Mer om min mystiske morfar

The plot thickens, som de sier på engelsk, og engelsk er absolutt relevant når det gjelder Karl Lauritz Bolling, f. 18. august 1886 i Trondheim. Han var min morfar, og mor kjente bare til navnet. Hun var 74 da hun - etter at jeg hadde tatt saken - for første gang så et bilde av faren sin. 

Kort fortalt: Heller ikke hans familie visste hvor det hadde blitt av han. Det var først i januar 2020, og via en venns graving på findagrave.com, at vi fant at han lå i en fattigmannsgrav på West Terrace Cemetery i Adelaide, Australia. Mye av det jeg har skrevet finner man på denne lenken, men det viktigste står her. 

Senere kom det fram at han landet i Sydney to ganger i 1921, og en gang i 1922. Hadde han rømt etter å ha besvangret min mormor i ca. mai 1920, eller hadde han reist uten å ha blitt underrettet om graviditeten. Han døde på Royal Adelaide Hospital på morgenen 23. februar 1948 - hans datters 27. årsdag. 

I går kveld fikk jeg vite at han var å finne i havn i New Zealand i 1908 på en engelsk båt (se bildene over). Det er trolig at det er han, for så mange Carl Bolling var det nok ikke på engelske skip, og i 1910 var han ikke på noen folketelling i Norge. Derfor er det sannsynlig at han seilte også da. 

Det jeg gjerne skulle fått vite var om han seilte utenriks også under første verdenskrig, og om han fikk andre barn enn min mor. Han var virkelig international man of mystery. 

Dødsårsak

Det er mer enn 75 år siden min morfar, Karl Laurits Bolling, døde i Adelaide i Australia. På sin datters 27-årsdag. Som lesere av bloggen vet, forsvant han fra farskapet og fra sin egen familie, og ble borte. Til jeg med gode hjelpere fant ut at han havnet i Australia og døde der i 1948. Han ble like gammel som jeg er nå, og var omtalt i bildet under som "an elderly man."

Dødsattesten bestilte jeg og betalte for, og der sto det uremia som dødsårsak. Altså urinforgiftning - at nyrene ikke gjør jobben sin og fører til døden. 

Nå har jeg fått bilder av det som gikk fra sykehuset og til rettslegen. Der står det at han ble lagt inn, døende, for myokarditt, om kvelden 22. februar. Han døde - åpenbart alene siden tiden er angitt noe vagt - kl. fem om morgenen på sin datters (min mors) 27-årsdag. 

Jeg vet ikke mye om denne mannen. Han var eldst av fire søsken, og mistet sin mor bare åtte år gammel. Familien på fem - far og fire barn - bodde på to kvistrom uten kjøkken i Nonnegata 30 på Rosenborg i Trondheim. Han kom tidlig i arbeid på sjøen, og ble styrmann. I april 1920 - omtrent da han besvangret Mormor - var Styrmann Bolling oppført som bosatt på båten Herlaug som gikk på Namdalskysten. Søsteren, som bodde på Sunnan nord for Steinkjer, var hans "havn." Hans niese fortalte at "Onkel Karl" var svært populær, snill og god. Så forsvant han, og moren gråt. 

Resten er de sporene jeg har funnet, inklusive en fattigmannsgrav på West Terrace Cemetary i Adelaide. 

Jeg har funnet min morfar

Karl Laurits Bolling (f. 17/8 - 1886 i Trondheim) er min morfar. Mor møtte han aldri, og for henne forble han et navn på fødselsattesten og på konfirmasjonsattesten. Mor hadde både far og mor, og mamma. De to første var besteforeldrene Peder og Anna Ofstad, og "mamma" var hennes mor, Bergit Kristine Ofstad (1896 - 1988) - for øvrig den eneste av mine besteforeldre jeg har møtt.

Inntil 27. januar 2020 visste jeg, og heller ingen andre, hvor det hadde blitt av Karl. Han er jo åpenbart død, men likevel. Høsten 1994 sporet jeg familien hans, og året etter fikk jeg kontakt med min tremenning på Skogn. Der fikk mor i 1995 for første gang se et bilde av faren sin (over). Da var hun 74 år. I etterkant har jeg hatt en god del kontakt med familien, både her i Norge og i USA (tremenninger i Washington, Montana og Arizona). 

Familien kjente heller ikke til hvor det ble av han. Mor til min tremenning, altså mors søskenbarn, husker onkel Karl som usedvanlig snill og koselig. Han var sjømann. Mormor fikk jeg ingenting ut av da jeg spurte henne ca. 1980, annet enn at hun hadde fått penger. Men der mente Tante Alfhild, hennes søster, at hun tok feil. Dermed er det også mulig at han forlot landet uten å vite at han ble far. 

Jeg satte en arkivjeger (slektsforsker) på saken, og bortsett fra noen hyrer rundt 1910 fant han ingenting. I folketellingen i 1900, fant jeg selv ut mye senere, var han bosatt i Nonnegata 30 i Trondheim, sammen med bror, far og to søstre. Arkivjegeren ville ikke fortsette, for han mente jeg kastet bort pengene mine. Fengsel eller asyl var de mest sannsynlige alternativene, mente han. Og det ville komme for en dag etter hundre år.

Men en jeg kjenner som arbeider på arkiv i Trondheim, og som jeg nevnte dette for, kom over noe mer i sjømannsrullene. Han arbeidet som styrmann på Herlaug i 1920, og bodde i Namsos. Det forklarer hvordan han møtte min mormor rundt i mai 1920. Ellers var det ingenting å hente.

Inntil 27. januar 2020. Da fikk jeg napp via en FB-venn som skriver bygdebøker og kan dette med å søke i arkiv, også internasjonalt. Carl Lauritz Bolling, 44, var blitt arrestert i Adelaide, Australia i 1930.

Noe hadde skjedd på ti år, og mye tyder på at livet ikke var helt på stell. Vi må dessuten ta med i betraktning at Australia ble svært hardt rammet av den store depresjonen i 1929 - 1930. Ledigheten økte til 30%, og det var sikkert ikke så mye arbeid på havnen. 

Vi finner et tydelig spor i Australia også i 1939, og adressen (se under) er i hvert fall i dag en pen bungalow i Adelaide. Ingen nye møter med politiet, og fast adresse tyder på at hans liv her kunne være OK. Året etter, i januar 1940, flyttet hans datter til Overhalla som tjenestejente. Det går jeg ut fra at han visste fint lite om. 

Men en sak fra 1941 tyder på at han oppholdt seg på plasser med sjenkerett - kanskje i overkant mye. The Licencing Act of 1928, §189, dreier seg om skjenking på søndager og andre helligdager. Kanskje hadde han blitt servert, og hevdet at han bodde på hotellet - for hotellgjester kunne bli skjenket også på søndager? 

Det samme kan en ganske tidlig død tyde på. Morfar døde i 1948 i en alder av bare 62 år, og ligger i en umerket grav ved West Terrace Cemetery i Adelaide. Graven er under trærne rett frem på bildet, 39 plasser fra nærmeste grav på bildet.

Der ender historien. Foreløpig. Det var slettes ikke uvanlig å ha en umerket grav på den tiden og i den delen av verden, har jeg fått høre. Per i dag kan jeg finne ni personer med Bolling til etternavn i Australia, men sjansen for at det er slektninger er ganske liten - men heller ikke null. Kanskje historien får en fortsettelse, men nå i dag ender den i en grav i Adelaide. 

(Takk til Peter Skinn for bildet, og til Arnt Landre for detektivarbeidet). 

The Licencing Act (1928) 
189. (1) If on Sunday or on Anzac Day or during prohibited hours . (a) (a) any liquor is drawn for sale or disposal on any licensed premises to persons other than bond fide travellers lodgers or weekly or other boarders ; or (6) if any liquor is being carried away^ from any licensed premises on such day or within snch hours, any member of the police force may seize and take or cause to be seized and taken away any such liquor together with the vessel or utensil containing the same. (2) The exception as to bond Jide travellers lodgers or weekly or other boarders shall apply only in the case of a licensed victualler or holder of an Australian wine licence.  

100 år siden freden

Norge deltok ikke i første verdenskrig, men våre sjøfolk seilte gjennom krigen og ofte med livet som innsats.

En av disse var min grandonkel Olaf Bolling (til venstre på bildet over fra 1925). Han jobbet for Nordenfjeldske Dampskipsselskap i Trondheim, og seilte med jernmalm blant annet til tyske havner. Norge var nøytralt, må vite. Omtrent halve den norske handelsflåten ble senket under krigen, og ca. 2.000 sjøfolk omkom. 

To ganger ble han torpedert, og hans sønn Rolf Kristian viste meg og min mor splinter som var blitt operert ut av kroppen hans. Skipene klarte seg til havn, men ikke uten store skader på mannskap og materiell. Men dette var i andre verdenskrig, i 1943, mener hans datter Liv i Seattle. Hun er 95 år. (Dette innlegget begynte jeg å skrive da jeg trodde det var i første verdenskrig han ble torpedert.)

På bildet var han overstyrmann, og senere var han kaptein på hurtigruteskip. Han var også DNFSs representant i Ancona da de legendariske skipene som Rangvald Jarl m. fl. ble bygget der på 50-tallet, og han seilte ett av dem hjem før han ble pensjonist. Han var født i Nonnegata 30 i 1888 - to år yngre enn min morfar Karl Laurits (som min mor aldri møtte, og som ingen har spor av etter ca. 1920). 

Under: et bilde av min morfar Karl Laurits Bolling (f. 17. august 1886 i Trondheim). Han var også styrmann, men i innenriksfart så langt jeg har klart å finne ut. Han forsvant fra radaren rundt den tiden han besvangret min mormor. Han bodde i Namsos, og var styrmann på Herlaug. Mulige spor gikk vel med da Namsos ble bombet 20. april 1940.