Osama over & ut

Ikonet kan rubbes ut nå. Osama bin Laden var et ikon for den spesielle blandingen av dødslengsel og regressiv islamsk fundamentalisme han inspirerte, men også for motstanderne. Han var også en av ytterst få autokratiske voldsromantikere med USA som hovedfiende som den norske venstresiden ikke har omfavnet. Det sier sitt om hvor ekstrem han var. Men: når dette skrives har jeg nettopp hørt at en norsk forfatter er på vei til NRK-studio for å forklare hvorfor Osama bin Laden var en modig mann. En må vel være dikter for å kunne innbille seg selv eller andre noe slikt, eller kanskje bare ekstremt avhengig av oppmerksomhet?

Etter det vi hører brukte han en av sine koner, antakelig den yngste, som levende skjold da kommandosoldatene overrasket ham på soverommet. Ikke av de modigste handlinger jeg har hørt om. Han gjemte seg i en luksusvilla uten kontakt med omverdenen annet enn gjennom en kurér. Heller ikke spesielt modig. "Jeg kjemper så jeg kan dø som martyr og komme til himmelen for å møte Allah", sa han. Med en kvinne som skjold, gjemt i en luksuriøs villa med air-condition? Ekte martyrer velger andre omstendigheter.

Osama bin Laden var ingen martyr. Han var ingen tenker. Han var ingen revolusjonær. Ikke brydde han seg så mye om Islam heller - i alle fall ikke de delene som sto seg dårlig mot hans egen versjon - der kampen mot vestens verdier som toleranse, likestilling, demokrati og åpenhet betød alt. “The ink of the scholar is worth more than the blood of a martyr,” skrev profeten Mohammad. Heller ikke som historiker var han noe særlig.

Som alle stormannsgale fantaster skrev han om historien, og valgte ut det som passet hans egne morderiske fantasier. “Every Muslim, from the moment they realise the distinction in their hearts, hates Americans, hates Jews and hates Christians. This is a part of our belief and our religion.” Han omskrev historien og Islam for å gi et slags respektabelt skinn til sitt morderiske budskap.

Noen tror at bin Laden, selv om han var morderisk og selvopptatt, tross alt sto for arabisk selvstendighet mot vestens innblanding i Midt-Østen. Tenk bare på palestinerne! Men alt tyder på at dette var underordnet den store jihad: den mellom de troende og de vantro, mellom ekte Islam og alt annet. Det begynte i profetens tid, og nådde et høydepunkt med korsfarerne. Imperialismen og Israel var bare en fortsettelse av denne avgjørende striden - nyttige for å skaffe seg allierte på veien, men i siste instans var det innføringen av en kopi av det tidlige kalifatet og tilintetgjørelsen av de vantro som var Osamas dagsorden.

Hva skjer nå? Jeg aner ikke. Det gjør heller ingen andre. Bin Laden hadde de karismatiske egenskapene som selvsentrerte og ensporede personer ofte har, og det tapet vil  al Quaida merke til tross for at det er lenge siden han gikk i dekning. Jeg, som de flestet, vil huske denne Hitler med turban for flyene som gikk inn i tvillingtårnene i New York. Dette vil være etset i hjernebarken på de fleste som så det.

SISTE: USA gjør det ikke enkelt for seg selv. I dag heter det “His wife rushed the US assaulter and was shot in the leg but not killed. Bin Laden was then shot and killed. He was not armed.” Jeg håper vi slipper å høre enda flere versjoner av hendelesforløpet fra offisielle kilder.