"
En nasjon av kikkere", kaller Svein Egil Omdal oss. Saken gjelder ordføreren i Vågås påståtte seksuelle omgang med en mindreårig jente - og etter hvert også hans innrømmelse av handlinger og oppførsel overfor samme jente som faller godt utenom det akseptable. (Bildet: Vågåmo)
Omdal hevder at vi har mistet sansen for proporsjoner i denne saken. Og det kan være. Han er ordfører i en liten bygd, javel, men profilert langt utenom hjemtraktene. Hans vennskap med Statsministeren er nå avsluttet av sistnevnte, men var kjent i vide kretser. Men likevel: Sakens natur, med påstander om sex med en mindreårig, kan forlede noen (Omdal, for eksempel) til å tro at medienes interesse har med grafsing og sakens pirrende seksuelle karakter å gjøre. Det kan være et element, ja, det kan jeg akseptere - og kanskje viktig for interessen for saken i starten. Men det viktigste nå, og grunnen til den omfattende interessen for saken i media, er nok at det er
en moderne tragedie.
Rune Øygard, ordføreren, er en person jeg kun kjenner gjennom media. Bildet som tegnes er av en ualminnelig dynamisk, folkelig, tillitvekkende og på alle måter beundringsverdig person. En som ser muligheter der andre kun ser problemer, og som får folk med seg. Han er som oss et stykke på vei, men er helt klart hakket bedre. Slik passer han inn i
Aristoteles' definisjon av den tragiske helten.
Den tragiske helten trenger også en
karaktérbrist, og saken så langt har jo avslørt akkuat det. Om han er skyldig i det han har er tiltalt for eller ei: fallet er et faktum. Tilliten er borte. Spenningen som har vært der siden sakens begynnelse er utløst. Han som var som oss - i den grad at vi lett kan identifisere oss med ham - men også såpass mye bedre at vi også (til og med Statsministeren) beundrer ham, har blitt offer for en karaktérbrist og har mistet det han hadde bygd seg opp på: folkets tillit og beundring.
Frykten gjelder vår egen situasjon. Ikke at vi driver med utilbørlig oppførsel med mindreårige, men det er små ting som skiller hver og en av oss fra et fall i anséelse eller andre forhold som river livets skjøre vev i stykker. Medlidenheten gjelder også oss selv - eller noen som er lik nok en selv til å sikre en grad av identifisering. Dette mer enn den som i denne saken kanskje er et offer (saken er ikke kommet til doms).
Vi er kanskje en nasjon av kikkere, som Omdal hevder, men da på samme måte som tilskuerne til antikkens tragedier også var kikkere. "Tilskuere" er nok en mer dekkende betegnelse. Men det gjenstår å se om vi vil bli renset gjennom frykt og medlidenhet. Dette er ikke bare en fiksjon som er borte når sceneteppet glir igjen.
(Interesserte kan med fordel lese min bok
Philosophy and Literature ss. 31-35)
