Postnerdismen i vin

Helt tilfeldig ble jeg intervjuet av Schibsted-avisene i juni i år da jeg var på besøk på Vika-polet i Oslo. Kanskje verden beste vinbutikk? Det omtalte jeg i en tidligere bloggpost som jeg valgte å kalle "Alt er tomhet og jag etter vin".

I intervjuet erklærte jeg meg bramfritt som nerd. Det er en type nedsettende omtale av seg selv som fungerer mye bedre enn skryt fordi det viser at man er sikker på seg selv, men den er likevel uangripelig. I bloggposten bekjenner jeg at jeg har nådd nivået etter "nerd", og ber om hjelp til å identifisere noen kjennetegn ved postnerdismen. Den hjelpen får jeg fra en venn. Han påpeker disse, og jeg legger til en utyping av dem:

1. At man vet at neste "vintage of the century" er rett rundt hjørnet.
- hvert år lages det nye viner. Dette er en variant av "evig gjenkomst", og det sikrer at alle som driver med vin kjører samme løpet om igjen og om igjen. Hver årgang er forskjellig, og et evig diskusjonstema blant vininteresserte er årgangenes kvaliteter. Har man holdt på en stund vet man at ekspertene har forutsett grovt regnet 600% av de store årgangene etter første smaking. Noen få ganger er det åpenbart at årgangen er strålende, men som oftest er det ikke noen som vet hvor god årgangen blir før det har gått 15-20 år. Men det hindrer ingen fra å være bombastisk, og som oftest blir det glemt når man tar feil.

Vinjournalister lever av å komme på trykk, evt. få abonnenter til nettsidene sine. Derfor må man skaffe seg oppmerksomhet - og det å være kategorisk og bombastisk er en utbredt strategi. Postnerdene har vært her før, og tar det langsiktige perspektivet. For min del vet jeg også at Bordeaux 2010 neppe blir moden mens mine sanser er med meg, så her vil jeg kun kjøpe viner i lavere pris-og kvalitetslag.

2. At man vet at det er langt flere gode viner ute i verden enn man noensinne kan få smakt.
- det at man klarer bevisst å styre unna viner man har god grunn til å tro er svært gode, det tyder på at postnerdismens stadium har inntrått. Om ikke "alt ER tomhet og jag etter vin", så har det i alle fall lite for seg å skaffe seg alt som er bra. Man trenger ikke bare vinene, men også kunnskap og erfaring som er relevant. Dette betyr at det er svært mye vin jeg ikke har (og heller ikke vil få dersom jeg ikke skaffer meg full jobb som vinsmaker) forutsetninger for å verdsette. Så selv om man kunne rekke over alt av interessant vin, så har man ikke forutsetninger for å nyte dem.

3. At man innser at som regel vet gamlekara best hva som skal til for å lage bra vin, og at man vet hvem disse er.
- dette er erfaringens lønn. Men den eies ikke evig: også vinmakere legger om kursen, eller de overlater roret til en ny generasjon som vil gjøre ting på sin måte. Det kan slå begge veier. Nerdens evne til å suge til seg kunnskap forsvinner ikke i postnerderiets stadium, og eierskifter og praksisendring er noe vi har øyne og ører åpne for.

4. At man vet at vinjournalistikk er en idrett med betydelige begrensninger.
En av de viktigste innsiktene er at poenger er en latterlig - men også nyttig - greie. Det latterlige aspektet har også et skadelig element: det å tro at man "har" vinens kvalitet gjennom å kjenne ekspertenes poengsummer. Jeg kunne legge ut om poenger i vinbedømninger, men i kapittel fem i boka vår, The Aesthetics of Wine, gjør jeg akkurat det mye mer fyldestgjørende enn jeg kan her. En ting kan jeg nevne, om ikke annet, og det er poengenes fetishkarakter. De blir mål i seg selv, og nerdene har en tendens til å legge mye større vekt på poengene enn det de kan tåle.

En vinjournalist er en person som smaker mye vin, og de aller fleste vinene smakes under suboptimale forhold. Hver vin får noen sekunder på å vise seg frem, og dette er basis for bastante konklusjoner. Jeg har stor respekt for mange av disse ekspertene, og vet at de er flinke og gjør så godt de kan. Men likevel: vidtrekkende konklusjoner felles på spinkelt grunnlag. Som postnerd vet man dette, og tar alt med en neve salt.

5. At man vet at ens egne smaksløker er unike, og derfor stoler mer på egen smak enn på andres.
- jeg ville vel ha ordlagt meg annerledes, men i tiden som nerd har man vært over svært mye og vet ganske bra hvilke typer vin man har mest igjen for å smake og drikke. Jeg har prøvd, men vet at verken Sherry eller Portvin er noe jeg skal satse på. Det kan være gode viner, kvalitetsviner, og de fortjener sikkert all den gode omtalen de får. Men likevel: jeg synes ikke om disse typene vin, men anerkjenner dem som store viner. Jeg anerkjenner også Dostojevsky som en stor forfatter, men liker ikke å lese hans bøker.

6. At man kjøper vin fordi den virker interessante heller enn fordi andre skryter av den (se punktene over).
- igjen ville jeg vel valgt andre ord, for jeg følger med anbefalinger. Og det er noen jeg stoler mer på enn andre. De har fått min tillit, og den er basert på det at vi deler verdier og prosedyrer. Dette er ting som ligger under enkeltbedømmelser, og som derfor er mer verdt enn et tilfeldig samsvar av bedømmelser. (Jeg skriver dessuten på en artikkel om begrepet "tillit" i estetiske sammenhenger)

(Bildet mitt er fra Minerve, Aube, i Frankrike, og illustrerer hvordan det er å nå opplysningens fase).