Krisevarsel

Når den italienske økonomien kollapser er det, ulikt brokollapsen i Genova, ingen som blir drept umiddelbart. Men det blir alvor. 

Matteo Salvini, lederen i Lega, skylder på EU og begrensningene i pengebruk for medlemslandene i euroen. Disse begrensningene gjør at Italia ikke kan bruke så mye som det behøves til vedlikehold av veier og annen infrastruktur, sier han. Slik taler en populist med frekkhetens nådegave. 

Med få unntak har italienske politikere aldri klart å sette tæring etter næring, og har derfor opparbeidet seg en grusom statsgjeld som vokser stødig. Det gjør ikke økonomien. Den har stagnert. Salvini ønsker å få bruke enda mer penger som landet ikke har. Populister ser alltid etter noen andre å skylde på, og EU er god å ha for dem. Mye bedre enn å måtte innrømme, på vegne av den italienske politkerstanden, at de har prioritert feil. 

Italia var alltid inne i en syklus med devalueringer. Det reddet konkurranseevnen igjen og igjen. Men med euroen har den muligheten blitt borte, og det har også vekstkraften i økonomien. Det hjelper heller ikke at befolkningen eldes. 

Det som redder landet er Den europeiske sentralbanken. Den kjøper landets obligasjoner til pålydende. Inntil videre. I høst skal sentralbanken halvere oppkjøpene, og helt avslutte dem mot slutten av året. Hvem skal da kjøpe Italias gjeld? Vil du sette sparepengene på at de vil betale det de skylder deg? Ikke jeg heller!

Enhver redningsaksjon fra EU vil komme med strenge betingelser. Slutt på å bruke mer enn man tjener. Men alt er ikke ille i Italia. Landet selger mer enn det kjøper, og italienske husholdninger har større formuer enn de tyske. Men de har aldri, ulikt det Tyskland med Hartz IV programmet, klart å holde økonomien konkurransedyktig uten devalueringer. Det har ikke vært noen vekst på omtrent 20 år, og ledigheten er høy.

Det er godt mulig at det isolert sett vil være lurt for Italia å forlate euroen, men det vil medføre en kjedereaksjon av katastrofalt omfang. Ikke at det bekymrer Salvini, som mener at euroen er en forbrytelse mot menneskeheten. 

Men det bør bekymre ham at det neppe er noen som vil fortsette å låne Italia penger de aldri vil betale tilbake. 

Finanskrisen er ikke over

Den dominoeffekten vi ser spille seg ut i Eurosonens utkant nå er i bunn og grunn finanskrisens fortsettelse, og ikke noen ny krise. Som jeg påpekte her for snart et år siden har ingen gjort noe med ubalansene i verdensøkonomien som gjorde finanskrisen mulig, og vi har nådd det stadiet som jeg omtalte på denne måten:

Statene kunne redde banker og store bedrifter fordi statene med loven i hånd kan tyne penger av folk gjennom skatter og avgifter. Men når ingen i neste omgang vil låne statene mer penger - hvem skal da redde statene?

Saken er at de som har finansiert statenes redningsaksjoner for bankene selv er banker. Når det så stilles tvil om statenes evne og vilje til å gjøre opp for seg er det bankene som står i fare for å kollapse - og det er det som gjorde krisen som ble utløst av konkursen i Lehman Brothers 15. september 2008 til en finanskrise. Finanskriser er særlig alvorlige fordi banker og kredittinstitusjoner utgjør blodomløpet i moderne økonomier. Når tilliten til at en bank kan gjøre opp for seg forsvinner, stopper alt opp.

På overflaten er dette en Euro-krise, og hvis stormløpet mot randsonens statsobligasjoner ikke stopper snart kan Euroen kollapse. Det vil føre til et fryktelig kaos som ganske sikkert vil treffe lommeboka til de som leser denne bloggen også.

Det snakkes om "restrukturering av gjeld" og at også obligasjonsinnehavere må redusere sine fordringer. Det er ikke urimelig gitt at de som kjøper obligasjoner satser på at utstederen kan gjøre opp for seg. De tar en sjans, og vil (vanligvis) tjene på det. Men de som taper på dette er i all hovedsak europeiske banker, og det de taper her vil de ikke kunne låne ut til annen virksomhet. Veksten i økonomiene vil bremse, og den veksten er svak nok som det er. Det er ingen enkle veier ut av dette, for å gå tilbake til landenes opprinnelige valuttaer vil - for de utsatte landene - bare øke gjelden og behovet for "restrukturering", som i sin tur øker tapene for bankene som har kjøpt obligasjonene.

For å gjenta meg selv: dette er fremdeles finanskrisen, og den er på ingen måte over.