Hvordan klarte Ingmar Bergman å få skuespillerne på sine filmer til å yte det beste de noen gang hadde gjort og kom til å gjøre? Max von Sydow, Harriet Andersson og mange flere: aldri spilte de bedre enn i Bergmans filmer. Og hva har dette med positur å gjøre?
Etter å ha studert fenomenet, blant annet gjennom Bergmans bok Bilder og Michael Timms biografi Lusten och Dämonerna, har jeg svaret. Bergman som instruktør diskuterte ikke karakterenes psyke og motivasjon med skuespillerne. Han fortalte dem, sier de selv, hvordan de skulle gå og hvor de skulle stå - og hvordan de skulle gå og stå - når de sa sine replikker. Bergmans instruksjon var koreografi mer enn psykologisk motivasjon. Men kanskje forskjellen på de to ikke er så stor?
En venn av meg driver et prosjekt der han jobber med deprimerte mennesker. Heller enn psykoterapi øver de på kroppsholdninger, på positur. Står du oppreist og ser opp og fram, og har armene litt bak - da er det umulig å være deprimert. Sier han. Jeg kan tro det.
For se for dere vekkelsesmøter med helbredelse og hele greia, der lamme kaster krykkene og blinde skyter førerhunden. Ikke bare er det høy stemning og mirakler fra Bibelen, de står også med ryggen rak og med armene fram eller litt tilbake. Kan kroppsholdningen være med på å forklare mye av det som skjer? Visst er det en placebo-effekt på gang - og den er jo reell må vi huske - men min hypotese er at også positur er med på å gjøre "mirakler" med de tilstedeværende.
Modellen vi som oftest ubevisst tar med oss når vi tenker på sansning er "innenfra og ut modellen": jeg er her inne, og tar imot informasjon fra verden rundt meg. Men svært mye sansning skjer innenfra. Propriosepsjon er sansningen av egen kropp, og den relative posisjoneringen av kroppsdeler. I tillegg mottar vi mye informasjon, som sjelden kommer til bevissthet, om kroppens tilstand og funksjon - alt fra blodets innhold av toksiner til musklenes grad av spenning. Skulle ikke dette i like stor grad ha innflytelse på sinnet som det vi ser og hører? Forskningen er i gang, mens geniet Ingmar Bergman forlengst har omsatt denne innsikten i kunstnerisk praksis.
Etter å ha studert fenomenet, blant annet gjennom Bergmans bok Bilder og Michael Timms biografi Lusten och Dämonerna, har jeg svaret. Bergman som instruktør diskuterte ikke karakterenes psyke og motivasjon med skuespillerne. Han fortalte dem, sier de selv, hvordan de skulle gå og hvor de skulle stå - og hvordan de skulle gå og stå - når de sa sine replikker. Bergmans instruksjon var koreografi mer enn psykologisk motivasjon. Men kanskje forskjellen på de to ikke er så stor?
En venn av meg driver et prosjekt der han jobber med deprimerte mennesker. Heller enn psykoterapi øver de på kroppsholdninger, på positur. Står du oppreist og ser opp og fram, og har armene litt bak - da er det umulig å være deprimert. Sier han. Jeg kan tro det.
For se for dere vekkelsesmøter med helbredelse og hele greia, der lamme kaster krykkene og blinde skyter førerhunden. Ikke bare er det høy stemning og mirakler fra Bibelen, de står også med ryggen rak og med armene fram eller litt tilbake. Kan kroppsholdningen være med på å forklare mye av det som skjer? Visst er det en placebo-effekt på gang - og den er jo reell må vi huske - men min hypotese er at også positur er med på å gjøre "mirakler" med de tilstedeværende.
Modellen vi som oftest ubevisst tar med oss når vi tenker på sansning er "innenfra og ut modellen": jeg er her inne, og tar imot informasjon fra verden rundt meg. Men svært mye sansning skjer innenfra. Propriosepsjon er sansningen av egen kropp, og den relative posisjoneringen av kroppsdeler. I tillegg mottar vi mye informasjon, som sjelden kommer til bevissthet, om kroppens tilstand og funksjon - alt fra blodets innhold av toksiner til musklenes grad av spenning. Skulle ikke dette i like stor grad ha innflytelse på sinnet som det vi ser og hører? Forskningen er i gang, mens geniet Ingmar Bergman forlengst har omsatt denne innsikten i kunstnerisk praksis.
1 kommentar:
Interessant at det finnes psykoterapeuter som jobber gjennom en endring i kropsholdning. Det finnes nemlig også omtrent det omvendte, en fysioterapeut i Bergen som prøver å påvirke kropsholding gjennom en endring i mental holdning: http://www.fysioterapeuten.no/xp/pub/venstre/fag_vitenskap/fagartikler/263426.
Legg inn en kommentar