SN: Hvit vinter

Under følger noen korte notater om viner jeg har smakt i det siste. Felles for alle er at jeg ikke har tatt skriftlige notater, så det blir noen knappe karakteristikker heller enn detaljerte beskrivelser.

Chateau La Louvière 1995 (Pessac-Léognan)
Dufter bivoks/lanolin og litt honning - en svært karakteristisk duft som gjør at man ikke går seg vill med hensyn til områder den kan komme fra. Fargen er fremdeles svært lys - i alle fall i forhold til alderen. I munnen følger den opp med konsentrasjon og intensitet - det er ingen dødpunkter i smakskurven, og den sitter godt i munnhulen lenge. Flotte viner dette. 85% Sauvignon Blanc og 15% Semillon - men det er den sistes "signatur" som leses lettest i denne. Her er eiendommens side.

Chablis 1er Cru "La Forest" 2000 (Dauvissat)
Lys farge og ingen oksidering. De to flaskene av denne jeg har åpnet til nå har begge vært hinsides oksidert. Til å begynne med er denne svært dropspreget: sitrondrops. Konsentrasjonen av sødme og syre har ikke fått breie seg ut. Utover kvelden, med tid, luft og varme åpner den seg en del, og vi får en tydeligere mineralsk tone og et snev av sjø. De flaskene som ikke har blitt dårlig eplesider kan nok ennå ligge mye lengre.

En rød får vi også ta med:

Chateau Talbot 1996 (St. Julien)
Mørk rød med en ørliten antydning til rustrød kant. Mørk frukt også på smak, og et litt jordlig preg i tillegg til blyantspiss. Solid konsentrasjon i munnen, og lang ettersmak. En høydare den kvelden - sammen med Ch. La Louvière.

To Pinot Noir blir det også:

Sauvigny-les-Beaune 1999 (Pavelot)
Ganske dyp farge til denne vinen å være. Ganske stum på nesen, men noter av jord og lær. I munnen er den ganske skrinn og lite forekommende. Selv etter et par dager var slanten på flasken lite imøtekommende. Relativt stum. Mest sannsynlig er den ikke riktig moden ennå. Stor skuff i forhold til forventningene.

Beaune 1er Cru Les Bucherottes 2001 (A.-F. Gros)
This is more like it! Jordbær og fioler, snev av lær og noe jordlig. Mellomvekter i munnen, med god lengde. Elegant og forførende. Svært godt kjøp til ca. 260 kroner for ikke så lenge siden. Produsentens sider her.

Vinsnobb? Moi?

Nå er en artikkel jeg skrev for Vinforum om vinsnobberi også tilgjengelig på nettet.

Der ligger også en lenke til denne bloggen, så beklager til de som havner i en uønsket loop her.

Det har vært litt lite vinstoff her på bloggen i det siste men jeg har godt håp om at det skal endre seg i nær fremtid.

Bildet er fra filmen Bottle Shock der Alan Rickman spiller Steven Spurrier. Begge kommer bra fra det til slutt, men det er liten tvil om at rollen i alle fall starter som selve inkarnasjonen av klisjéen om vinsnobben.

Jubileum

Tiden går fortere når man blir eldre - det virker i alle fall sånn. Det er nå omtrent ti år siden jeg gjorde ferdig manus til boka Philosophy and Literature - som kom ut året etter. Den finnes fremdeles å få kjøpt både her og der (men den er rimeligst der). De som kjenner meg kan til og med ta kontakt, og jeg kan bruke min 40% rabatt på forlaget.

Det er et menneskelig ønske å sette et merke etter seg i verden. Vi har livet til låns. Det er ikke mange forunt å skrive Staten eller Hamlet, og det kan jo være like greit. Ikke kan man hvile på laurbærene heller. Det hyggeligste har i grunnen vært når studenter har skrevet og skrytt uhemmet av boka. Det nest hyggeligste var da en Iransk dame for noen år siden ville oversette den til Farsi. Der har de ikke copyright så det var hyggelig av henne at hun spurte, men det ble nok ikke noe av det.

Det tredje hyggeligste, og det som betyr mest i profesjonen, var at den fikk så gode omtaler der dette betyr noe. Det gjelder nyhetsbrevet til American Society for Aesthetics (les her) som gjorde at jeg begynte å tro på Jesus (i alle fall Jesús Ilundáin-Agurruza som skrev anmeldelsen), og The British Journal of Aesthetics (bare tilgang for abonnenter). Den fikk en mildt sagt lunken anmeldelse i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, men det hører med til det man må vente seg.

Jeg har skrevet artikler i mellomtiden - noen utgitt "gode steder" - men nå er det duket for bokskriving igjen. Denne gangen med en amerikansk kollega i England, og forlaget er denne gangen Wiley-Blackwell. Manus skal leveres i oktober 2011 så vi har litt tid på oss. Tittelen? Det er foreløpig The Aesthetics of Wine, og den skal komme i serien New Directions in Aesthetics. Prestasjonsangsten har forlengst meldt seg.

Køprising i Bergen?

I dag var jeg på Årsmøtet i Bergen Høyre. Det er 11 år siden jeg kan huske å ha sett så mange på Årsmøtet, og årsaken er ikke bare gode meningsmålinger. Hovedgrunnen var nok et resolusjonsforslag med tittelen "Bedre luftkvalitet i Bergen by!" I dagens Bergens Tidende var det en kronikk av den nye lederen av Bergens Unge Høyre Peter Christian Frølich der han gikk inn for køprising som svar på forurensningsproblematikken.

Før møtet var jeg omtrent som det eselet som sulter ihjel fordi det står nøyaktig mellom to høysåter og ikke har noen grunn til å velge den ene framfor den andre. Jeg ser gode grunner for køprising, og også gode grunner mot, når det gjelder Bergen.

Men først noe litt annet. Bergens Tidende er på krigsstien igjen. Av og til forlater avisen sin journalistiske rolle og blir Forvalter av Den Høyeste Innsikt (FDHI). For over 10 år siden var det Bybanen det gjaldt, og avisen kjørte en ensidig kampanje til fordel for dette prosjektet. Den redaksjonelle linjen var klar, og ethvert tenkelig påskudd ble brukt til å fremme den saken som helliget svært så mange middel. Nå er de på 'an igjen, og denne gangen er det Køprising som er Saken (med stor "K" og stor "S"). Som FDHI har BT blant annet omdøpt inversjonslaget over byen på kalde dager til "Giftskyen". Det er en frase som generates more heat than light. De har også begynt en kampanje inn mot sine kilder og alle tenkelige bevegelser som muligvis kan få satt dette ut i livet.

Dette er journalistisk tvilsomt håndverk, og det svekker tilliten til det stoffet som presenteres om saken i byens viktigste avis. Avisen blir en selvstendig politisk aktør på en måte som undergraver tillit og svekker det offentlige ordskiftet. De dekker ikke saker, men driver markedsføring. Men nok om det. Hva skal man mene om køprising?

Dette bør man dele i to. En del omhandler den akutte problematikken her og nå, og som dreier seg om luftforurensningen i Bergen sentrum. Høyre er et parti som setter sin ære i å være pålitelig, og i programmet for inneværende periode står det ikke noe om at man går inn for køprising. For Arbeiderpartiet, som heller ikke går inn for det i sitt program, spiller det ingen rolle om man bryter med programmet. Men for Høyre sitter det langt inne.

På den annen side: det satt langt inne å innføre dato-kjøring også, men det virket og det var påkrevd. Det er beregnet at en køpris på 20 kroner (over vanlig bomtakst) vil redusere bilbruken i køpristiden med 3-5% - med andre ord nærmest uten virkning, og om de så kjører til andre tider vil jo gevinsten være null. Skal køpris ha noen virkning i forhold til ekstrem luftforurensning må prisen settes vanvittig høyt - omtrent 100 kroner kanskje - og vare døgnet rundt. Da prises vanlige folk av veien, mens de velstående får god plass.

