Bad English i Aurland

I Aurland i dag snek jeg meg til å bruke toalettet gratis til tross for at jeg ikke var kostymemaker, men bare kunde i kaféen. (Foto: OMS)

Barolo i Barolo - II

En vin til fra en uke i Barolo i overgangen mellom juni og juli i år. Denne siste kvelden spiste vi også på restauranten Arco del Castello di Perno (anbefales!), og det var varmt. Så varmt at de lokale klagde og satt og viftet seg. På natten ble det tordenvær - det mest spektakulære jeg noen gang har sett. Men nok om det.

Da vi vel hadde satt oss og bestilt vinen (se under), kom Giorgio Pira og fruen på restauranten. De satte seg like ved oss. Jeg gremmet meg over at jeg hadde bestilt vin fra konkurrenten, men han var like blid - og bestilte en flaske Barbera fra denne konkurrenten - Cascina Fontana.

Cascina Fontana Barolo 2006
Som nevnt - denne ble drukket i høy varme og luftfuktighet, men jeg kan i farten ikke komme på viner som tåler slike omstendigheter bedre enn Barolo. Denne hadde rukket å få et litt orange skjær i kanten, og frukten var mer i retning nype enn vanlig er på Barolo. Ellers var lakris et merkbart element. Elegant, det er flere lag i denne vinen, og meget lang ettersmak. Men var den verdt 15 euro mer enn 2010 årgangen? Kanskje normalt sett, men ute under slike forhold kunne vi kanskje ha spart pengene selv om den ble dekantert over i en UFO av en karafel.

Druene kommer fra tre vinmarker - to Castiglione di Falletto og en i La Morra. Vinifieringen er på stål, og deretter på botti av slovensk eik. Det lages bare 8.000 flasker årlig (i snitt) av denne vinen.

Barolo i Barolo - I

Jeg og familien var på ferie i Langhe, i landsbyen Perno i Monforte kommune. Fra Agroturismo Bianconiglio der vi bodde kunne vi se La Morra, Castiglione di Falletto, Serralunga og Barolo. De tre første av dem til og med fra terrassen. Alle som har vært i Langhe vet at det er ubeskrivelig vakkert.

Agroturismoen/Hotellet ligger på eiendommen til Giorgio Pira, og jeg hadde anledning til å smake to årganger til måltider.

Verken produsenten eller vinmarken er av de mest kjente, men graden av berømmelse er det uansett vanskelig å smake i seg selv. Baroloen lages av druene fra toppen av denne bratte og sydvendte vinmarken i Perno, Montforte. Stokkene ble plantet i 1971. Meg bekjent har aldri denne produsenten vært representert i Norge.

Giorgio Pira Barolo Laut 2010
Lett gjennomskinnelig farge - så langt kunne dette vært en burgunder. Duft av roser, jord og et snev av bjørnebær. Selv om den er purung er den lett drikkelig med behagelige tanniner. Ute på Arco del Castello di Perno en varm sommerkveld er dette meget velegnet drikke til det som serveres.

Giorgio Pira Barolo Laut 2009
Denne kjøpte vi på bruket forl 20 euro, og drakk til egenlaget mat på terrassen - med utsikt til de først nevnte landsbyene. Det har mest for seg å sammenligne med vinen over, og her var det vel frukten og mykheten som utmerket seg. Her var det et mer fruktig preg enn på den ett år yngre broren, og kirsebær kom tydeligere fram i aromaen. Per i dag mer lettdrikkelig, men uten den ekstra dimensjonen man fornemmer ligger under i utgaven fra 2010.

Hunn/Skage og Ranemssletta/Overhalla

Når Klagenemnda for stedsnavnsaker nå har bestemt at tettstedet som er skiltet «Skage» skal hete «Hunn», og det som er skiltet «Overhalla» skal hete «Ranemssletta» er det ikke rart at mange blir forvirret. Derfor er det viktig å få fram hva denne saken egentlig dreier seg om.

Fram til 1970 var det ingen som kalte Hunn for Skage, men da ble tettstedet skiltet om til Skage. Uvisst av hvilken grunn. Det som er klart er at verken kommunestyre eller andre relevante organ har bestemt dette. Etter hvert begynte innflyttere og yngre generasjoner å bruke det navnet som sto på skiltet, og vi har i lengre tid hatt to navn i bruk om samme sted.

Det samme har skjedd på Ranemssletta som ble til Overhalla – men her ble skiltinga foretatt omkring 1990 og har hatt kortere tid på å få «satt seg». Her var det nok en diskusjon, men det synes ikke å foreligge noe kommunalt vedtak. Felles for begge var at det ikke ble foretatt noen navneendring. Stedene heter derfor fortsatt Hunn og Ranemssletta selv om mange i dag sier «på Skage» og «på Overhalla».

