Kjellerrefleksjoner (og kjellerstatus) 2025

Årsskiftet blir gjerne et påskudd for å se seg tilbake, eller en påminnelse om å tenke over hva man driver med, og på denne bloggen blir det mye med og om vin, og det er som det skal være. Jeg skriver også om andre ting, noe som mine vininteresserte lesere kanskje ikke verdsetter så høyt, men et er en smal sak å bla seg videre til neste og trolig vinrelaterte sak. 

Anyway. 

Som vininteressert, eller sertifisert vinnerd kanskje, har jeg hele tiden en lang liste over viner jeg gjerne skulle hatt, gjerne skulle kjøpt inn, og som jeg er sikker på er strålende kjøp for senere konsum. Konsumet, derimot, står ikke i noe rimelig kvantitativt forhold til denne listen. Derfor holder jeg meg med et tak på innkjøp. Og til tross for at jeg er frisk og rørlig har jeg også kommet i den alderen at jeg begynner å få plagsomt mange spørsmål om når jeg har tenkt å ta pensjon. Det minner meg på at også jeg en dag kommer til å ligge der med nesen i været og være kald og stiv som en plank. Skal jeg forlate det jordiske liv med et hav av eddik i kjelleren? 

Nei, jeg skal ikke det. Av personlighet er jeg typen som bare overdriver moderasjonen, så jeg har en plan. Planen er å minske kjelleren med 20 flasker i året. Så hvordan har det gått i 2025?

Jo, helt etter planen. Beholdningen har krympet med 20 flasker siden forrige årsskifte (om jeg regner inn siste helg). Godt gjort, Ole Martin! 

Konsumet fra kjelleren har vært på 63 flasker i 2025, mens fire er satt på auksjon til våren og tre flasker har forduftet på ett eller annet tidspunkt siden de ble skrevet inn. Eller svinn, som det vel kalles. 

Det som konsumeres fra kjelleren får omtale her på bloggen i slutten av hver måned under rubrikkene "kjellerviner" og "kjellernotater." Noen få av disse har bare såvidt vært innom beholdningen, men de har fått plass likevel siden de er av interesse som høykvalitetsviner. 

For ca. 15-20 år siden hadde jeg 2/3 hvitvin i kjelleren (herunder Champagne), mens nå er det 2/3 rødvin. Mye av dette skyldes nok at jeg nesten helt sluttet å kjøpe hvite burgundere, herunder Chablis. Tysk GG ble ikke innkjøpt i stort nok monn til å fylle det gapet. 

Burgundere utgjør nesten halve kjelleren, men andelen er noe synkende. Det skyldes i all hovedsak prisene. De er brutale. Jeg kjøper nå ofte bare en flaske av de dyrere vinene, og jeg kjøper også totalt mye mindre av nye årganger. 

Bordeaux og Pfalz er de nest største regionene, og omtrent jevnstore. 

Den kategorien som har økt mest, er Languedoc. Jeg mener jeg skjønner regionen bedre og bedre, og vinene er vinnere på forholdet mellom pris og kvalitet. Selv om kategorien ikke er stor, har beholdningen min flerdoblet seg i løpet av 2025. Derfor får et vinkart over Languedoc og Roussillon pryde innlegget. (Det er Faugères, Pic St.-Loup og Terrasses du Larzac jeg kjøper inn.)

Dystert i fransk vinindustri.

Det er dystre dager i fransk vinindustri. Bildet (Sylvain Thomas) er fra Beziers (der vi er nesten hver sommer) 15. november i år der tusener protesterte med krav om redning. En talsperson for de uavhengige vinprodusentene i Frankrike sier at 20% av produsentene står på kanten av stupet og at noe må gjøres. Denne uken møter disse myndighetene for å kreve tiltak. 

Det er allerede klart at årgang 2025 er den verste for inntjeningen på 70 år, men bare marginalt verre enn 2024. Salget svikter på grunn av toll og lavere konsum, og kostnadene har gått kraftig opp. Virkningene av Covid-pandemien med stengte restauranter henger fortsatt i.

Titusener av hektar vinmark blir revet opp for å balansere tilbud og etterspørsel, og dette er alvorlig for en av landets tre store eksportnæringer (sammen med luksusprodukt og fly). Krisen skyldes ikke sviktende kvalitet, men katastrofale avlinger og handelshindringer. Kontantreservene til vinprodusentene er oppbrukt, og da er statskassen eneste muligheten for å unngå konkurs og oppbrudd. 

Hovedkilde: The Guardian. 

Tung vin

Vinproduksjonen påvirkes i stor grad av klimaendringene, men vinproduksjon og særlig distribusjon bidrar også til klimaendringene. Særlig er det flaskene som er synderen her, og det er ikke første gangen jeg skriver om dette. Det å lage en glassflaske er svært energikrevende og ekstra vekt gjør også transport dyrere. Med dagens energipriser i Europa begynner det å bli både vanskelig og dyrt for produsenter å skaffe seg flasker til vinen sin. Alt burde derfor ligge til rette for å gjøre flaskene lettere. 

Men hvorfor kjøper vinprodusenter så tunge flasker for vinene sine? Jo, fordi flaskens tyngde signaliserer til kunden at dette er en kvalitetsvin. I et innlegg nettopp påpekte jeg at to flasker fra samme produsent, med vin fra vin to nabo-vinmarker på samme kvalitetsnivå, var av ulik tyngde og hadde korker av ulik lengde. Selvsagt hadde den dyreste vinen den tyngste flasken og den lengste korken, men bare korken ville gjøre noen forskjell for hvor godt vinen tålte lagring og for muligheten for å unngå vanlige vinfeil. Men korkens lengde og kvalitet vet du ikke noe om før den åpnes, og spiller liten rolle for innkjøpsbeslutninger. 

Flasketyngden er altså kommunikasjon med kunden før kjøpet: "Kjenn hvilke ressurser jeg har brukt på denne vinen. Du kan trygt bruke mye penger på denne, for det er et kvalitetsprodukt." Artikkelen jeg har lenket til over, av Jancis Robinson, hevder at problemet er "brand owners' perceptions of their customers' perceptions" - altså at store selskap tror at kundene responderer positivt på tunge flasker, mens kundene sier at de vil foretrekke lettere flasker. 

Her har vi problemet: Hva kundene sier er en ting, og noe spørreundersøkelser vil kunne vise. Hva kundene faktisk gjør er det som teller, og her har selskapene mer kunnskap enn kundene selv. De ser hva kundene faktisk gjør, og det er å foretrekke vin på tung flaske når de skal bruke mange penger på vin. 

Men her er vel tidsånden på miljøets side. Sosiale medier kan bidra til en bevisstgjøring, og myndigheter er mer villige til å gripe inn og regulere slike ting. Videre kjøpes mer vin på nettet nå enn før, og det er en trend som ser ut til å vare og å gripe om seg. Det er tross alt mindre sannsynlig at vekten gjør en forskjell når du ikke opplever den før du kjøper.