"Ingen" husker nå at Thatchers regjering tilbød gruvearbeiderne arbeid i andre gruver eller en frivillig sluttavtale, og 8 milliarder kroner i investeringer i industrien. Dette tilbudet sa Arthur Scargill nei til selv om avstemninger blant medlemmene tre ganger hadde avvist streik (han var valgt på livstid, og kunne ta organisasjonen ut i streik på eget initiativ). Dette omtalte Labour-lederen Neil Kinnock senere som 'suicidal vanity'. Det var ingen ovedrivelse. Formålet var klassekrig, ikke arbeidernes interesser. The Guardian og Daily Mirror - på venstresiden begge to - var på regjeringens side.
I Harold Wilsons regjeringstid ble det stengt 200 kullgruver - mange flere enn under Thatcher, og med større tap av arbeidsplasser. Men det var ingen offisielle fester for å feire hans død. Hvorfor ikke? Fordi han var leder i Labour - og dessuten mann?
Kullgruvene som ble nedlagt var svært dype, gamle og dermed dyre i drift - de kostet statskassen og tungindustrien store summer på en tid da mye billigere og renere energi kom inn fra Nordsjøen. Britisk industri krevde billigere energi for å kunne konkurrere, og miljøbevegelsene på begge sider av Nordsjøen krevde mindre forurensning. Thatchers slag med Scargills NUM førte til at de fikk det. Den sure nedbøren over sør-Norge, som var et vesentlig tema på 70-tallet og den første delen av 80-tallet ble borte med disse kullgruvene.
Thatcher har også fått skylden for å ha brutt ned Storbritannias produksjonsindustri, for å gi plass til et næringsliv basert på pengeflytting og omsetning av eiendom. Men hva sier tallene? Mellom 1979 og 1989 økte produktiviteten i britisk industri mer enn i noen annen tiårsperiode i historien (kilde: Roger Blackhouse, prof. i økonomi i Birmingham og ingen Thatcher-tilhenger). Og manufacturing output økte 7,5% i hennes regjeringsperiode. Hvordan passer det med myen om "avindustrialisering"?
Det hører også med til bildet at brutto nasjonalprodukt i samme periode gikk fra å være 40% under Tysklands, til å gå forbi. Den relative nedgangsperioden var brutt!
Dominic Lawson skriver i The Sunday Times:
[Bernard Donoughue] (stabsleder i Nr. 10 for Labour) describes how in 1978 the PM’s private office ordered two new cars — from British Leyland, inevitably: “They took a long time to arrive. When they finally came they were found to have 34 mechanical faults . . . When they returned the PM went for a trip in one. He decided to open the window for some fresh air . . . the result was that the window immediately fell in on his lap.”
This was the industrial culture Thatcher inherited. Its elimination was only a good thing. That is the grave we should be dancing on.
Jeg er enig!
2 kommentarer:
Vi får vel heller ikke glemme at forskjellen på fattig og rik økte betraktelig under Tatcher's styre. Dobbelt så mange barn levde i fattigdom da Thatcher's styre endte som da det begynte. For de fattigste sto reallønnsveksten stille. Dette er vel også en del av bildet, Ole Martin?
Erlend
Hei
Selvsagt er det det, og selv om mange nye jobber ble skapt var det et betydelig etterslep særlig i de områdene - som gruvelandsbyene - der næringsgrunnlaget forsvant uten at noe nytt oppsto.
Det var riktig å la undergangsindustriene gå nedenom, men ikke riktig å ignorere de problemene som oppsto i etterkant.
Men en interessant betraktning er jo at dette med å leve i fattigdom er et bevegelig mål. Fattigdomsgrensen beregnes ut fra medianinntekt, og når den går opp så kraftig som mellom 1979 og 1990 blir flere fattige selv om de i realinntekt var betydelig mindre fattige enn ti år tidligere.
Legg inn en kommentar