skogsbunn og høstløv. Dyp, men samtidig finslig. Harmonisk og tydelig - elementene får god plass hver for seg i aromabildet, men spiller liksom sammen likevel. Er vel ved begynnelsen av drikkeplatået.

Renato Corino - Barolo fra La Morra

Øverst: Neil Beckett og flere i følget hos Corino.

Til venstre: Renato Corino

Samen med flere fra konferansen "The Philosophy of Wine", dro vi søndag 1. juni ut på et par produsentbesøk. En av de som var med var Neil Beckett, som er redaktør i The World of Fine Wine, og det er vel en av grunnene til at vi ble så godt tatt imot der vi kom.

Første stopp var Renato Corino i La Morra. Ikke i selve landsbyen, men i helningen der man ser rett over mot Castiglione de Falletto. Selve vineriet ligger i vinmarken "Le Rocche", og dette er da også eiendomens beste vin. Apropos eiendomen: Renato lager vin under eget navn først fra 2006, da han delte farsarven med broren. Av andre opplysninger vi fikk, kan jeg nevne at de lager ca. 40.000 flasker i året, basert på 7 hektar vinmark. De bruker barrique, og avstilker druene før maserasjon.

Ute på terrassen starter vi med:

Dolcetto 2006
Denne var fremdeles på tank - med 13,5% alkohol. Intens morrell-fruktighet på nesen. Bra syre, og et fint bitt i ettersmaken. Ikke all verden med stuffing i midten, men den blir nok en enkel og god matvin når den en gang kommer på markedet.

Barbera 2007
Deres basis-barbera, som også kom fra fat. Ikke så ren på nesen, men svært lovende. Laget på yngre vinstokker. Myk og delikat fruktighet, litt stum på nesen. Klart mykere enn Dolcetto'en, og en "pen" vin som ikke plager munnhulen på noe vis. Som den framsto var den klart mindre interessant enn Dolcetto'en. Men den utviklet seg svært bra i glasset, og ble tydelig renere og mer fruktig i profilen. Jeg har ikke noe videre erfaring i å bedømme viner fra fat, så jeg vil ikke være så bombastisk om denne. David Schildknecht bemerket også - tidligere - at barberas profil gjør den egnet til retter med tomater.

Barbera d'Alba "Vigna Pozzo" 2005
Druer fra gamle vinstokker, plantet i 1953, og denne blir vinifiert på samme måte som Barolo'en. En uke i rotofermentator, og resten (inklusive malo) i barrique. Frukten er av en klart høyere kvalitet enn på lillebroren, og den er tydelig en "globalisert" og moderne vin. Ikke umiddelbart klart hva dette er, og hvor det er laget. Eiken er ikke så verst integrert, men vanilje og eiketanninene er kanskje i overkant markante for min gane.

Barolo "Arborina" 2004
Vinstokkene plantet i 1968, og her har de gitt en vin med 14,5% alkohol. Vinmarken, som deles mellom fire produsenter, er kjent for å gi ganske tanniske viner, mens Le Rocche gir mykere viner. Nebbiolo er lett å kjenne på fargen. I alle fall på denne vinen: litt brun i kantene. Den er litt kjemisk på duft, og ganske tannisk - men ikke plagsomt. Frukten er svært solid, og balanserer vinen godt. 2004 overbeviser igjen, men eikebruken er i overkant etter min smak. Renato sier at 2004 ligner mye på 2001, men med bedre balanse. 2001 kunne lett lage vel harde viner.

Barolo "Le Rocche" 2004
Vinstokkene her er plantet i 1953. Her er det mer som passer. Lysere farge enn vinen over, med mykere tanniner og mindre merkbar eik. Mer integrert og harmonisk. Kirsebær dominerer i en mer "understated" duft, der man også man fornemme trøfler. I alle fall noe edelt og fungalt. En vin som klart er overlegen broren over. Kommer denne til Norge til en grei pris, så vil jeg nok skaffe meg noen flasker.

Barolo "Le Rocche" 1996
Nydelig duft. Kompleks, med høstløv, selleri, og eldre treverk. Ganske myk, men mister ikke helt preget av eiken. En svært god vin, men ikke "helt der oppe" med mestrene.

Renato selv er ikke udelt begeistret. Han mener den er i overkant konsentrert: konsentrasjon kan gi for klumpete og firskårne viner.

Bruno Rocca - Barbaresco

På ettermiddagen 29. mai hadde jeg en avtale hos Bruno Rocca, like utenfor Barbaresco "by". "Azienda Agricola Rabajà", er undertittelen på denne eiendommen. Da jeg omsider fant fram oppdaget jeg at det lå tre vinerier i samme huset. Jeg burde forstått at det var der BMWen sto at Rocca holdt til. For andre gang den dagen oppdaget jeg hvor sure vinlagende naboer til vellykkede eiendommer kan være, men omsider kom jeg til rette eiendom.

Rocca selv var ikke tilgjengelig, ikke datteren heller. Dessverre - for ikke bare snakker hun engelsk, etter billedmaterialet å dømme er hun også usedvanlig vakker. Sønnen, på 18, snakket ikke engelsk. Bare italiensk, men vi gjør oss på et vis forstått. Suksessen fører til nye investeringer. Vineriet bygger nytt, noe bildet delvis viser, og det skal stå klart til neste år en gang.

Rocca er tydeligvis modernist. Her går det på barrique. Mine notater er ikke tydelig skrevet, så noen feil kan forekomme i det følgende:

Barbaresco "Comparona" (?) 2004
Denne har 14,5% alkohol, men bærer den godt uten å bli som portvin. Kirsebær, litt vanilje - men ikke spesielt skjemmende. Høstløv og hint av lakris. Balansert, ikke spesielt tannisk. En moderne og litt snill stil.

Barbaresco Rabajà 2005
Alkoholprosenten den samme her, om jeg ikke husker feil. Dyp duft (om man kan si det?), myke tanniner. En klart mer seriøs vin enn den over. Rocca jr. skryter av vinmarken (den ligger jo rett under vineriet, og de eier betydelige deler av den - so he would say that, wouldn't he?), som har sør-østlig eksponering, og alltid har godt med kjølig luft på grunn av nærheten til elven. Det gjør at frukten alltid blir godt moden, men aldri kokt. Vinen er fin og balansert, men for moderne i stilen til min smak.

Til slutt snakker vi litt om årganger. Jeg forstår at 2006 har eleganse, men mangler struktur, mens 2007 - mener han - har alt. Vi får se. Og smake.

Bruno Rocca ble importert av Red & White for fem år siden, men da kostet Rabajà 2000 500 kroner. Regner med at det ble for drøyt for det norske markedet, der toneangivende journalister foretrekker mer klassiske viner fra Barolo og Barbaresco.