Lov om stadnamn sier klart at stedsnavn er kulturminner – det gjelder i særlig grad for eldre/nedarva stedsnavn – noe både navna Hunn og Ranemssletta er. Det samme er navnet Skage og muligvis også kommunenavnet Overhalla. Alle fire navn vil bestå, men nå i den funksjonen de alltid har hatt.

Når navn ikke brukes blir de glemt, og etter hvert blir de helt borte. Hunn har etter alt å dømme vært bosatt i ca. 3000 år, og navnet har røtter fra før norrøn tid. Hvordan kan vi vite det? Fordi stedsnavn historisk sett nesten aldri blir borte eller blir vesentlig endret. De er egennavn som står støtt selv om språket endrer seg. Alle som har forsøkt å lære seg Gammelnorsk vet at det er noe helt annet enn det vi snakker i Norge i dag. Om vi hørte en viking fra Overhalla snakke ville vi skjønt lite eller ingenting, men stedene han snakket om ville vi straks kjent igjen.

En venn av meg fra en gård ved Steinkjer fortalte at bestefaren hadde fått ryddet vekk en gravhaug som var i veien på gårdsplassen. Bestefaren fortalte at det var «mye gammelt skrammel» i den som de hadde brukt bulldoser på og fått vekk. Vi blir rystet over en slik holdning til viktige kulturminner, men mange tenker ikke på navn som kulturminner. Men det er de. Og ulikt sverd i gravhauger og andre gjenstander er disse navnene i daglig bruk og knytter oss tett til historien hver eneste dag. Helt til noen setter opp et skilt og gjør slutt på flere tusen år gamle kulturminner.

Det er derfor stedsnavn også har vern. I dag ville min venns bestefar fått kulturmyndighetene på nakken, og antakelig fått en kraftig bot eller det som verre er. For «Hunn» og «Ranemssletta» sin del blir disse kulturminnene nå «gravd frem», og særlig for «Hunn» var det nok i siste liten. Etter 45 år på vei ut er det mange som bruker «Skage» både om bygda/sognet og om tettstedet. Det må de jo få gjøre, men det vernet kulturminnene «Hunn» og «Ranemssletta» hadde krav på er nå trådt i kraft.

Overhalla kommune er i disse dager i ferd med å bli involvert i et meget spennende prosjekt om kulturminner fra Namdalen med navnet «Plyndrende vikinger – plyndrende lakselorder.» I følge prosjektplanen tas det sikte på seminar, utstilling og publikasjon omkring funn fra vikingetiden. Det ikke ukjente Melhus-skrinet røvet på en av de første vikingferdene til Irland vil sikkert bli sentralt i utstillingen.

Det kan i denne sammenhengen være verdt å merke seg at de eldste stedsnavna i Namdalen går tilbake til langt eldre tid enn vikingetida. Som nevnt er Hunn er et slikt navn. De språklige røttene går ifølge språkforskerne tilbake til utdødde germanske språk. En arkeologisk rapport fra Kjerkåkeren på Hunn viser at Hunn har vært bebodd i ca. 3.000 år – kort tid etter at det ble tørt land. Navnet betyr fangst og da antakelig av fisk. Muligvis er det det eldste ordet vi har for fiske og fangst. Det finnes tilsvarende ord på både tysk og engelsk, for eksempel ordet «hunt» på engelsk. Faren for at dette kulturminnet blir borte for godt er betydelig mindre nå etter at Klagenemnda for stedsnavnsaker grep inn, og det er å håpe at flere blir bevisste på at kulturminner ikke bare er ting som står på museum, men også navn vi bruker i det daglige.

(Innlegget ble også publisert i Namdalsavisa 27. juni)

Hellas igjen

Jeg har vært for de meste offline i ferien. "For det meste" fordi jeg har følt meg tvunget til å følge med på Wimbledon og Hellas. Mens Wimbledon ble avsluttet med en vinner (eller to i double), er det bare tapere i Hellas-turneringen. Og: den vil bare rulle og gå videre. (Illustrasjon: Matt i The Daily Telegraph)

Etter min oppfatning burde Hellas gått ut av Euroen. Det ville vært bedre for landet på litt lengre sikt, og det ville vært rensende for EU. Nå vil dette bare rulle og gå videre.

Befolkningsutvikling

Et av de mest interessante kart jeg har sett på lenge: befolkningsutvikling i årene 2001 til 2011 i
Europa. I alle fall de land der vi har data. Det er best å klikke på bildet for å få det stort nok.

