Nylig leste jeg ferdig
Confederates in the Attic: Dispatches from the Unfinished Civil War av Tony Horwitz. Den korte anmeldelsen er slik: overraskende, lærerik, velskrevet og morsom. En litt lengre anmeldelse må også si mer om hva den dreier seg om, og hva jeg mener å ha lært av den.
Horwitz er krigsreporter, men nå har han vendt hjem. De venter barn, og det er på tide å hvile ut etter å ha risikert livet i sannhetens tjeneste verden over. Men en søndags morgen, grytidlig, våkner han av soldater bak huset. Nei, de har ikke kommet for å ta livet av ham. De driver og utkjemper slag fra den amerikanske borgerkrigen, og Horwitz interesse er vekket. Vekket er ordet, for han var godt over gjennomsnittlig interessert i den amerikanske borgerkrigen da han var yngre. Han blir interessert i hva som driver vanlige folk til å krype i gjørma helt frivillig, i sin dyrebare fritid, og blir med dem på neste samling. Det hele tar av, og han ender med å reise til alle statene som var med i konføderasjonen – de statene som brøt ut av Unionen av Amerikanske Stater (USA) i 1861. På veien blir vi kjent med mange interessante mennesker, ulike skjebner, og mange måter å forholde seg til historien på. Den historien har en personlig side også for meg.
I 1988 havnet jeg i rommet ved siden av en kar, John, fra Tennessee, og vi delte kjøkken og bad et helt år. Vi ble godt kjent, og da jeg tok min store (?) USA tur i 1990 (til California, Michigan, Illinois, Tennesee og Georgia) satte jeg av en uke med John. Vi var i Knoxville, Tennesee, og Atlanta, Georgia. Jeg møtte hans venner, og ble tatt med til severdigheter. (Blant de siste hører også The Gold Club i Atlanta med, men den skriver jeg ikke om på en side uten aldersgrense.)
Da jeg dro fra John og vennene hans fikk jeg en nål med et flagg. Det var ikke det amerikanske, men sørstatsflagget - eller rettere: deres "battle flag" (se øverst). De dunket meg kameratslig på ryggen og sa at nå var jeg blitt "an honorary member of The Confederacy". Jeg hørte stadig vekk nedsettende bemerkninger om "the Yankees", og faren til John flyttet sine sparepenger da "damned Yankees" kjøpte opp banken han brukte. I Atlanta ble jeg tatt med til Stone Mountain, der sørstatenes triumvirat med generalene Lee og Stonewall Jackson sto sammen med president Davies. Det er rett nok verdens største relief i stein, og dekker et område på tolv mål, men det var nok ikke den viktigste grunnen til at jeg ble tatt med. Det er sørstatenes Mount Rushmore, kan man si, og sørstatsidentiteten er sterk!
Borgerkrigen ble jo utkjempet på bakgrunn av slaveri og segregering i sørstatene – selv om det på ingen måte uttømmer årsakene til denne kalamiteten – en av de blodigste krigene i historien om man ser på antall drepte og sårede i forhold til befolkningen. Man kunne derfor tro at disse vennene mine var "rednecks", men langt i fra. John og jeg hadde mange diskusjoner det året vi bodde sammen, og han var på ingen måte rasist, og uttrykte ingen avvikende oppfatninger hverken i edru eller påvirket tilstand. En vanlig liberal akademiker, som skulle bli jurist og likte Clinton. Bill, vel å merke. I Tennessee skulle vi ha en barbeque med noen venner av John, og på forhånd fikk jeg en advarsel om at en av dem var "prejudced". Ikke før var vi kommet, før alle de andre deltakerne etter tur tok meg til side og sa at han der er rasist, og unnskyldte for det. Det ante meg at grunnen til at borgerkrigen fremdeles syder og bobler under overflaten hadde med helt andre årsaker enn slaveri og rasisme å gjøre.
