onsdag 18. mars 2020
Morfars dødsattest
Dødsattesten viser at Karl Laurits Bolling døde på Royal Adelaide Hospital 23. februar 1948. På mors 27-årsdag. Jeg er fremdeles ikke sikker på at han visste at han hadde en datter, og når han kom til Australia vet vi heller ikke.
I attesten står navnet hans om "Lauritz," noe som ikke styrker tilliten til resten av attesten. Men det er det eneste jeg har å holde meg til. Adressen "73 Dale Street" er i dag en parkeringsplass, ser det ut til fra Google Maps. At han var havnearbeider, var vel mer eller mindre opplagt fra det vi fant ut tidligere i vinter.
Dødsårsaken var "Uremia" - eller det vi vil kalle nyresvikt. Nyresvikten kan skyldes et bredt spekter av underliggende årsaker, så det er vel ganske nytteløst å spekulere videre på det.
Han er oppført som "ungkar", men en kan jo lure på om han likevel kan ha fått barn på de kanskje 25 år pluss som han bodde i Australia. Det er ni personer i Australia som har "Bolling" til etternavn, men det er både et engelsk (fra Staffordshire - Bolling/Bowling) og et tysk etternavn. Det er en del med det navnet også i USA.
Selv om vi vel aldri kommer helt til bunns i mysteriet Karl Laurits Bolling, så må vi kunne si å ha funnet ganske mye nå.
mandag 3. februar 2020
Flere detaljer om min morfar
tirsdag 28. januar 2020
Jeg har funnet min morfar
Inntil 27. januar 2020 visste jeg, og heller ingen andre, hvor det hadde blitt av Karl. Han er jo åpenbart død, men likevel. Høsten 1994 sporet jeg familien hans, og året etter fikk jeg kontakt med min tremenning på Skogn. Der fikk mor i 1995 for første gang se et bilde av faren sin (over). Da var hun 74 år. I etterkant har jeg hatt en god del kontakt med familien, både her i Norge og i USA (tremenninger i Washington, Montana og Arizona).
Familien kjente heller ikke til hvor det ble av han. Mor til min tremenning, altså mors søskenbarn, husker onkel Karl som usedvanlig snill og koselig. Han var sjømann. Mormor fikk jeg ingenting ut av da jeg spurte henne ca. 1980, annet enn at hun hadde fått penger. Men der mente Tante Alfhild, hennes søster, at hun tok feil. Dermed er det også mulig at han forlot landet uten å vite at han ble far.
Jeg satte en arkivjeger (slektsforsker) på saken, og bortsett fra noen hyrer rundt 1910 fant han ingenting. I folketellingen i 1900, fant jeg selv ut mye senere, var han bosatt i Nonnegata 30 i Trondheim, sammen med bror, far og to søstre. Arkivjegeren ville ikke fortsette, for han mente jeg kastet bort pengene mine. Fengsel eller asyl var de mest sannsynlige alternativene, mente han. Og det ville komme for en dag etter hundre år.
Men en jeg kjenner som arbeider på arkiv i Trondheim, og som jeg nevnte dette for, kom over noe mer i sjømannsrullene. Han arbeidet som styrmann på Herlaug i 1920, og bodde i Namsos. Det forklarer hvordan han møtte min mormor rundt i mai 1920. Ellers var det ingenting å hente.
Inntil 27. januar 2020. Da fikk jeg napp via en FB-venn som skriver bygdebøker og kan dette med å søke i arkiv, også internasjonalt. Carl Lauritz Bolling, 44, var blitt arrestert i Adelaide, Australia i 1930.
Noe hadde skjedd på ti år, og mye tyder på at livet ikke var helt på stell. Vi må dessuten ta med i betraktning at Australia ble svært hardt rammet av den store depresjonen i 1929 - 1930. Ledigheten økte til 30%, og det var sikkert ikke så mye arbeid på havnen.
Vi finner et tydelig spor i Australia også i 1939, og adressen (se under) er i hvert fall i dag en pen bungalow i Adelaide. Ingen nye møter med politiet, og fast adresse tyder på at hans liv her kunne være OK. Året etter, i januar 1940, flyttet hans datter til Overhalla som tjenestejente. Det går jeg ut fra at han visste fint lite om.
Men en sak fra 1941 tyder på at han oppholdt seg på plasser med sjenkerett - kanskje i overkant mye. The Licencing Act of 1928, §189, dreier seg om skjenking på søndager og andre helligdager. Kanskje hadde han blitt servert, og hevdet at han bodde på hotellet - for hotellgjester kunne bli skjenket også på søndager?