Så jeg stemte mot resolusjonen fra Unge Høyre, og Henning Warloe kan ikke ha lest resolusjonen han stemte for når han (i intervjuet i lenken over) sier at den omhandlet neste periode, for i resolusjonsforslaget står det "i inneværende byrådsperiode må [køprising] være et av virkemidlene som er tilgjengelig for våre politikere".

Men neste periode, da? Jeg kan ikke utelukke at jeg stemmer for køprising når programmet for neste periode skal vedtas, men begrunnelsen vil da være å få bedre fremkommelighet. Knapphetsgoder - som plass på veien i en by - kan prises for å fordele trafikken bedre. Virkningen av køprising med akseptable priser er små, men noen færre biler kan bety betydelig kortere køer siden køer er dynamiske system: små endringer kan gi store utslag. Skal køprising i seg selv redusere trafikken må prisene så høyt at det blir sosialt grovt urettferdig - 100 kroner kanskje.

Utslipp av Nox i Bergen kommer hovedsaklig fra tunge dieselkjøretøy (70%), og i mindre grad fra personbiler (26%). Det å få tungtrafikken utenom sentrum er det viktigste for luftkvaliteten, og her er Ringvei Øst det beste tiltaket sammen med godsterminal på Flesland. Det er langt fram, dessverre. (Bildet: Jan M. Lillebø, BT)

Forklaringen

Jeg har i flere innlegg her på bloggen grublet høyt på hvorfor noen vil bruke penger på å kjøpe SAAB. Ikke har de en sterk merkevare, ikke har de tjent penger på 20 år, ikke har de produkter og volum, og ikke har de en troverdig foretningsplan. Forklaringen kom i dag: det er kanskje historiens største hvitvasking.

Det ville være svært dyrt for GM å legge ned SAAB. Forhandlere og leverandører ville dra dem gjennom rettsvesnet og presse den gjenoppståtte giganten for milliarder. Det syntes som eneste mulighet og prosessen var i gang, men så kom Spyker. Produsenten av et par-tre dusin sportsbiler ingen hadde hørt om. Å kjøpe SAAB er å brenne penger, men hvis alternativet er å brenne inne med dem er det kanskje fornuftig? Man kan kanskje tuske unna noe underveis?

Vladimir Antonov hevder selv han er ren som den hviteste snø, men han har ennå ikke forklart hvorfor han vil tape så mye penger frivillig. Han er PhD i Biologi, og har for seg mye vidløftig, så SAAB er kanskje en rasjonell videreføring av hans idéer om at verden er multi-dimensjonal og at Gud er tilstede i alle dimensjonene. I en av dem kommer han kanskje og redder det trauste svenske framkomstmiddelet?

PIGS

Nei, jeg har ikke begynt å skrive om gårdens dyr, men PIGS er den lite flatterende fellesbenevnelsen på Eurosonens minst solvente land: Portugal, Ireland (før Italia), Greece and Spain. I første rekke er det nå Hellas det står dårligst til med. Hellas er forlengst avslørt som juksemakere av første rang: de har aldri klart den monetære unionens krav, men bare jukset med tallene. Nå er overskridelsene så enorme at alt kommer for en dag. Så hva skal gjøres?

Tyskland har trått til med garantier som skal være en siste skanse mot totalt sammenbrudd, men først må landet selv gjøre hva det kan for å reversere overskridelsene. Tonen har blitt klart skjerpet i det siste. For alle vet at faller Hellas, så står flere land for tur. Da faller dominobrikkene så fort at vi får en ny finanskrise.

Mange hevder at EU må redde Hellas, ellers går hele Euroen nedenom og hjem. Dette er riktig, men det betyr ikke at andre land må redde Hellas. For da er det ingen ende på land uten orden i sine finanser som må kjøpes ut av trøbbel av land som har orden på sakene. Hele vitsen med kriteriene for statsgjeld og underskudd på budsjettene er jo at ingen skal ligge de andre til byrde.

EU har et felles marked, og omsider fikk man også en felles valuta for de fleste landene i markedet. Felles marked og felles valuta hører sammen. Men det gjør også felles valuta og felles stat. Strenge regler er erstatningen for staten, men vil dette holde? Var kompromisset med valuta-union uten politisk union bare en drøm? Vi vet ennå ikke svaret, men beslutningene som gjøres det kommende året vil avgjøre skjebnen.

Tøffe omstillinger venter mange land som ikke lenger kan leve på lånte penger - enten de er utenfor eller innenfor Eurosonen. Et av de utenfor som får det knalltøft er Storbritannia. For Hellas sin del er valget klart: enten blir det beinhardt for Hellas med opptøyer og politisk sammenbrudd som mulig utgang. Eller så blir det opptøyer i flere EU-land med Tyskland som første stasjon. For viljen til å betale for andres uansvarlighet er ikke stor, og hjelper man først Hellas er det mange andre land som står i kø for å bli reddet.

Euroen burde fortsette uten Hellas og flere andre som i årevis har brutt kravene, men noen slik klausul for å "stemme ut" land finnes ikke. Mange har sammenlignet EU med å sykle på line: hvis det hele tiden ikke går framover (med integrasjonen) vil man falle av. Nå er det en reell sjanse for at alt går i revers, men uten at balansen bevares.

It was 25 years today...

Ja, ikke akkurat da, men et kvart århundre har gått siden denne konserten i Rio. B52s var på høyden, og dette er kanskje deres beste låt. Bandet var en kombinasjon av Vaudeville, Punk, Surfermusikk og Dada-tekster. Kostymene kunne vært fra Nille, og parykkene fra et kostymelager fra 50-tallet på stereoider og syre.

Ukens anbefalinger er deres første album, men "Give Me Back My Man" er fra det andre albumet, Wild Planet, som kom i 1980, men etter at det fenomenale albumet med lengre versjoner, Party Mix, kom i 1981 var det alltid denne versjonen som ble spilt Live. Gitar-riffet er Rick Wilsons og den fenomenale gaulinga er det søster Cindy Wilson som står for. Mine B52-favoritter har det til felles at Cindys kauking står i sentrum sammen med harde rytmer og riff.

I oktober samme år som denne konserten døde Rick Wilson av AIDS og søsteren gikk inn i en dyp depresjon. Bandet kom sammen igjen etter noen år, og ga ut Cosmic Thing i 1989, men det var her de var helt på høyden.

Det ingen tør å snakke om

Gårsdagens "svanesang" (han går snart av) fra Svein Gjedrem var forutsigbar på flere vis. Han er bekymret. Det er tross alt jobben hans. Han påpekte at bruken av "oljepenger" er for stor - og det er den jo, for til og med FrP mener den er for høy. Og han påpekte at vi har en boligboble, og mente løsningen var at landet burde beskatte boliger mer og arbeid mindre.

Et problem på makro-plan er at boliger og annen eiendom er skattemessig begunstiget i forhold til bankinnskudd, aksjer og obligasjoner. En grunn til det er at skattesatsene på eiendom er satt lavere enn annen formue. Det kan man løse ved å fjerne formueskatten. Norge er et av svært få land som fremdeles holder seg med denne straffen for ikke å ha brukt opp pengene sine.

Det ingen tør snakke om er det fradraget ingen andre land har: staten tar 28% av renteregningen til de som har skattbar inntekt. Du blir med andre ord straffet for ikke å bruke opp pengene dine, men sponset til å bruke penger du ikke har. Statens sponsing gjelder uansett hva du bruker pengene på. Om du låner penger for å kjøpe aksjer, champagne, bolig eller seng spiller ingen rolle.

Er det rart alle bygger hytter? Først sponser staten renten din med 28%, deretter forsvinner formuen inn i en lav skattesats.

28% fratrekk for renteutgifter er den klart mest bobledrivende skatteregelen vi har, men ingen vil gjøre noe med den.

Den hadde en gang en gunstig generasjonsutlignende effekt: det ble lettere for unge å klare etableringsfasen, og når man ble eldre og veletablert fikk man formueskatt å betale. Men i dag låner eldre til å bygge hytter og kjøpe leiligheter til utleie. Det å dø uten lån er ikke noen æressak: det er bare dumt. Staten sponser jo renten, og formuen forsvinner i skattesatsen på fast eiendom.

En gradvis avvikling av rente-sponsingen på den ene siden, og formuesskatten på den andre, er den beste medisin mot videre bobler. For å stimulere til å bruke penger man ikke har, og å straffe de som ikke bruker dem opp, er perverse insentiver.

Hubris på Japansk

I en klassisk gresk tragedie er det gjerne heltens hubris, hans overdrevne tro på egen fortreffelighet, som er kilden til fallet. Mønstret er kjent fra andre områder også: er selvforståelsen i overkant positiv vil det som kommer i konflikt med selvbildet ikke fange oppmerksomheten - det blir definert bort.

Helt til det er for sent, og en serie med lignende forhold braker inn gjennom forsvarsverkene på en dramatisk ødeleggende måte. Omtrent som Toyotaen i innlegget før dette.

Toyota har - med rette - blitt identifisert med pålitelighet. Forder, Renaulter og annet alminnelig kjøretøy kan feile, men ikke Toyota. Dette bildet har ikke bare satt seg hos bilkjøpere verden over, det har også satt seg i ryggmargen hos selskapet selv. Avdekkingen av hva som har blitt kjent når i Toyota-systemet er på ingen måte avsluttet, men jeg våger likevel å påstå at Toyota er et offer for forestillingen om egen fortreffelighet. Feilmeldingene har blitt oversett og utdefinert på bakgrunn av selskapets eget selvbilde. Flere kan ha mistet livet som resultat av dette.

Dette er åpenbart ikke hele forklaringen, men et vesentlig aspekt vil jeg tro at det er. I tillegg kommer industriens egne krav om å redusere alle kostnader - også hos underleverandører - med 5% årlig. Dette var det Toyota og japansk bilindustri som gjorde til normen. Vi som er interessert i bil og bilindustrien har blitt vant med det, men det er et ufattelig sprang i hva man fikk for 300.000 (inflasjonsjustert) for ti år siden og det man får for samme pris i dag. Nye modeller og mer utstyr har kamuflert det faktum at når det gjelder biler har det vært en kollosal deflasjon: man får stadig mer for pengene. Er det rart det blir tilbakekallelser? Det eneste rare er at det ikke er flere.

Men Toyota har et ekstra problem. "...starting and stopping are fairly integral parts of the motoring experience" som David Pilling i Financial Times sier det. Når gass og brems blir problemer er det noe seriøst alvorlig på ferde, og den tryggheten som Toyota-eiere har hatt hevd på blir plutselig revet bort.

Det gjenstår å se om Toyota og lederen Akio Toyoda bare har skutt seg i foten eller om de har skutt seg i hjertet.

Det er for fristende...

SAS: Selg Alt Samma

Da var vi her igjen, da. SAS har tapt vanvittig store summer. Igjen. Jeg har sagt det før og sier det igjen: selg alt samma. Skal dette bli et av årets ritualer? SAS taper store penger, og de skandinaviske statene kaster milliarder ned i tapshullet mens folk flyr med andre selskaper.

SAS er et monster av en konstruksjon. Nasjonal stolthet og et konglomerat av fagforeninger gjør styringen bortimot umulig. Ingen ville funnet på noe så horribelt i dag, men da SAS ble opprettet var de skandinaviske landene for små til selv å hoste opp de store summene som krevdes for nasjonale flyselskaper.

SAS fikk beinharde lobbyister, og som statens eget flyselskap fikk det også store fordeler. Krav om redusert flystøy fikk utstå til SAS hadde fornyet flåten, mens Braathens forlengst var innenfor de nye normene. Selskapets posisjon og eierskap gjorde at en arrogant holdning fikk spre seg, og aldri har jeg blitt så dårlig behandlet av et kommersielt selskap som jeg flere ganger har blitt på SAS. Da jeg bodde i England kunne jeg fly BA eller SAS, og de gangene jeg valgte SAS av prismessige grunner fikk jeg anledning til å angre meg.

