Har du noen gang tenkt "jeg er egentlig ikke verdig den jobben eller posisjonen jeg har"? Da er du neppe helt alene. Du lider antakelig av det som på engelsk kalles the imposter phenomenon. Vi filosofer er særlig utsatt. I alle fall hvis vi er noe tess. Det var i alle fall det Leszek Kolakowski hevdet da han skrev noe sånn som (fritt etter hukommelsen): "every philosopher, if he is worth taking seriously, will quite often think he is a complete fraud".
Noen tar sin høye posisjon for gitt. Det er slike som er født inn i eliten og som har gått i gradene sammen med (nesten) alle de kjenner. Vi andre lurer av og til - på om det er flaks og/eller svindel som har ført oss opp og fram. Særlig kvinner er visst utsatt, men vi menn ligger ikke langt bak. I utgangspunktet trodde de som først satte navn på dette fenomenet at det var en "kvinnelidelse". Men vi menn har en litt annen holdning - sies det - til dette. Vi tar det som en utfordring, et spill. Ja, jeg har kanskje kommet hit ved hjelp av flaks og misforståelser heller enn talent og hardt arbeid. Men hvorfor ikke? La meg nå nyte det før jeg blir oppdaget og alt faller sammen!
Nå skal jeg rett på et seminar. Der skal jeg utøve den kunsten som har ført meg dit jeg er: jeg skal se intelligent ut, og samtidig unngå å si noe som kan avsløre meg. Det har fungert bra i 42 år, så kanskje det holder i 20 til?
Noen tar sin høye posisjon for gitt. Det er slike som er født inn i eliten og som har gått i gradene sammen med (nesten) alle de kjenner. Vi andre lurer av og til - på om det er flaks og/eller svindel som har ført oss opp og fram. Særlig kvinner er visst utsatt, men vi menn ligger ikke langt bak. I utgangspunktet trodde de som først satte navn på dette fenomenet at det var en "kvinnelidelse". Men vi menn har en litt annen holdning - sies det - til dette. Vi tar det som en utfordring, et spill. Ja, jeg har kanskje kommet hit ved hjelp av flaks og misforståelser heller enn talent og hardt arbeid. Men hvorfor ikke? La meg nå nyte det før jeg blir oppdaget og alt faller sammen!
Nå skal jeg rett på et seminar. Der skal jeg utøve den kunsten som har ført meg dit jeg er: jeg skal se intelligent ut, og samtidig unngå å si noe som kan avsløre meg. Det har fungert bra i 42 år, så kanskje det holder i 20 til?
2 kommentarer:
Det finnes triks. Det er forbausende hvor langt man kommer ved å uttrykke seg på en fullstendig uforståelig måte og ved å bare dikte opp nye, vage men mystiske uttrykksformer uten innhold. Det hjelper også med stadige endringer mht. tema, gjerne på kryss og tvers av fagfelt og med uortodokse metoder og nisjer.
Da går det til og med an å bli den første Holbergprismottakeren for et oeuvre som er nesten helt uten innhold -- hun som kaller seg lingvist som jobber med et feministisk og psykoanalytisk perspektiv på litteratur, selv om hun forlengst hadde mistet enhver legitimitet innen språkvitenskap og psykologi.
Jeg tipper at så snart noen skriver en vanskelig bok om en ny, tullete men helt uforståelig teori som kombinerer filosofi, politikk, psykoanalyse og vinestetikk, så blir veien til neste Holbergpris meget kort.
God idé, Koenraad, men jeg tror ikke mitt talent holder. Jeg får utslett ved for mye sprøyt - selv mitt eget. Så det har jeg gitt opp. Psykoanalysen vokste jeg fra i tenårene.
Min allergi er et klart handicap i vår bransje, og derfor blir også utfordringene større.
I dag "leser jeg meg opp" for å skrive et innlegg med tittelen "Of the Standard of Taste in Wine". Ulempen er at tilhørerne har mye bedre greie på dette enn jeg.
Legg inn en kommentar