Politikk og personlighet - del XII (1990 - 1995)

Hvis man søker på "Politikk og personlighet" her på bloggen finner man mange innlegg, men det er "bare" 11 som inngår som egentlige bidrag til min pågående politiske selvransakelse og selvbiografi. Del XI kom i fjor sommer og handlet om sosial klasse, mens det første kom i mai 2008. Mens politikere gjerne forsøker å påvirke sitt ettermæle og sin bankbalanse positivt, er det for meg en måte å prøve å forstå meg selv i kontekst. Både utenfra og innenfra på samme tid, og jeg har lært en del. Da jeg skrev innlegget sist sommer skjønte jeg - ganske motvillig - at sosial klasse trolig hadde mer å si for min politiske utvikling enn jeg likte å innrømme. Det er dette forsøket på å være objektiv og subjektiv om et allment fenomen - endring av politisk ståsted - som gjør at jeg håper innleggene kan ha interesse for andre enn meg selv og eventuelt mine nærmeste.

Det siste årstallet som har vært nevnt så langt i innleggene er "1990". Det var da Golfkrigen begynte med at Irak, ledet av Saddam Hussein, invaderte og overtok Kuwait. Berlinmuren var falt, den kalde krigen over, og samfunnene i øst viste seg å være verre enn vestlig propaganda hadde fortalt.

Jeg har nevnt at jeg i 1989 stemte Arbeiderpartiet, men i 1991 ble det Høyre. Hvorfor?

Først må jeg si at det ikke var enkelt. Det var den gamle fienden jeg gikk over til. Blærete Oslo-vest typer sto for mitt indre blikk som mentale hindre jeg måtte forsere for å gi partiet min stemme. Jeg hadde sjelekvaler: politikk var, er og blir dypt seriøst for meg. Og det har med identitet å gjøre. Hvem er du? Hvordan vil du at andre skal se deg? To sider av samme sak, antakelig, og der hadde det ikke vært mye rom for partiet Høyre eller konservatismen.

Eller? I innlegget om sosial klasse kom det vel frem at det var noe å hente i min historie likevel. Da jeg bodde i England kom jeg i kontakt med en for meg ukjent rase i Norge: intellektuelle konservative. Jeg var over lang tid, med mange kvaler og gjennom lange diskusjoner og mye lesing, blitt overbevist om konservatismens fortreffelighet, men man behøver ikke dermed like det selskapet man havner i. Jeg må sitere Daniel Finkelstein igjen: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang.

Norske akademikere utber en forklaring når det går opp for dem at jeg ikke tilhører flertallet - og at jeg ikke bare stemmer på Høyre men også står som medlem. (Det å være høyremann på UiB (i alle fall på HF) er vel like populært som John Major var utover på 90-tallet - så han får pryde innlegget.) Medlemskapet kom fire år etter at jeg stemte på partiet første gang, og etter at jeg var returnert til fedrelandet. Ville jeg blitt medlem i The Conservative Party dersom jeg hadde fortsatt å bo i England? Jeg tviler på det.

Jeg likte John Major (og hans selvbiografi - den beste politiske selvbiografien jeg har lest), men fram til Camerons Conservatives var partiet på en annen planet enn meg. Deres skepsis (les: fientlighet) til EU er ikke noe for meg. I dag ville jeg ikke hatt kvaler med å bli med, men under IDS eller Hague ville det vært utenkelig for meg.

Neste gang får vi historien om innmelding og perioden som aktiv politiker, og etterhvert noen grunnleggende innsikter om hvordan det fortoner seg å være konservativ "fra innsiden".