Det samme kan en ganske tidlig død tyde på. Morfar døde i 1948 i en alder av bare 62 år, og ligger i en umerket grav ved West Terrace Cemetery i Adelaide. Graven er under trærne rett frem på bildet, 39 plasser fra nærmeste grav på bildet.
Der ender historien. Foreløpig. Det var slettes ikke uvanlig å ha en umerket grav på den tiden og i den delen av verden, har jeg fått høre. Per i dag kan jeg finne ni personer med Bolling til etternavn i Australia, men sjansen for at det er slektninger er ganske liten - men heller ikke null. Kanskje historien får en fortsettelse, men nå i dag ender den i en grav i Adelaide.
(Takk til Peter Skinn for bildet, og til Arnt Landre for detektivarbeidet).
The Licencing Act (1928)
189. (1) If on Sunday or on Anzac Day or during prohibited hours . (a) (a) any liquor is drawn for sale or disposal on any licensed premises to persons other than bond fide travellers lodgers or weekly or other boarders ; or (6) if any liquor is being carried away^ from any licensed premises on such day or within snch hours, any member of the police force may seize and take or cause to be seized and taken away any such liquor together with the vessel or utensil containing the same. (2) The exception as to bond Jide travellers lodgers or weekly or other boarders shall apply only in the case of a licensed victualler or holder of an Australian wine licence.
onsdag 11. oktober 2023
Dødsårsak
Det er mer enn 75 år siden min morfar, Karl Laurits Bolling, døde i Adelaide i Australia. På sin datters 27-årsdag. Som lesere av bloggen vet, forsvant han fra farskapet og fra sin egen familie, og ble borte. Til jeg med gode hjelpere fant ut at han havnet i Australia og døde der i 1948. Han ble like gammel som jeg er nå, og var omtalt i bildet under som "an elderly man."
Nå har jeg fått bilder av det som gikk fra sykehuset og til rettslegen. Der står det at han ble lagt inn, døende, for myokarditt, om kvelden 22. februar. Han døde - åpenbart alene siden tiden er angitt noe vagt - kl. fem om morgenen på sin datters (min mors) 27-årsdag.
Jeg vet ikke mye om denne mannen. Han var eldst av fire søsken, og mistet sin mor bare åtte år gammel. Familien på fem - far og fire barn - bodde på to kvistrom uten kjøkken i Nonnegata 30 på Rosenborg i Trondheim. Han kom tidlig i arbeid på sjøen, og ble styrmann. I april 1920 - omtrent da han besvangret Mormor - var Styrmann Bolling oppført som bosatt på båten Herlaug som gikk på Namdalskysten. Søsteren, som bodde på Sunnan nord for Steinkjer, var hans "havn." Hans niese fortalte at "Onkel Karl" var svært populær, snill og god. Så forsvant han, og moren gråt.
fredag 14. august 2009
SN: Wachenheimer Bölig

Denne Pfalz-vinen har jeg hatt i kjelleren lenge, og broren tok jeg for omtrent et år siden. Vinen framstår som ikke spesielt aromatisk. Dette er moden riesling, og den tiden da de florale aromaene slo mot deg er forlengst over. Fennikel, og litt sitron. Mineralsk er den, og klar og tydelig i uttrykket. En viss fedme, men den er ikke særlig lang.
God matvin, og hever seg godt over gjennomsnittet. Den koster ca. 250 kroner for 2007-utgaven, men tror den skal få stå for meg. Vinstokkene var 23 år i "gjerningsøyeblikket", og det er godt mulig at kvaliteten har tatt seg opp på 6 år.
(Litt morsomt er det at det historiske grunnlaget for Böhlig er fra 1496 da vinmarken var kallt "An dem Bolling" - og min morfar het Bolling. Neppe slekta likevel.)
Gjenkjøp - Neppe.
søndag 11. november 2018
100 år siden freden
En av disse var min grandonkel Olaf Bolling (til venstre på bildet over fra 1925). Han jobbet for Nordenfjeldske Dampskipsselskap i Trondheim, og seilte med jernmalm blant annet til tyske havner. Norge var nøytralt, må vite. Omtrent halve den norske handelsflåten ble senket under krigen, og ca. 2.000 sjøfolk omkom.
To ganger ble han torpedert, og hans sønn Rolf Kristian viste meg og min mor splinter som var blitt operert ut av kroppen hans. Skipene klarte seg til havn, men ikke uten store skader på mannskap og materiell. Men dette var i andre verdenskrig, i 1943, mener hans datter Liv i Seattle. Hun er 95 år. (Dette innlegget begynte jeg å skrive da jeg trodde det var i første verdenskrig han ble torpedert.)