"The past is never dead. It's not even past". William Faulkner
Jeg oppdaget på min første tur til USA at det er en betydelig forskjell på nord og sør. Nå ville skjebnen at jeg på mine neste besøk i landet alltid havnet i Atlanta, som sørstatsbeboerne mener er en femtekolonne for Yankee'ene, og den hurtigst ekspanderende byen i USA (opp med en million innbyggere fra 2001 til 2007 – mine to siste besøk der). Men likevel: Atlanta er i sør, og viser i alle fall noen tegn til å skille seg ut fra en typisk nordstatsby.
"You drive through Atlanta ... and take a look around, and up, and you wonder, what is this place? Is this a place?" Walker Percy,
Going Back to Georgia, 1978
Sørstatsbeboerne er mer vennlige og avslappede. De er også mer knyttet til jordbruket – enten reelt, eller gjennom fantasien. På mange måter ligner de litt på de franske kritikerne av USA, som liker "slow food", som motsetter seg storebrorens mektighet, og verdsetter alt annet enn det ubeherskede pengejaget. Boka til Horwitz får fram også dette, men tar også opp de ubehagelige sidene ved sørstatsidentiteten.
En av disse er at den er hvit. Rasisme, segregering og Ku-Klux-Klan henger ved den som eimen fra en bossdunk. Og sørstatsflagget representerer dette for mange svarte, noe som gjorde min gave ganske betent. Men hva gjør at så mange i sørstatene dyrker sin identitet, og dyrker nederlaget i borgerkrigen? Disse to henger nøye sammen, tror jeg. Mitt svar er ikke endelig, og kan aldri sies å være destilatet av Horwitz utrolig interessante bok. Men i alle fall:
tap styrker identiteten, og gir en forklaring på både personlige og sosiale problemer. Hvorfor har det gått meg/oss så ille: jo, det at vi tapte krigen, og at Yankee'ene vant. Modellen kan brukes mange steder i verden. Hvorfor feirer Serberne slaget på Kosovo Poje der de tapte så det sang? Hvorfor feirer svenske nasjonalister Carl XII dødsdag, og ikke hans fødselsdag? Fordi disse begivenhetene kan brukes som forklaringer på så mangt som har gått galt, og
den ydmykelse det nederlag som disse gir er et ypperlig grunnlag for å bygge en følelsesmessig identitet. Man har noe uoppgjort, noen svek oss, og det skal vi aldri glemme! Mye av dette ligger også til grunn for sørstatsidentiteten, men den rommer selvsagt mye mer. (Jeg vil ikke ha det på meg at jeg driver med unyanserte forklaringer som bare hekter seg opp i en årsak).
"After you've lost the American Civil War, you need a good, stiff drink!"
(reklame for Southern Comfort, ca. 1982).
Min erfaring med USA er ikke spesielt omfattende eller dyp, men fra min første tur dit husker jeg at jeg syntes sørstatene var toppen. De hadde et særpreg og en identitet, som selv om den ikke var så politisk korrekt, skilte dem fra resten av statene jeg besøkte. Nå har jeg vært tilbake to ganger, og også besøkt the Carolinas i tillegg til Georgia, og jeg trives. Første gangen jeg kom tilbake fra USA følte jeg at jeg kom hjem da flyet nærmet seg Irland. Hvor som helst her i Europa er hjemme, mente jeg da, og USA er definitivt borte. Slik er det fremdeles, og det var grunnlaget til oppdagelsen av min Europeiske identitet, men sørstatene kan godt få være mitt andre hjem!
Så hva hendte med mitt eget "battle" sørstatsflagg? Hva gjør man med en betent gave som mange svarte ser som en fornærmelse? I mange år hang den på badekåpa mi, som jeg nesten aldri brukte. Etter striden rundt flagget på deltstatsforsamlingen i North-Carolina havnet det i bøtta. Boss.
Har du den minste interesse for USA: les boka til Horwitz!!!"The old south was ploughed under. But the ashes are still warm".
Henry Miller –
The Air-Conditioned Nightmare, 1945.
