Regjeringsskiftet

Med Sigbjørn Johnsen som finansminister blir dette rene déjà vu all over again. Men Johnsen er antakelig rett mann på rett plass for denne regjeringen. Som leder av komisjonen som la fram pensjonsreformen har han prima innsikt i de største utfordringene de neste tiårene for dette såvel som de fleste andre vestlige industri- og post-industriland. Bak sitt milde ytre har han erfaring nok til å håndtere kravstore departement og deres ambisiøse statsråder. Nostalgikeren i meg applauderer dette skiftet. Hvor blir det forresten av Oddvar Nordli? - men det Hedmark-kvoten er vel oppbrukt.

Hanne Bjurstrøm husker jeg fra et landsstyremøte (?) i Sosialistisk Ungdom i Oslo ca. 1978. Vi gikk på en Spansk restaurant etter møtet der jeg, gniten og fattig, (omtrent) nykonfirmant fra landsbygda, fikk møte de sofistikerte hovedstadsungdommene - heriblant den nye ministeren. Jeg smugspiste den medbragte kalde pizzaen min mor hadde sendt med meg. Det var helt greit på restauranten. De andre var solidariske med meg og lot meg smake litt. Også Bjurstrøm - etter noen oppfordringer.

Den nye samordningsministeren er å betrakte som en fordobling av Statsministerens makt inn i regjeringen. Begynner Stoltenberg å bli sliten? Trengs det samordnende grepet fra SMK i dobbel dose? Karl Eirik Schjøtt-Pedersen skal ikke ha selvstendige saksområder, så dette er en posisjon for en superminister. Stoltenberg er som statsminister er en del ute og reiser, så Schjøtt-Pedersen blir antakelig en slags vikar. Jeg spår at dette grepet kan vekke en del murring og misnøye innad i regjeringen på sikt. Du leste det først her!