Finnes ikke samfunnet?

Margaret Thacher har blitt kjent for å hevde at samfunnet ikke finnes ("there is no such thing as society"). Som alle andre sitat er det med nødvendighet tatt ut av sin sammenheng (alle sitat er det). Kanskje det kan være på sin plass å sitere Mrs. T. i sin helhet. Kanskje det kan være noe i sitatet det er verdt å ta med seg inn også i dagens norske samfunnsdebatt? Det sto på trykk i Woman's Own i 1987:

I think we have gone through a period when too many children and people have been given to understand "I have a problem, it is the Government's job to cope with it!" or "I have a problem, I will go and get a grant to cope with it!" "I am homeless, the Government must house me!" and so they are casting their problems on society and who is society? There is no such thing! There are individual men and women and there are families and no government can do anything except through people and people look to themselves first. It is our duty to look after ourselves and then also to help look after our neighbour and life is a reciprocal business and people have got the entitlements too much in mind without the obligations...

Kanskje det kan være en idé å se mer på plikter og litt mindre på rettigheter? I Norge lever vi antakelig i et av de beste samfunn verden har sett noen gang - men likevel er det et evig og høylytt litani av klaging, og klagene går som oftest ut på at samfunnet ikke gjør nok for meg. Den norske stat er rik, det norske velferdssamfunn er nesten altomfattende, og fristelsen til å syte seg til fordeler er vanskelig å motstå. Men hva mister vi? Kanskje evnen til å ta vare på oss selv? Kanskje også evnen til å bry oss om andre? Tross alt: det er jo bare å gå til staten. Jeg har for spøk sagt at det eneste en norsk ungdom med problemer kan gjøre for å unngå å få kommunale tilskudd eller en hær av gode kommunale hjelpere etter seg er å erklære seg som rasist, nazist og gjerne pedofil på kjøpet. Alt annet vil gi deg og likesinnede husly og tiltak. Etterhvert gikk spøken over til ramme alvor - for dette bildet ligger litt for nær virkeligheten. 

Forskning på sosialpsykologi viser entydige resultater: der mange har ansvaret viser få noe som helt slags ansvar. Der noen er utsatt for livsfare og det er få som ser det, vil en eller flere gripe inn. Jo flere som er vitner jo mindre sjanse er det for at noen griper inn. Der mange deler regningen bryr ingen seg om hvor mye de bestiller for. Det dyttes over på "de andre" eller helst på staten - for den har ikke noe ansikt og ikke noen følelser. 

Heldivis har vi den protestantiske moralen, og den sitter i ryggmargen selv på de mest sekulære. Men over tid, tror jeg, vil denne forvitre. Når det blir for lett å fraskrive seg ansvar blir det også over tid lettere å leve med en samvittighet som vet at den kunne gjort mer både for seg selv og for andre. Mrs. Thatcher hadde kanskje noen poeng likevel - selv om samfunnet naturligvis finnes.