fredag 10. april 2020

Burgund 2017 - de hvite


Det virker så fjernt nå - 20 personer skulder ved skulder rundt et bord som sniffer, gurgler og spytter vin. Når jeg skriver dette var det to måneder siden smakingen av Burgund 2017 i Vitis Bergensis som jeg ledet, og jeg undrer meg på når vi skal smake vin sammen igjen. (Bildet: Hôtel de Ville i Meursault)

Dufter mest sitrus, og noe fat. Tradisjonell stil på den stramme siden. I munnen ligger den på et mellomnivå - mellom fet og bred, og spiss og stram. Grei lengde. En slags McMeursault - og det er ikke noe galt i det. Jeg minner også om mitt besøk hos Matrot i 2011.

Dette er en lieu dit, en vinmark med eget navn som ikke er Premier Cru eller Grand Cru. Den er ikke så aromatisk som vinen over, men ellers mye det samme (som man jo kan vente gitt disse parametrene. Litt slankere, mer spenst og intensitet er det. God lengde, og den har en intensitet som utmerker seg i denne flighten. 

Også en lieu dit. Denne er mye mer tropisk enn de to over, og in your face. Altså tydelig, på grensen til overtydelig, i uttrykket. Skikkelig ubeskjeden. Minner ellers om vinen over, men ikke så presis. Her er det også god lengde. 

Her er det også fat og sitrus - det venter man seg fra hvit burgund. Skikkelig fet i munnen - noe som tradisjonelt har vært mer et kjennetegn fra Meursault enn fra Puligny. Men her er også meget god spenst, men totalt sett er de to vinene over bedre.

De to vinene fra Pascal Clement utmerket seg, og skilte seg også klart fra hverandre. Matrot er kanskje det beste kjøpet - en kommer jo fra det en tredjedel billigere, omtrent. Når man drikker den alene, og ikke som kontrast mot de andre i en flight, så vil man neppe savne kvalitetene til de dyrere vinene. Men: De fleste er jo slik skrudd sammen at man gjerne vil ha noe bedre hvis det finnes.  

Ingen kommentarer:

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...