Ola Borten Moe

Politisk interesserte følger nå med Senterpartiet med en skrekkblandet fryd. Skrekk fordi det er åpenbart at partiet er i ferd med å male seg selv i stykker, og fryd fordi det er en glede å se at det gjøres etter alle kunstens regler. Sterke personligheter - og Borten Moe stikker ikke sitt lys under en skjeppe - tar stor plass og skaffer seg fiender. Over tid har motsetningene fått satt seg, ikke minst siden den forrige lederen ikke maktet å skaffe seg så mye som et lite ferniss av gravitas.

Nå har motsetningene fått vokse seg store, og det ene angrepet blir besvart med større kraft enn det forrige. Det skrives brev og det stilles ultimatum. Om noen skulle lage oppskrift på et sammenbrudd for et lite parti kunne de knapt gjort det bedre: Gjør politiske motsetninger personlige, og sørg for at de ikke blir luftet ut og avklart, men blir forsterket av partilederens handlemåte.

Stridens kjerne er karen over, Ola Borten Moe. For tre år siden ønsket jeg han velkommen i regjering, og vedkjente meg stor glede over det. Han står for et Senterparti jeg kjenner fra oppveksten: det konservative partiet på bygdene. Jeg har aldri stemt på partiet, og ser ikke for meg at jeg kommer til å gjøre det heller, men min sympati for Borten Moe er sterk. Han er dyktig, klar og etter alt å dømme en bedre politiker enn selv morfaren Per Borten.

Som nevnt for tre år siden var far aktiv i Senterpartiet, og far og Per Borten var av samme generasjon og aktive i samme del av landet - men far på et langt lavere nivå. Kanskje er det dette som forleder min dømmekraft?

Jeg tror ikke det. Borten Moe er et politisk talent av de sjeldne, men det er mulig at Senterpartiet er for lite for hans talent og robuste selvtillit. Dessuten er det helt klart for venstredreid - ikke bare for meg, men også for Borten Moe.

Det blir spennende 7. april.