Jo mørkere rødfarge jo sterkere tilvekst, og jo mørkere blåfarge jo sterkere tilbakegang.

Det er så mye interessant å kommentere her at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne, så jeg lar det være. Studer i ro og mak!

Piemonte - del II

Her følger de dyreste vinene fra polsmakingen i april. Det passer bra på denne dagen og dette klokkeslettet den publiseres. 

Elio Grasso Barolo Rüncot Riserva 2008 kr. 1.000

Jeg får for skams skyld starte med den rimeligste av disse vinene. Som vi så i det forrige innlegget, så lager Grasso i Monforte flotte viner som koster mindre enn denne. Men denne er likevel klart best. Den er presis, rik og elegant på en måte som bare de aller beste vinene har disse ofte motstridende egenskapene (presisjon og rikhet). Den er også lang og saftig. Hadde den kostet halvparten ville jeg vurdert å kjøpe en kasse. 

Bruno Giacosa Barbaresco Asili 2012 kr. 1.150

Denne vinen er inne på to pol på Oslo Vest, og i Sandnes og Stavanger. Follow the money, som man sier. Det første inntrykket er synsinntrykket, selvsagt. Her er det bruning i kanten. I munnen er den saftig og myk, men den er vel bestykket med tanniner også. En meget lovende vin fra denne legendariske produsenten. 

Bruno Giacosa Barolo Falletto 2011 kr. 1.395

I forhold til vinen over er denne mer animalsk, men den er også fabelaktig fruktig, saftig og tannisk. Det er ikke bare prisnivået som er langt over normalen på disse tre vinene - det er kvaliteten også. 

Beklager å måtte si det, men kvalitet koster. Disse tre vinene har alle fire siffer i prisen, men det er ikke bare der de utmerker seg. Selv om Barolo og Barbaresco er svært krevende viner som unge, så var det ikke vanskelig å merke at man her var i en annen liga. Likevel, de to vinene fra Elio Grasso i forrige oppdatering var nok etter min mening de som virket mest lovende ut fra en avveining mellom pris og kvalitet. 

Piemonte - del I

Etter planen skal jeg være i Monforte d'Alba når dette kommer på bloggen, så da passer det med noen viner fra Piemonte som jeg smakte på polsmaking i april. Andre del fra Piemonte kommer snart, og har bare viner som koster over tusen kroner flasken!

Travaglini Gattinara 2010 kr. 200

Polets sider sier at denne vinen er inne i tidligere årganger, men det har hendt før at dette har vært feil. I alle fall var det 2010 som var i denne flaska. Mursteinsfarget vin med lett bruning i kanten. Med litt tid i glasset kommer et tydelig lakrispreg. Fint tannisk etter hvert, men den har blitt mykere enn før. Dette er et sikert kjøp på de velassorterte polene.

Da passer det vel med tre viner fra en Monforte produsent?

Elio Grasso Vigna Martina Barbera d'Alba 2012 kr. 330

De fleste vil vel mene at det er i overkant mye å betale 330 for en sølle Barbera, men vinen er god i alle fall. Den dufter evighetsgrøt - en dessert med tyttebær, sukker, vann og rugmel (oppskrift i lenken, men om den passer med min mors vet jeg ikke). Vinen har fin balanse og er fruktig uten å være så syrlig som Barbera ofte kan være. Om den forsvarer prisen er en helt annen sak. Jeg legger den ikke inn på handlelista, selv om jeg ser at Valken i Bergen har den inne.  

Elio Grasso Barolo Gavarini Chiniera 2011 kr. 650

Murstein i kanten, parfymert. Lekker i munnen med fine tanniner i en elegant og finslig stil. Flott vin. Denne forsvarer prisen i dagens Barolomarked, og kanskje vel så det. Alderen på vinstokkene og annet er svært likt vinen under, men vinmarken ligger 50-100m høyere. 

Elio Grasso Barolo Ginestra Casa Maté 2011 kr. 650

Samme produsent, område og år, men her har vi også en helt annen profil. På nesen ligner den mye på broren over, men denne har mye mer bitt og det blir nærmest et angrep på munnhulen. Jeg ville gjemt den i kjelleren i femten år. 

Sommer

Det har aldri vært flere besøkende på bloggen enn nå sent på våren og tidlig på sommeren. Det vil si: sånn jevnt over, for det har vært innlegg som har hatt flere tusen besøk tidligere.

Likevel står sommeren for døra - håper vi. I alle fall blir det en måned med noe mindre heftig publisering enn det som er vanlig. Et innlegg annenhver dag er det jeg sikter mot ellers i året (og klarer), men i måneden juli syns jeg at alt over ett innlegg i uka er mye.

Men i august er det på'an igjen!