Hvor står jeg? Det som sitter igjen - mest - er det å ta heis. Det kvir jeg meg for, men i løpet av februar så langt har jeg tatt 58 turer med heis. Jeg har hatet hver eneste, men for hver tur blir angsten litt mindre. Den dominerer mindre og mindre av livet mitt. Der den sist sommer var på tur inn på områder som tidligere hadde vært i fred for den, har den nå gått inn i heisen, krympet og blitt der. Der har jeg tenkt å holde den!
Så hva kan man gjøre dersom man har de plagene jeg hadde?
En kvinne skrev anonymt i kommentarfeltet på bloggen her forleden: " Min klaustrfobi er i ferd med å fange meg, jeg unngår alle 'farlige' situasjoner. Jeg vet hvilke toaletter jeg kan bruke hvis jeg er ute å handler, jeg sjekker alltid nødutganger, jeg sjekker om vinduene på hotellrom kan åpnes, jeg går trapper overalt osv osv. Jeg lurer på om du kan tipse meg om hva slags terapi som evt vil være aktuell for meg og hvem jeg kan henvende meg til for å få hjelp. Situasjonen min er ganske prekær, da jeg opplever panikken snart overalt hvor jeg ferdes."
Det var der jeg var i fjor sommer. Så hva bør man gjøre?
1. Ikke lytt til alle gode råd.
2. Ikke les deg opp på nettet - teori og praksis bør følges, under kyndig veiledning.
3. Søk hjelp - kognitiv terapi, og helst en gruppe!
4. Du blir etter alt å dømme kvitt det. Fatt håp!
5. Det er ikke farlig å ha panikkangst - bare så utrolig jævlig.
6. Kropslige reaksjoner henger sammen med oppfatninger om hvor farlig dette er, som i sin tur fyrer de kropslige reaksjonene - og så videre i en ond spiral.
7. De kropslige reaksjonene ("får ikke puste", "holder på å besvime", "får hjerteinfarkt", "mister kontrollen" osv.) har fysiske årsaker som bunner i kroppens automatiserte reaksjon på fare.
8. Har du en form for panikkangst? Du er bare ekstra finstilt for fare i noen situasjoner, og det lar seg gjøre å justere termostaten tilbake til "normal".
Det å ha vært åpen om dette i enhver sammenheng har åpnet øynene mine for hvor utbredt disse plagene er, og hvor invalidiserende de kan være. Skriv gjerne kommentarer i feltet under!
3 kommentarer:
Kom over bloggen din ved litt søking på klaustrofobi. Har det samme, heis er det verste. Før var det absolutt alle lukkede rom, men nå går jeg feks på ganske mange offentlige toalett (ikke alle riktignok). Mine to verste fiender er heis og fly.
Men jeg kjenner at det hjelper å lese om dine terapiopplevelser. Kan du oppdatere oss på hvordan det går nå? Jeg regner med at dette er noe du må holde ved like?
For min del tenker jeg et slik kurs i forhånd av en New York-tur (fly og heis i massevis..)
Hei
Oppdatering? Jo, jeg kunne ønske at klaustrofobien var kun et falmet minne, men det går så mye bedre.
I sommer var vi på ferie, og på en flyplass måtte jeg ta heisen. Jeg kunne kanskje fått det til på en annen måte, men jeg gikk inn og pulsen var ganske normal fra begynnelse til slutt. Puh!
Deretter måtte vi ta et automatisk tog fra den ene terminalen til den andre. Et av mine verste anfall fikk jeg på en slik. Den ble smekkfull av passasjerer og bagasje, men alt gikk helt greit. Høyere puls, javel, men småtterier mot hvordan det HAR vært.
En gang i sommer fikk jeg panikk på et toalett som var låst. Det kom helt uforvarende, men kom ikke mot gamle topper.
Som lederen av min terapi sa: det er ikke hva du føler som avgjør hvor frisk du har blitt. Det er hva du GJØR!
Anbefaler deg, Sara, å gå i behandling så snart du får sjansen. Det er som å rulle et tungt teppe vekk fra deg. En holder det ved like ved å gjøre ting en tidligere ikke våget.
Lykke til!
Ja, det blir nok det etter hvert. Men ikke før jeg har et konkret mål. Her i min hverdag langt ut på landet er det ingenting som utløser den til daglig. De nærmeste kjøpsenterene har inngang både i 1. og 2. etasje fra bakken når jeg er der med vogn eller så har det sånn flat rulletrapp. Så her i min trygge verden er det ingen farer. Da føler jeg også at det blir både bortkastet tid og penger å prioritere det nå :)
Legg inn en kommentar