I Norge har renten fått i hovedoppgave å holde kroneverdien lav slik at ikke all virksomhet utenfor oljen smuldrer hen på grunn av prisnivået. Det betyr at rentene er hysterisk lave i forhold til aktiviteten i økonomien. Før eller siden smeller den private gjeldsbomben, og det vil det bli vondt å være i nærheten. Det åpenbare svaret, å gjøre det mindre lønnsomt å ta opp gjeld gjennom å fjerne rentefradraget på skatten (over tid, selvsagt, men man må starte nå!) er politisk umulig fordi velgerne er gjeldsslaver.
Men Norge er et lite land i verden, og her står det heller ikke så mye bedre til. Figuren over viser forholdet mellom privat og offentlig gjeld og brutto nationalprodukt i verden i årene etter årtusenskiftet. Det er dyster lesning. Kostnadene med å bære denne gjelden - som er uten sidestykke utenom verdenskrigene - kveler alle muligheter til vekst, og det er veksten som skulle gjøre gjeldsbyrden gradvis lettere. Heller enn å betale ned etter finanskrisen rundt 2008 har verden bare pøst på med gjeld, noe The Geneva Report viser.
Mye av den senere veksten i gjelden har kommet i Kina (fra 160% av GDP til 220% på få år), og det er mye som tyder på at dette ikke vil ende bra. Det vil i stor grad påvirke den for Norge svært betydningsfulle oljeprisen. Nedover. Allerede er aktiviteten på god tur nedover på vår sokkel, og dette vil forsterke seg.
Før i verden fikk man debitorene til å ta støyten gjennom å devaluere og å kjøre opp inflasjonen, men nå klarer ingen å få liv i inflasjonen. 70-tallets store svøpe synes død og begravet. Devalueringer vil bare spre seg og dermed nulle seg ut i en så integrert verdensøkonomi. Vi er i ukjent farvann, men den erkjennelsen har ingen på broen fått med seg.
Uten vekst, inflasjon og nedbetaling av gjeld er det bare en løsning igjen: konkurs. De blir det mange av, og de blir vonde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar