Aristoteles i Vågå

"En nasjon av kikkere", kaller Svein Egil Omdal oss. Saken gjelder ordføreren i Vågås påståtte seksuelle omgang med en mindreårig jente - og etter hvert også hans innrømmelse av handlinger og oppførsel overfor samme jente som faller godt utenom det akseptable. (Bildet: Vågåmo)

Omdal hevder at vi har mistet sansen for proporsjoner i denne saken. Og det kan være. Han er ordfører i en liten bygd, javel, men profilert langt utenom hjemtraktene. Hans vennskap med Statsministeren er nå avsluttet av sistnevnte, men var kjent i vide kretser. Men likevel: Sakens natur, med påstander om sex med en mindreårig, kan forlede noen (Omdal, for eksempel) til å tro at medienes interesse har med grafsing og sakens pirrende seksuelle karakter å gjøre. Det kan være et element, ja, det kan jeg akseptere - og kanskje viktig for interessen for saken i starten. Men det viktigste nå, og grunnen til den omfattende interessen for saken i media, er nok at det er en moderne tragedie.

Rune Øygard, ordføreren, er en person jeg kun kjenner gjennom media. Bildet som tegnes er av en ualminnelig dynamisk, folkelig, tillitvekkende og på alle måter beundringsverdig person. En som ser muligheter der andre kun ser problemer, og som får folk med seg. Han er som oss et stykke på vei, men er helt klart hakket bedre. Slik passer han inn i Aristoteles' definisjon av den tragiske helten.

Den tragiske helten trenger også en karaktérbrist, og saken så langt har jo avslørt akkuat det. Om han er skyldig i det han har er tiltalt for eller ei: fallet er et faktum. Tilliten er borte. Spenningen som har vært der siden sakens begynnelse er utløst. Han som var som oss - i den grad at vi lett kan identifisere oss med ham - men også såpass mye bedre at vi også (til og med Statsministeren) beundrer ham, har blitt offer for en karaktérbrist og har mistet det han hadde bygd seg opp på: folkets tillit og beundring.

Frykten gjelder vår egen situasjon. Ikke at vi driver med utilbørlig oppførsel med mindreårige, men det er små ting som skiller hver og en av oss fra et fall i anséelse eller andre forhold som river livets skjøre vev i stykker. Medlidenheten gjelder også oss selv - eller noen som er lik nok en selv til å sikre en grad av identifisering. Dette mer enn den som i denne saken kanskje er et offer (saken er ikke kommet til doms).

Vi er kanskje en nasjon av kikkere, som Omdal hevder, men da på samme måte som tilskuerne til antikkens tragedier også var kikkere. "Tilskuere" er nok en mer dekkende betegnelse. Men det gjenstår å se om vi vil bli renset gjennom frykt og medlidenhet. Dette er ikke bare en fiksjon som er borte når sceneteppet glir igjen.

(Interesserte kan med fordel lese min bok Philosophy and Literature ss. 31-35)

Kommunal eiendom

Du tror kanskje at man skal lete lenge etter et kjedeligere tema å skrive om? Men dette er interessant. Faktisk. (Bildet: Ulixes mosaic at the Bardo Museum in Tunis, Tunisia. 2nd century AD.)

Landet over står offentlige bygninger og forfaller. Når forfallet har komme langt nok for mange nok bygg av en type - som skoler - ender det at man gjør noe med det på en nasjonal dugnad - som med skolebygninger i forbindelse med tiltak mot finanskrisens virkinger på byggenæringen.

Men slike krafttak kan ikke skjule det som synes å være et gjennomgående problem: vedlikehold forsømmes - kanskje særlig i kommunene. I Nærøy kommune bygges nå en ny Ungdomsskole vegg i vegg med den gamle. Det å restaurere den gamle ville blitt nesten like dyrt som å bygge ny - forfallet var kommet så langt.

Hvorfor forsømmes vedlikehold av våre felles eiendommer? Velger man ikke fornuftige personer inn i styre og stell? Problemet er sammensatt.

Politikerne
Jeg har selv vært folkevalgt, og det jeg sier her er ikke uttrykk for noen politkerforakt. Tvert om. Men i alle fall: politikere er faktisk ganske like andre mennesker. Vi som velges inn ønsker å se resultater av det vi gjør, og da er det vesentlig mer tilfredsstillende å åpne nye bygg, veier, og annet enn å flikke på det man har. Når man går av eller ikke blir gjenvalgt vil de fleste av oss gjerne kunne si "dette har jeg oppnådd!". Da holder det ikke med "jeg har oppnådd å hindre tidens tann i å tygge skolen, kirken, eldresentret osv. i stykker". Den varme følelsen i brystregionen uteblir, og ryggen retter seg ikke umerkelig opp av seg selv. Der stiller det seg ganske annerledes med idrettsanlegget, den nye brua, og annet som trekker Fylkesmann og Skolekorps.

For å finansiere noe nytt, et nytt Sykehjem for eksempel, blir det fristende å dytte på utgifter til det gudsjammerlig kjedelige vedlikeholdet litt. Bare et år, må man forstå, for det gjør jo ikke så mye. Men dette blir fort en vane - helt til avisen kan presentere nye arter av muggsopp på skolen, smuldrende tak på kirken, osv.

Felleseie
En ulempe med offentlig eiendom er at i stedet for at vi føler at "vi alle eier det", blir det til at vi føler at "ingen eier det". Det var noe av Aristoteles' implisitte kritikk av Platon i Politikken (både om familien og privat eiendom: alle tenderer mot å skulke unna forpliktelser man venter at andre vil ta på seg, f.eks. 1261-1264). Man ser mye det samme i større folkemengder: jo flere som er nærværende, jo mindre sannsynlig er det at noen griper inn og redder noen). Privat eiendom er samfunnsmessig nyttig fordi den påkaller ansvar for bevaring. Det er i den enkeltes interesse å ta vare på det man har, og det er ingen å dele ansvaret med.

Privat eie av bygg for offentlig bruk?
Private eiere av bygg som det offentlige (for eksempel Kommuner) bruker vil beregne seg fortjeneste - som det offentlige må dekke. Derfor blir det dyrere for oss alle. Et annet forhold som taler mot at private eier bygg som det offentlige skal bruke, er at det utgjør en slags innrømmelse av at politikerne ikke klarer å ivareta sine forpliktelser.

Antikkens helter - eller noen av dem - hadde en grad av selvinnsikt moderne politikere mangler. I Odysséen får Odyssevs mannskapet til å binde ham til masten slik at han ikke skal falle for fristelsen til å la seg lokke av Sirenene. Vil det være selvinnsikt i samme klasse å la private eie offentlige bygg for å hindre politikernes mennekselige svakheter fra å la dem forfalle? Det må i så fall bestemmes av de samme politikerne - så særlig sannsynlig er det ikke.