.jpg)
Spørsmålet trenger seg på når nestleder Inger Lise Hansen går ut og slakter omtrent alle partiets hellige kyr: Israel, homofile vielser, et restriktivt vinmonopol, og mye annet som gjorde at partiets kjernetropper satte kirkekaffen i halsen på søndag. Bakteppet er dystert for partiet: sperregrensen ligger faretruende nær med oppslutning like over fire prosent, og valget ga partiet oppslutning på bare 5,5% - som er det laveste etter krigen.
Dette er ikke nytt for meg. I min gjennomgang av valget 2009 kom jeg også innom KrF, og da bemerket jeg at partiet er i ferd med å forvitre. KrF har en svært stor andel av sine velgere blant de jeg noe omsvøpsløst kaller "sistegangsvelgere".
Det er ikke vanskelig for meg å si meg enig i Inger Lise Hansens punkter, og det er vel bare i KrF at de kan være kontroversielle (bortsett fra dette med EU, da). Der ligger også hennes problem: KrFs ekstreme synspunkter på mange saker får ikke støtte fra annet enn lavkirkelige miljø. De gamle lavkirkelige miljøene er utdøende, og unge urbane kristne finner seg ikke til rette i KrF. Motkulturene som livsform er utdøende: målsak, avholdssak og lavkirkelig kristendom sliter, og de nye karismatiske bevegelsene er klart mer høyreorienterte i sin amerikanske inspirasjon.
Men om nå Hansen skulle få fullt gjennomslag for sine synspunkt - hva ble da igjen av det som gjør KrF distinkt? Den siste glansperioden på 90-tallet var nært knyttet til EU-saken og til den personlige populariteten (vanskelig å tenke seg nå, for den gikk fort over) til Bondevik og Svarstad Haugland. Suksessen gikk hånd-i-hånd med problemene i andre parti, særlig Høyre.
Ikke noe av det lar seg gjenskape uten videre. Høybråten kan legge seg på rødvinslinjen så mye han orker uten at noen vil ta det alvorlig, og i det genuine sentrum av norsk politikk - utenom ekstreme synspunkt på religion eller distriktsstøtte - er det fryktelig trangt. Det vet Venstre alt om.
Hansen har rett i at KrF vil forvitre uten en omlegging, men sjansen er stor for at det forvitrer også med en omlegging. Da vil det ikke kunne svare på spørsmålet om hva som er vitsen med KrF. Professor Knut Heidar (omtalt tidligere her på bloggen) formulerte det så godt da han sa at "partienes stiftelse kaster lange skygger", og skyggen fra KrFs stiftelse, på Bibelskolen i Bergen 4. september 1933, kastes over et helt annet område av det politiske kartet enn dit Inger Lise Hansen ønsker seg. Verken sjelen eller skyggen blir med dit, men en gjenforening med Venstre ville kanskje vært en idé - sånn for å berge livet, mener jeg.
Dette er ikke nytt for meg. I min gjennomgang av valget 2009 kom jeg også innom KrF, og da bemerket jeg at partiet er i ferd med å forvitre. KrF har en svært stor andel av sine velgere blant de jeg noe omsvøpsløst kaller "sistegangsvelgere".
Det er ikke vanskelig for meg å si meg enig i Inger Lise Hansens punkter, og det er vel bare i KrF at de kan være kontroversielle (bortsett fra dette med EU, da). Der ligger også hennes problem: KrFs ekstreme synspunkter på mange saker får ikke støtte fra annet enn lavkirkelige miljø. De gamle lavkirkelige miljøene er utdøende, og unge urbane kristne finner seg ikke til rette i KrF. Motkulturene som livsform er utdøende: målsak, avholdssak og lavkirkelig kristendom sliter, og de nye karismatiske bevegelsene er klart mer høyreorienterte i sin amerikanske inspirasjon.
Men om nå Hansen skulle få fullt gjennomslag for sine synspunkt - hva ble da igjen av det som gjør KrF distinkt? Den siste glansperioden på 90-tallet var nært knyttet til EU-saken og til den personlige populariteten (vanskelig å tenke seg nå, for den gikk fort over) til Bondevik og Svarstad Haugland. Suksessen gikk hånd-i-hånd med problemene i andre parti, særlig Høyre.
Ikke noe av det lar seg gjenskape uten videre. Høybråten kan legge seg på rødvinslinjen så mye han orker uten at noen vil ta det alvorlig, og i det genuine sentrum av norsk politikk - utenom ekstreme synspunkt på religion eller distriktsstøtte - er det fryktelig trangt. Det vet Venstre alt om.
Hansen har rett i at KrF vil forvitre uten en omlegging, men sjansen er stor for at det forvitrer også med en omlegging. Da vil det ikke kunne svare på spørsmålet om hva som er vitsen med KrF. Professor Knut Heidar (omtalt tidligere her på bloggen) formulerte det så godt da han sa at "partienes stiftelse kaster lange skygger", og skyggen fra KrFs stiftelse, på Bibelskolen i Bergen 4. september 1933, kastes over et helt annet område av det politiske kartet enn dit Inger Lise Hansen ønsker seg. Verken sjelen eller skyggen blir med dit, men en gjenforening med Venstre ville kanskje vært en idé - sånn for å berge livet, mener jeg.
4 kommentarer:
Jeg er enig, Ole Martin. Men hvorfor ikke trekke tanken lengre? Hvorfor Venstre? Vi har uansett for mange partier i Norge. Etter mitt syn burde både Krf, venstre og høyre kunne samles under ett tak. Det kunne bli et bredt folkeparti med stor takhøyde som mange ville kunne føle seg hjemme i.
Joda, helt enig. Særlig om det nye partiet kunne bli et Ja til EU parti!
Men dette er nok en drøm. Partier legger ikke ned seg selv, de fortsetter selv om velgerne forsvinner. Partiet blir et mål i seg selv, og de gjenværende tilhengerne blir mer og mer innbitte jo lengre ned i divisjonene de rykker (og sammenligningen med fotballtilhengere er IKKE tilfeldig), se f.eks. innlegget her på bloggen http://olemski.blogspot.com/2009/03/gjengen.html
Men om du ser på meningsmålingene fra høsten og fram til i dag så er det helt klart at Høyre har suget til seg velgere fra "mellompartiene". FrP og Ap har vært stabile. Utviklingen er tydelig, og jeg liker den!
Det finnes historiske eksemler på at partier har lagt ned seg selv eller forsvunnet inn i ubetydeligheten etter politiske sammenslåinger. Tenk baren på NKP etter at SV ble stiftet. Eller DLF som gikk tilbake til Venstre.
Personlig er jeg nok arentianer også på den måten at jeg mener et topartisystem er et demokratisk optimum. I et slikt system vil det rimeligvis alltid finnes små sekteriske grupper som ikke passer inn. Dersom disse er hardnakkede rester av tidligere partidannelser spiller det mindre rolle. Hovedsaken er at de holder seg under sperregrensen.
Hm. NKP lever videre - de klarte ikke å legge seg ned. Marerittet over et nedlagt parti var grusomt. Sitater i Reidar T. Larsens bok "Styrt fra Moskva?" (svaret er JA) viser det tydelig. Blant annet fra min venn Odd S. Karlsen (som også var formann midt på 80-tallet). DLF finnes også fremdeles. Men begge er uhyggelig små. Eller "hyggelig" små.
Men poenget står: organisasjoner fortsetter lenge etter at meningen med dem har forsvunnet.
Legg inn en kommentar