Derfor er jeg ikke særlig lei meg for at det går dårlig for SAS. Ikke er jeg overrasket heller, gitt selskapets håpløse struktur. Mer eller mindre beskyttet for konkurranse var det, og sammenligningen med de store Amerikanske bilprodusentene er nærliggende: det fikk utvikle seg en kompleks ukultur mens selskapene var beskyttet mot konkurranse, og den satt så godt i veggene (og vingene) at den ikke lot seg utrydde før det var for seint.

Mitt forrige innlegg om SAS kom for ganske nøyaktig et år siden. Jeg håper jeg slipper så skrive dette igjen. Den borgerlige svenske regjeringen vil selge. Det er klokt, men altfor sent. Antakelig er det neste innlegget om at Lufthansa har overtatt hele skiten for en symbolsk Euro. Om et år, eller bare et halvt? Vi får se. Jeg tok jo feil om SAAB, but not for long.

Finnes ikke samfunnet?

Margaret Thacher har blitt kjent for å hevde at samfunnet ikke finnes ("there is no such thing as society"). Som alle andre sitat er det med nødvendighet tatt ut av sin sammenheng (alle sitat er det). Kanskje det kan være på sin plass å sitere Mrs. T. i sin helhet. Kanskje det kan være noe i sitatet det er verdt å ta med seg inn også i dagens norske samfunnsdebatt? Det sto på trykk i Woman's Own i 1987:

I think we have gone through a period when too many children and people have been given to understand "I have a problem, it is the Government's job to cope with it!" or "I have a problem, I will go and get a grant to cope with it!" "I am homeless, the Government must house me!" and so they are casting their problems on society and who is society? There is no such thing! There are individual men and women and there are families and no government can do anything except through people and people look to themselves first. It is our duty to look after ourselves and then also to help look after our neighbour and life is a reciprocal business and people have got the entitlements too much in mind without the obligations...

Kanskje det kan være en idé å se mer på plikter og litt mindre på rettigheter? I Norge lever vi antakelig i et av de beste samfunn verden har sett noen gang - men likevel er det et evig og høylytt litani av klaging, og klagene går som oftest ut på at samfunnet ikke gjør nok for meg. Den norske stat er rik, det norske velferdssamfunn er nesten altomfattende, og fristelsen til å syte seg til fordeler er vanskelig å motstå. Men hva mister vi? Kanskje evnen til å ta vare på oss selv? Kanskje også evnen til å bry oss om andre? Tross alt: det er jo bare å gå til staten. Jeg har for spøk sagt at det eneste en norsk ungdom med problemer kan gjøre for å unngå å få kommunale tilskudd eller en hær av gode kommunale hjelpere etter seg er å erklære seg som rasist, nazist og gjerne pedofil på kjøpet. Alt annet vil gi deg og likesinnede husly og tiltak. Etterhvert gikk spøken over til ramme alvor - for dette bildet ligger litt for nær virkeligheten. 

Forskning på sosialpsykologi viser entydige resultater: der mange har ansvaret viser få noe som helt slags ansvar. Der noen er utsatt for livsfare og det er få som ser det, vil en eller flere gripe inn. Jo flere som er vitner jo mindre sjanse er det for at noen griper inn. Der mange deler regningen bryr ingen seg om hvor mye de bestiller for. Det dyttes over på "de andre" eller helst på staten - for den har ikke noe ansikt og ikke noen følelser. 

Heldivis har vi den protestantiske moralen, og den sitter i ryggmargen selv på de mest sekulære. Men over tid, tror jeg, vil denne forvitre. Når det blir for lett å fraskrive seg ansvar blir det også over tid lettere å leve med en samvittighet som vet at den kunne gjort mer både for seg selv og for andre. Mrs. Thatcher hadde kanskje noen poeng likevel - selv om samfunnet naturligvis finnes. 

Hva skal vi med KrF?