På bildet var han overstyrmann, og senere var han kaptein på hurtigruteskip. Han var også DNFSs representant i Ancona da de legendariske skipene som Rangvald Jarl m. fl. ble bygget der på 50-tallet, og han seilte ett av dem hjem før han ble pensjonist. Han var født i Nonnegata 30 i 1888 - to år yngre enn min morfar Karl Laurits (som min mor aldri møtte, og som ingen har spor av etter ca. 1920).
Under: et bilde av min morfar Karl Laurits Bolling (f. 17. august 1886 i Trondheim). Han var også styrmann, men i innenriksfart så langt jeg har klart å finne ut. Han forsvant fra radaren rundt den tiden han besvangret min mormor. Han bodde i Namsos, og var styrmann på Herlaug. Mulige spor gikk vel med da Namsos ble bombet 20. april 1940.
fredag 18. oktober 2024
Mer om min mystiske morfar
The plot thickens, som de sier på engelsk, og engelsk er absolutt relevant når det gjelder Karl Lauritz Bolling, f. 18. august 1886 i Trondheim. Han var min morfar, og mor kjente bare til navnet. Hun var 74 da hun - etter at jeg hadde tatt saken - for første gang så et bilde av faren sin.
lørdag 5. februar 2011
Nordøyan - landets eldste fiskevær?
Det ligger i "urent og værhardt farvann , sørvest for Ytre Vikna, ved munningen av det åpne havstykket Folda" (Store Norske Leksikon), og jeg har kilder på at minst to av mine forfedre "bleiv" (noe som betyr at de ikke kom tilbake fra fiske, antatt druknet). En ganske annen tilværelse enn den som en urbanisert akademiker nyter i 2011.
Samme år som jeg ble født omkom 44 mennesker her da Hurtigruten Sanct Svithun grunnstøtte 21. oktober. I 2002 ble bautaen over avdekket. Min mors onkel, Olav Bolling, var kaptein på Hurtigruten, men han ble pensjonist på 50-tallet.
tirsdag 23. februar 2021
100 år siden mor ble født
Mor vokste opp på småbruket med to halvsøsken og "mor" og "far," som egentlig var mormor og morfar. Den egentlige moren var "mamma," og hun var gjerne hjemmefra for å tjene penger. Det måtte mor også, som var tjenestejente fra fjortenårsalderen. Skolegang ble det bare minimalt av, for hun var også mye syk som barn. Noen ganger har jeg lurt på hvordan livet hennes hadde blitt dersom dagens muligheter hadde vært tilgengelige for henne. Med jernvilje, utrolig arbeidsevne og effektivitet kunne hun nok ha drevet det langt uansett hva hun hadde slått inn på. Men så sta og viljesterk som hun var, ville hun kanskje ikke ha funnet det så lett å innordne seg. Hun hadde nok trivdes best med å ha kommandoen.
I 1960 møtte hun far, Svein Skilleås, og 1. april 1961 ble de gift, og i juli året etter ble jeg født (bildet er tatt på bryllupsfesten 5. april 1961). Mor var 41, og fødselen av en gutt på 4880 gram var krevende. Mor ville ha flere barn, men far nektet. Risikoen var for stor.
Inntil like før hun døde i 2010 var hun så vital og aktiv, klar i toppen og utadvendt, at få kunne tro hun var i sitt nittiende år. Hun lot sjelden en anledning til sosialt samvær gå fra seg, og hun spøkte ofte og gjerne med kjente og ukjente. Aldri hadde hun det bedre enn når hun kunne styre og ordne mat for de hun var glad i, eller strikke flere av de utallige plagg ikke bare familien men også våre venner fikk fra henne.
Mor var aktiv i organisasjonslivet, og Saniteten var hennes viktigste arena. Et særlig lag med blomster og planter hadde hun også. Hun tok gjerne over blomster som andre hadde gitt opp, og etter kort tid var de igjen i full vigør.
Mor hadde et hjerte av gull og en vilje av
stål, og vi i familien slapp å lure på hva hun egentlig mente. Arbeidsgleden
var stor og effektiviteten imponerende når hun dro i gang sine større og mindre
prosjekter. Langt opp i årene dro hun i gang julebord for hele familien hjemme
på Skilleås, og var i sitt ess når vi kunne møtes og spise den gode maten hun
hadde laget.
Hun trivdes som best i godt lag, og hun
var helt uoppslitelig når det kom til det å leke, tulle og tøyse, med barnebarn
og oldebarn. Helt til hun ble syk kunne hun holde på i flere timer i strekk, og
det var gjerne barna som først ble utslitt.
Jeg savner henne veldig.
* The Jewish mother stereotype can also involve a loving and overly proud mother who is highly defensive about her children in front of others. Like Italian mother stereotypes, Jewish mother characters are often shown cooking for the family, urging loved ones to eat more, and taking great pride in their food.
















