Marcella (Netflix-serie)

Dette er et møte mellom skandinavisk noir og britisk krim, og det faller heldig ut. En grunn til det er at de har droppet den gørrkjedelige grå-blå paletten (som vel nærmest er parodisk nå?), og kjører stort sett naturlige farger - med kanskje en forkjærlighet for dust fargede modernistiske interiør.

Men den plagede og kanskje ikke heeelt normale kvinnelige detektiven (Forbrydelsen og Broen) har de ikke bare beholdt, men til og med gitt serien navn etter henne. Her er det ikke genseren som er varemerket, men anorakken. (se bildet)

Det skandinaviske forvaltes først og fremst av Hans Rosenfeldt, og hans bidrag er jo ikke helt ubetydelig. Han skapte suksessen Broen, og her har han skapt Marcella (som er en Netflix original). Men også norske Tobias Santelmann er med i en ikke helt ubetydelig rolle.

Serien går over åtte episoder. I starten er Marcella selv, spilt av Anna Friel, hjemmeværende. Men når hun blir konsultert om en seriemorder som synes å ha startet opp igjen etter et lengre opphold, blir hun dratt inn i sin tidligere rolle som etterforsker. Ekteskapet rakner selvsagt samtidig, og dette får også en nær forbindelse til etterforskningen.

Som de to nevnte seriene fra skandinavia er også denne rik på på spor, villspor, tråder og mennesker som er betydelig skumlere og farligere enn de synes å være på overflaten. Man skal holde oppmerksomheten noe nær toppen det meste av tiden for ikke å ramle av. Men det er to grunner til at dette ikke er noe problem.

For det første er den jo på Netflix, så det er bare å spille av fra et tidligere punkt dersom noe er uklart.

For det andre er dette så spennende at trangen til å sjekke mobilen, brygge seg en kopp te, eller se ut av vinduet rett og slett ikke når opp i bevisstheten.

Ulempen er at det blir så fristende å se bare en episode til når man først er i gang. Det kan bli en tung påfølgende dag på jobben.

Konklusjon? - Klar anbefaling.