Spørsmålet trenger seg på når nestleder Inger Lise Hansen går ut og slakter omtrent alle partiets hellige kyr: Israel, homofile vielser, et restriktivt vinmonopol, og mye annet som gjorde at partiets kjernetropper satte kirkekaffen i halsen på søndag. Bakteppet er dystert for partiet: sperregrensen ligger faretruende nær med oppslutning like over fire prosent, og valget ga partiet oppslutning på bare 5,5% - som er det laveste etter krigen.

Dette er ikke nytt for meg. I min gjennomgang av valget 2009 kom jeg også innom KrF, og da bemerket jeg at partiet er i ferd med å forvitre. KrF har en svært stor andel av sine velgere blant de jeg noe omsvøpsløst kaller "sistegangsvelgere".

Det er ikke vanskelig for meg å si meg enig i Inger Lise Hansens punkter, og det er vel bare i KrF at de kan være kontroversielle (bortsett fra dette med EU, da). Der ligger også hennes problem: KrFs ekstreme synspunkter på mange saker får ikke støtte fra annet enn lavkirkelige miljø. De gamle lavkirkelige miljøene er utdøende, og unge urbane kristne finner seg ikke til rette i KrF. Motkulturene som livsform er utdøende: målsak, avholdssak og lavkirkelig kristendom sliter, og de nye karismatiske bevegelsene er klart mer høyreorienterte i sin amerikanske inspirasjon.

Men om nå Hansen skulle få fullt gjennomslag for sine synspunkt - hva ble da igjen av det som gjør KrF distinkt? Den siste glansperioden på 90-tallet var nært knyttet til EU-saken og til den personlige populariteten (vanskelig å tenke seg nå, for den gikk fort over) til Bondevik og Svarstad Haugland. Suksessen gikk hånd-i-hånd med problemene i andre parti, særlig Høyre.

Ikke noe av det lar seg gjenskape uten videre. Høybråten kan legge seg på rødvinslinjen så mye han orker uten at noen vil ta det alvorlig, og i det genuine sentrum av norsk politikk - utenom ekstreme synspunkt på religion eller distriktsstøtte - er det fryktelig trangt. Det vet Venstre alt om.

Hansen har rett i at KrF vil forvitre uten en omlegging, men sjansen er stor for at det forvitrer også med en omlegging. Da vil det ikke kunne svare på spørsmålet om hva som er vitsen med KrF. Professor Knut Heidar (omtalt tidligere her på bloggen) formulerte det så godt da han sa at "partienes stiftelse kaster lange skygger", og skyggen fra KrFs stiftelse, på Bibelskolen i Bergen 4. september 1933, kastes over et helt annet område av det politiske kartet enn dit Inger Lise Hansen ønsker seg. Verken sjelen eller skyggen blir med dit, men en gjenforening med Venstre ville kanskje vært en idé - sånn for å berge livet, mener jeg.

SN: Tysk forvandling

Riesling Spätlese Trocken 2004 (Robert Weil)

Sist omtalt på søndag (se under). Der fikk denne vinen det glatte lag, og jeg fremstilte den som et monster med batterisyre (omtrent). Halve flasken - eller mer - ble stående i kjøleskapet under vakumkork. Nå, for få minutter siden, tok jeg neste klunk i et dertil egnet glass. Resultat: mirakel.

Finslig og detaljert smaksbilde - ikke det syrebadet jeg fikk på søndag. Elegant anslag, med en finkornet mineralitet som hinter i retning syltet sitronskall og litt oljete appelsin. Det høres kanskje ikke videre apetittvekkende ut - men det er det. Munnfølelsen er lett, men samtidig viskøs, og vinen utvikler seg lineært gjennom smakskurven - med et syresnert helt på tampen av ettersmaken. Beauty from the beast!

Min før omtalte gjenværende flaske skal få ligge noen år til. Det er problematisk å hevde at fire-fem dager under vakumkork i et kjøleskap gir et bilde på hva som vil skje med aldring under naturkork over flere år i en kjeller, men det er det nærmeste jeg kommer.

Jeg hører ikke med til de som mener at tørre tyske viner ikke lagrer. Syre er ikke noe problem, det er når de er mørke på farge og ganske beiske man kan slå fast at terminalfasen står for døren.

Evig eies kun et dårlig rykte?