Nå skal regjeringen Stoltenberg kaste 800 millioner inn i tapssluket SAS. Selskapet gikk med underskudd under høykonjunkturen, og det var ikke vanskelig å forstå hvordan det ville gå når pilene begynte å peke rett ned. Nå begrunner Brustad denne håpløse støtten med å redde arbeidsplasser og distriktspolitiske hensyn, noe konkurrentene i Norwegian med god grunn avviser som gyldig grunn.
SAS hadde ingen sjanse til å overleve uten en stor strategisk partner i form av Lufthansa, KLM/Air France, eller British Airways. Det innså styret i høst. SAS har ingen sjanse nå heller.
Da den sivile luftfarten tok av etter andre verdenskrig var det lite risikovillig kapital, så de ulike land gikk inn som eiere av de fleste selskapene. Det gikk nasjonal prestisje i å ha et luftfartsselskap, og i de tre små skandinaviske landene fikk vi SAS (også kjent som Svensk Alt Samma). Statens eierskap favoriserte SAS i alle de år over konkurrenten Braathens SAFE gjennom reguleringer og ulike tiltak, og SAS ble en lat monopolist. Med operasjoner i tre land fikk vi også tre sett med fagforeninger, og mer enn tre ganger så stor sjanse for å få streiker. Ulikheter i bedriftskultur i de tre landene har ikke vært til hjelp - heller det motsatte.
Selvsagt vil det være skadelig om SAS går konk fra en dag til den neste. I en kort periode, inntil en annen aktør har tatt over de fly og det mannskap som er nødvendig for å operere forsvarlig, vil det være kritisk. Men SAS var ikke kommet dit, og derfor er heller ikke dette argumentet gyldig. Det er også lenge siden SAS har fløyet ruter på godviljen, så argumentet med kommunikasjoner i distriktene er heller ikke gyldig.
Det eneste fornuftige man kan gjøre er å selge til en av de tre Europeiske nettverksoperatørene. Det eneste som taler imot er stats-fetisjismen til SV, nasjonalismen til Sp, og fagforeningstyranniet i Ap. Det er tre dårlige grunner, men tre sterke årsaker, til at staten vil kaste gode penger etter dårlige. Igjen!
SAS hadde ingen sjanse til å overleve uten en stor strategisk partner i form av Lufthansa, KLM/Air France, eller British Airways. Det innså styret i høst. SAS har ingen sjanse nå heller.
Da den sivile luftfarten tok av etter andre verdenskrig var det lite risikovillig kapital, så de ulike land gikk inn som eiere av de fleste selskapene. Det gikk nasjonal prestisje i å ha et luftfartsselskap, og i de tre små skandinaviske landene fikk vi SAS (også kjent som Svensk Alt Samma). Statens eierskap favoriserte SAS i alle de år over konkurrenten Braathens SAFE gjennom reguleringer og ulike tiltak, og SAS ble en lat monopolist. Med operasjoner i tre land fikk vi også tre sett med fagforeninger, og mer enn tre ganger så stor sjanse for å få streiker. Ulikheter i bedriftskultur i de tre landene har ikke vært til hjelp - heller det motsatte.
Selvsagt vil det være skadelig om SAS går konk fra en dag til den neste. I en kort periode, inntil en annen aktør har tatt over de fly og det mannskap som er nødvendig for å operere forsvarlig, vil det være kritisk. Men SAS var ikke kommet dit, og derfor er heller ikke dette argumentet gyldig. Det er også lenge siden SAS har fløyet ruter på godviljen, så argumentet med kommunikasjoner i distriktene er heller ikke gyldig.
Det eneste fornuftige man kan gjøre er å selge til en av de tre Europeiske nettverksoperatørene. Det eneste som taler imot er stats-fetisjismen til SV, nasjonalismen til Sp, og fagforeningstyranniet i Ap. Det er tre dårlige grunner, men tre sterke årsaker, til at staten vil kaste gode penger etter dårlige. Igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar