Kjellerviner i juli - del II

2003 Domaine Huet Vouvray Moelleux Le Haut-Lieu

Eplepreget, men modne epler, og det er virkelig forunderlig hvor godt integrert sødmen er i denne vinen, årgangen og sødmenivå tatt i betraktning. Flott følge til sitronterte med jordbærcoulis. Kjøpt for fattige 280 kroner i 2010. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2008 Château Sociando-Mallet

Fortsatt solid rødfarge. Duften er solid og fruktig. Mer av kjøtt og vilt enn blyant og solbær, men alle disse er med i duften. I munnen følger den opp det solide og fruktige inntrykket fra duften. God og dyp frukt, fin friskhet og god lengde. Såpass utviklet og integrert at den er smidig og rund i munnen, uten å miste grep eller fokus. Flott matvin, men også god å drikke for seg selv.

Gjenkjøp? - Ja. 

2008 Domaine Rion Nuits St. Georges 1er Cru Clos St. Marc

I det jeg slår den i glasset, ser det ut til at det er et lite brunskjær i vinen. I glasset er det ikke så lett å se noe slikt. På nesen er den ganske sjenert, men ikke på noe vi stum. Det er Nuits-krydder på nesen, over en frukt med kirsebær. Det tydeligste, derimot, er at den er noe nedtonet aromatisk - særlig sammenlignet med Argillières fra 2005 drukket for ikke så lenge siden. Noen vil si mineralsk, mens andre heller vil si "hard," men i alle fall er det heller ikke i munnen en frukt som bærer det hele til en harmoni. Vinen er "kjølig," med god presisjon, men frukten synes å være på tur ut. Det er noe helt annet enn da jeg smakte vinen først, i april 2011, og fant akkurat den frukten som lineært fyller ut og definerer vinen. Den er bare en skygge av seg selv, som den var på den forrige flasken. I det hele tatt så har 2008 vært en skuffelse i Burgund. 

(Foto: Ole Martin Skilleås, fra kjelleren til Patrice Rion.) 

Gjenkjøp? - Nei. 

2010 Domaine Huet Vouvray Sec Le Mont

Lys gyllen, herlig duft der honning over lime og gule epler dominerer. I munnen er det en klar og lineær balanse mellom frukt med litt fedme og en krystallklar syre. Ettersmaken er lang. Kort og godt en særdeles vellykket vin, som bare kostet 237 kroner i 2012. Jeg var smart nok til å sikre meg fire flasker, men dum nok til ikke å kjøpe en hel kasse.

Gjenkjøp? Oh yes!

Kjellerviner i juli - del I

2008 Gatinois Champagne Grand Cru Brut Millésimé

Dette har vært en av mine beste champagnekjøp, både denne årgangen og de tidligere jeg har hatt. Nå er det vanskelig å få tak i denne produsenten, for det er helt tomt på Vinmonopolet til tross for at de fortsatt finnes på Moestues hjemmesider. Nok om det. Denne siste flasken min, kjøpt for 482 i 2014, var fenomenal. Gyllen med et tydelig rødskjær. Meget god frukt, rik men frisk, og lang ettersmak. Aprikos, honning og bakt sitron på nese og på smak. Smidig, frisk og rik. Gikk virkelig perfekt til laksetartar med vaktelegg.

Gjenkjøp? - Kassevis!

2010 Dönnhoff Hermannshöhle Riesling Großes Gewächs

Lys på farge, med et meget tydelig grønnskjær. Det er ikke ofte at hvitviner er såpass grønne som dette. Men det grønne går ikke inn i smaksbildet. Det er Honning over lime, med et generelt blomsterpreg som ofte indikerer opprinnelsen i Nahe. En svært delikat og kniplingeaktig vin som også går bra til mat. Tysk GG leverer varene. Så til de grader!

Gjenkjøp? - Definitivt. 

2005 Domaine Rion Nuits St. Georges 1er Cru Clos des Argillières

Fortsatt mørk til en så gammel burgunder å være. Duften er enorm, til å slå deg ut. Jeg kunne ikke holde tilbake et "wooooooow." Her var det orientalske krydderier over en mineralsk kjerne, godt med frukt og kirsebær. I munnen råder harmonien, og frukten har dybde. Lengden er enorm. Dette er en av de beste burgunderne jeg har drukket på lenge, og det fra sølle Nuits-Saint-Georges. Jeg har kanskje drukket bedre burgundere, men de er få. Kjøpt for fattige 570 kroner i 2007.

Gjenkjøp? - En kasse!

I det hele tatt ser det ut til at jeg har vært heldig med disse innkjøpene også. Synd man ikke vet i innkjøpstidspunkt hvor vellykket vinen er når man skal drikke den (det er denne etterpåklokskapen "gjenkjøp" viser til), og ei heller hvordan importøren stiller seg til de ulike produsentene. Hadde jeg hatt kunnskap om begge, hadde jeg hamstret Gatinois. 

Posten får nye biler. Posten skal fram!

Kunstnerne og debatten

Ytringsfriheten virker å ha magre kår blant norske kunstnere når man følger debattene som har rast på sosiale medier i det siste, og som også har skvulpet over i avisene. Sløseriombudsmannen  og Ytringsfrihetskommisjonen er to stikkord, sammen med utfrysing, utkastelse og andre harde virkemidler. 

"Woke" har for alvor kommet til Norge og den norske kunstverdenen, og krav om krenkelsesfrihet og ideologisk renhet fremmes med styrke. Dersom man på ett eller annet vis kan knyttes til noe som ikke er helt og holdent "innafor," skal man fryses ut og fjernes fra utstillinger og bekjentskapskretsen. 

For over ett år siden skrev jeg om det kunstsynet denne retningen implisitt står for. Noen kunststudenter krevde at et verk på Kunsthøyskolen i Oslo er sexistisk og rasistisk (se bildet over), og at det burde fjernes. Det jeg reagerte på var kunstsynet: At kunst ikke skal uttrykke noe problematisk eller støtende, og at kunst er entydig og ikke kan forstås på flere måter. 

Det hører kanskje med til det videre begrepet "kunstsyn" at flere kunstnere mener det er viktig å slå ned på og ekskludere (for eksempel fra utstillinger) alle som kan assosieres med politiske eller sosiale oppfatninger som man mener ikke er akseptable. Vi kjenner dette synet fra flere hold og i mange ulike sammenhenger, men er det ikke særlig problematisk når det blir gjeldende syn blant kunstnere? 

For et drøyt tiår siden utga Knausgård Min kamp serien som på ingen måte var noen krenkelsesfri sone. Innen billedkunst, skulptur og installasjoner har provokasjon og problematiske uttrykk nærmest vært ortodoksien. Vi som var på "Sensation" ved The Royal Academy i 1997 opplevde kraftige provokasjoner. Et portrett av barnemordersken Myra Hindley, for eksempel, som var satt sammen av avtrykk av barnehender. Eller dukker av barn der ansiktene delvis var kjønnsorganer (Av Jake og Dinos Chapman). (Mer om utstillingen her.)

Problematikken rundt stempling og utestengelser gjelder flere områder i samfunnslivet, men når "woke" når kunsten på denne måten skapes en bevegelse som omdefinerer og innskrenker kunstens oppgave og virkeform. Den skal ikke lenger utfordre, provosere og utforske. Den skal støtte opp om en moralsk og politisk bevegelse. Det som ikke passer inn i dette, som Beecrofts bilde over, skal ut. Det er entartete Kunst. 

Jeg må tilstå at jeg er både forundret og skremt over denne utviklingen. 

Keller Rosé

Keller Westhofen Spätburgunder Rosé Trocken M 2019 kr 277

Denne vinen fikk god omtale ved slippet nå i juli, og siden været var meget rosévennlig tenkte jeg å gi den en sjanse tross prisen. 

Lys på farge er den, og duften er sammensatt. Det er noe rødfrukt her, men den må man lete etter. Bikker i retning rabarbra med et snev av markjordbær. Mest er det noe som kan minne om autolyse. I munnen er den knusktørr med et godt grep, men ikke helt i balanse siden frukten ikke følger opp, og den slutter ganske brått og altfor tidlig. 

Min konklusjon er at vinen er overvurdert. Den er vesentlig dårligere enn Il Mimo, som forblir min referansevin når det gjelder rosé, og den kostet kun 190 kroner i år. I det hele tatt mener jeg at Keller er overvurdert som produsent. Prisene har fulgt mannens renommé oppover, uten at vinene etter min erfaring har innfridd helt. Ja de er gode, men ikke noe bedre enn flere andre produsenter fra Rheinhessen, Pfalz og Nahe som fortsatt holder mer moderate priser. 

PS (en drøy uke senere): Tidligere sto det 2020 som årgang på denne i smaksnotatet over. Det var den som var anmeldt i anledning slippet i juli, og som sto på polets sider når jeg søkte etter butikk å kjøpe den i. Da jeg fant tomflasken forleden så jeg at det var 2019 jeg hadde kjøpt og drukket. Det kan forklare den forsvunne frukten. 

Kistler Chardonnay

Kistler Les Noisetiers Chardonnay 2014

Litt stum på nesen med tydelig sulfitt. I munnen er det kjølig fruktighet i fin balanse med syren. Ettersmaken er på den korte siden. Konklusjonen er at vinen framstår som en ganske standard Chardonnay, men med kvalitet. Kanskje den kommer seg med tiden? Kostet 560 kroner, så man kan vente seg noe bedre. Fra Sonoma Coast. Her er detaljer på (den utsolgte) 2018-årgangen. 

Kistler Vine Hill Vineyard Chardonnay 2013

Dufter sitrus, asparges og litt lim. Frisk og intens i munnen, men med en god buffer gjennom fylde. Lang ettersmak i denne vinen fra en enkeltstående vinmark i Russian River (se bildet). Forsvarer fraktisk prisen på 641 kroner. 

Notatene er fra mars 2017, et resultat av skrivebordsryddingen. 

Venstresidens syn på arbeid

Det er lite som tyder på at arbeid er en kilde til undertrykkelse, og mye som tyder på at arbeid er en kilde til stolthet. Tvert om det venstresiden har begynt å hevde, med andre ord. 

David Graeber ga ut et essay i 2013 og en bok i 2018 om "bullshit jobs". Teorien er at automasjon har innskrenket behovet for arbeid i samfunnet, og at mange - kanskje et flertall - utfører meningsløse jobber som bryter ned individene. "Profound psychological violence" var Gaebers måte å si det på. Det er en kjapp og ikke særlig nyansert oppsummering, men den får duge her. 

Venstresidens kritikk av kapitalismen har i all hovedsak to hovedbestanddeler. Den ene er at kapitalismen leder til sin egen undergang gjennom akkumulasjon og etterspørselskrise (den moderne versjonen ser vi hos Piketty), og den andre er at kapitalismen ødelegger sjelen. Grovt sett. Graeber hører til sjelsødeleggelsens profeter, en linje vi også har sett i Marx' tidlige og mer romantiske skrifter om fremmedgjøring. 

Graebers kalkulasjoner var ganske pussige. Ut fra at 50% sa at jobbene deres gjorde en meningsfull forskjell for verden, og 37% som ikke gjorde det, så kalkulerte han at 37% av de 63% som ikke mente deres jobber var meningsløse støttet meningsløse jobber. Dermed ble det et flertall som hadde meningsløse jobber- bullshit jobber. Det er en ganske spuriøs utregning, men når konklusjonen er viktigere enn grundige undersøkelser blir det vel sånn. 

Når spørsmålet er om man gjør "en meningsfull forskjell for verden" er standarden skyhøy. Når man heller bruker data fra European Working Conditions Survey får man helt andre tall og dermed konklusjoner. De spør "do you feel you are doing useful work?" - og bare 5% svarer "sjelden" eller "aldri". Det er noe helt annet enn tallene til (avdøde) Graeber. 79% er stolte av hva de gjør, og 68% gleder seg til å dra på arbeid. 

Arbeiderbevegelsen brukte å hevde at folk var stolte av sitt arbeid. Gjør din plikt og krev din rett! - og lignende - var sentrale slagord. Nå har venstresiden kanskje blitt så akademisert at få har erfaring fra det som mange mener er bullshitjobber, og det har ført til at så mange kjøper teorien ukritisk. 

For venstresiden er det antakelig mer komfortabelt å fortsatt tro på dystopien om kapitalismen, enn det er å ta inn over seg at et stort flertall mener kapitalismens arbeidsliv er helt greit eller riktig bra. 

Ferietid

Nå i juli er det ferietid, og bloggen vil bli oppdatert noe sjeldnere enn vanlig.

I august regner jeg med å være tilbake i den vanlige rytmen med oppdateringer annenhver dag. 

(Bildet tok jeg i Bourron-Marlotte i Frankrike for noen år siden)