I dag, 23. februar 2021, er det 100 år siden mor ble født på Ofstad, Vikna. Bjarnhild Ofstad het hun, men dersom foreldrene var gift hadde hun hett Bjarnhild Bolling. (På bildet over er hun trolig i tenårene - jeg så det først for et par uker siden.) Jeg er dypt fasinert av ungdomsbilder av mine foreldre. For det første er det svært få av dem, og for det andre er det som om de er av personer jeg ikke kjenner. Det er virkelig noe kjent med dem, men jeg kjente dem ikke. Mine foreldre var ganske gamle da jeg ble født, mor 41 og far 47, så jeg kjente dem egentlig aldri som noe annet enn middelaldrende og gamle. Mest det siste, selvsagt. (På bildet under er hun ca. 20 år, og det er tatt nær Melen.)
Årene som tjenestejente på Vikna var ikke gode, men vinteren 1940 fikk hun tjeneste på Ristad i Overhalla. Hun kom med båten over Folla til Namsos i januar. Senere fikk hun tjeneste på Nedre Hallvardmo på Melen. Hun ble gift med Kolbjørn, tømmerhugger og fløter, og ble mor til Bjørg (1943) og Per (1947), og var sjef i heimen i halvetasjen over svigerforeldrene på Melen. Men i 1959 blir Kolbjørn syk og dør av kreft. Velferdsstaten slik vi kjenner den ble innført først på 60-tallet, og mor måtte hive seg rundt og skaffe inntekter til familien.
I 1960 møtte hun far, Svein Skilleås, og 1. april 1961 ble de gift, og i juli året etter ble jeg født (bildet er tatt på bryllupsfesten 5. april 1961). Mor var 41, og fødselen av en gutt på 4880 gram var krevende. Mor ville ha flere barn, men far nektet. Risikoen var for stor.
Jeg vokste opp med en mor som absolutt brydde seg, og som absolutt var sjefen i heimen. Da jeg bodde i England var jeg ofte i London hos en venn min mor aldri hadde møtt, men til han strikket hun en nydelig og varm genser. Han ble også, som så mange andre, en del av den utvidede familien. Han ble nysgjerrig på denne damen han aldri hadde møtt, og jeg fortalte. Etter at jeg var ferdig spurte Jeff (jødisk kommunist fra Sør-Afrika) 'Is your mum jewish?', for hun fikk nok kryss i de fleste rutene for stereotypen jewish mum.* Inntil like før hun døde i 2010 var hun så vital og aktiv, klar i toppen og utadvendt, at få
kunne tro hun var i sitt nittiende år. Hun lot sjelden en anledning til sosialt samvær gå
fra seg, og hun spøkte ofte og gjerne med kjente og ukjente. Aldri hadde hun det bedre enn når hun
kunne styre og ordne mat for de hun var glad i, eller strikke flere av de
utallige plagg ikke bare familien men også våre venner fikk fra henne.
Mor var aktiv i organisasjonslivet, og Saniteten var hennes viktigste arena. Et særlig lag med blomster og planter hadde hun også. Hun tok gjerne over blomster som andre hadde gitt opp, og etter kort tid var de igjen i full vigør.
Mor hadde et hjerte av gull og en vilje av
stål, og vi i familien slapp å lure på hva hun egentlig mente. Arbeidsgleden
var stor og effektiviteten imponerende når hun dro i gang sine større og mindre
prosjekter. Langt opp i årene dro hun i gang julebord for hele familien hjemme
på Skilleås, og var i sitt ess når vi kunne møtes og spise den gode maten hun
hadde laget.
Hun trivdes som best i godt lag, og hun
var helt uoppslitelig når det kom til det å leke, tulle og tøyse, med barnebarn
og oldebarn. Helt til hun ble syk kunne hun holde på i flere timer i strekk, og
det var gjerne barna som først ble utslitt.
Jeg savner henne veldig.
*
The Jewish mother stereotype can also involve a loving and overly proud mother who is highly defensive about her children in front of others. Like Italian mother stereotypes, Jewish mother characters are often shown cooking for the family, urging loved ones to eat more, and taking great pride in their food.
