Alle vet (?) at lederne har mye å si for hvordan en virksomhet fungerer. En god rektor setter sitt preg på hele skolen, men det gjør dessverre også en dårlig. Det Strøksnes fokuserer på er at mange profilerte ledere, og det beste eksemplet er Bente Mikkelsen, opphøyer seg selv og egen kompetanse på et latterlig vis.
En god leder skal være motiverende, men et vensentlig mer utbredt fenomen er dessverre at ledere også kan være demotiverende. Et vesentlig element i demotiveringens nedrige kunst er lederes tendens til å opptre som floskelkanoner. "Mine utrolig fantastisk dyktige medarbeidere" er typisk, men mer alvorlig er det den ledelsesjargongen som sprer seg som en pest gjennom alle rapporter som nå må skrives om de mest trivielle ting. Automatiske eksempler kan man generere på svadageneratoren. Her er ett: "Med utgangspunkt i en gjeldende problematikk dokumenteres insentivene hva angår satsingsområdet."
På denne måten genereres også en illusjon om at man foretar seg noe vesentlig. Og lederskap er et eget fag - det er noe man kan lære og utøve uten å kunne noe om den virksomheten man skal lede. Dette leder (sic) naturlig nok til mye svada, for man må uttale noe som virker betydningsfullt uten at det har noe med virksomhetens natur å gjøre. Derfor blir man opphengt i PR, omdømme, og flosklene strømmer ut i en stadig tykkere strøm. Honnørordene blander seg med den til enhver tid rådende ledelsesfilosofiens sjargong - og man omorganiserer og skaper stadig nye stillinger som bare skaper flere ord, rapporter og behov for nye stillinger som kan ta imot alt dette.
Strøksnes har rett: det trengs en motstandsbevelgelse mot dette uvesnet. Vi vet at den ikke kommer ovenfra - fra "lederne".
2 kommentarer:
Så den bloggen og likte den svært godt. Hva skjedde med fremst blant likemenn som lederfilosofi? Odd
Det kan man lure på!
Jeg tror kanskje noe av forklaringen ligger i forestillingen om at lederskap er noe som kan læres teoretisk.
Jeg vil ikke avskrive at noe kan tilegnes teoretisk, men lederskap er mer praktisk visdom enn teoretisk visdom (jfr. Aristoteles). Praktisk visdom er nært knyttet til dygdene, og dygdig blir man ikke kun ved å lære hva som er rett. Dygdig blir man gjennom å gjøre dygdige handlinger - det er gjennom handling personligheten bygges, og det er personligheten (eller handlingstendensene) som ligger til grunn for ens virke.
Til den høyprofilerte lederkasten kan man innvende at måtehold er en dygd - mens hovmod står for fall (jfr. Poetikken).
Legg inn en kommentar