Følgende innlegg har jeg sendt til Aftenposten, men de trykker jo mindre enn 5% av innlegg de får, så sannsynligvis er dette eneste forekomst av denne artikkelen:
Negativ frihet er mest positiv
- Av Ole Martin Skilleås, Professor i filosofi ved UiB
Debatten i Aftenposten om begrepet “liberal” har vel først og fremst vist to ting: at det er en merkelapp mange ønsker å bære, og at begrepet har flere innhold. Jeg vil hevde at den liberalitet som ikke gir den enkelte et svært betydelig rom fritt for innblanding ikke er verdt navnet. “Negativ frihet”, som Isaiah Berlin kalte det i “Two Concepts of Liberty”, er folks frihet til å etterstrebe egne mål på sin måte. Da Berlin skrev artikkelen på 50-tallet var det først og fremst kommunismen som var den store fienden – og Berlin var som åtteåring øyenvitne til stormen på Vinterpalasset. I dag er det ikke det forrige århundrets totalitære ideologier som er de største trusler mot liberaliteten i vestlige samfunn, men den trangen til å styre andre og deres levesett som finnes i oss alle.
De som er uten mat, kunnskaper og annet som trengs for å skape seg et liv har ingen frihet. Berlin gjorde det også klart at “positiv frihet” på ingen måte er en mindreverdig del av det politiske frihetsbegrepet, men dette aspektet av begrepet har aldri manglet forkjempere. Ulempen er at mange har utnyttet dette til å definere andres ønsker og behov, og har kjempet en kamp på andres vegne. Kommunister, for eksempel, har kjempet for arbeiderklassens “objektive” interesser, for arbeiderklassen var for dominert av falsk bevissthet til å erkjenne sine egentlige interesser. Modellen kjenner vi fra Platon, der filosofene var de som hadde innsikt i det egentlig værende, og kunne styre til beste for alle i samfunnet. “Positiv frihet” kan, ved å manipulere hva som kjennetegner et menneske, brukes til å skaffe seg makt over andre. Den “negative friheten”, friheten fra at andre blander seg inn i menneskers ønsker og behov, kan ikke manipuleres.
Det mangler ikke på mennesker som må reddes, støttes og assisteres – hverken her i Norge eller utenlands. Faren ligger alltid der for at man, med de edleste motiver, definerer og forklarer hva som egentlig er best for disse. Venstresiden i Norge er alltid på aktiv utkikk etter svake grupper som man skal hjelpe og assistere, og stadig er det nye grupper som skal defineres som “svake”. Dette gir mange muligheter for makt over andres liv, og det er her den største trusselen mot frihet ligger i de moderne velferdsstatene. Veien til helvetet er brolagt med gode hensikter, og en vektlegging av “negativ frihet” – og et område der ingen andre kan blande seg inn – er en nødvendig motgift mot alle eliters visshet om at de vet hva som er best for andre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar