"Champagne til søttende?"

Jeg gir jevnt blanke i "sesongviner", og drikker ikke champagne på 17. mai. Jeg hater oppslag som mitt denne gangen - typen "viner til påskelammet". Skyr det som pesten. Men jeg hadde uansett tenkt å skrive om Clos des Goisses og produsenten Philipponnat, og så fikk jeg et påskudd til å lufte mine følelser om sesongpreget vinjournalistikk.

Vinene under ble smakt i Grieghallen i april, og fra et ganske stort og bredt glass.

Philipponnat Royale Réserve Non-Dosé kr. 320
Som navnet sier: udosert. Og som prisen sier: svært enkel. Frisk, sitruspreget, litt utviklet duft og smak. Overraskende god konsentrasjon.

Philipponnat Royale Réserve Brut kr. 320
Samme pris. Høyere toner på duften, floral, lettere i munnen også. Typisk aperitif-champagne.

Philipponnat Grand Blanc Brut 2005 kr. 420
Voldsom mousse og intensitet, preget av renhet og tydelighet. Den vil nok likevel passe best inn i aperitif-segmentet. Lang og syrlig ettersmak, eller "den henger på syrene" som jeg gjerne uttrykker det.

Philipponnat Cuvée 1522 Brut 2004 kr. 510
Et lite hopp opp i pris, og også i kvalitet? Mer eik og modning her. God og kremet mousse, og den er lang og intens. Joda, dette er skikkelige saker.

Clos des Goisses Brut 2001(Philipponnat) kr 929
Dette er saker som river. Her har prisen nesten doblet seg, og her har vi integrert eik, et udefinerbart men merkbart anstrøk av "klasse", harmoni og eleganse. Laaang ettersmak.

Clos des Goisses Brut 2000 (Philipponnat) kr. 929
Hakket mer elegant og dyp enn vinen som er året yngre. Mest preget av aprikoser - og igjen mest av de tørkede. Minst like lang ettersmak som vinen over.

Clos des Goisses Brut 2002 (Philiponnat) kr. 1069
Her har de lagt på prisen en del, men så er da også 2002 en spesiell årgang i Champagne. Denne utgaven er preget av letthet og eleganse, samt lang ettersmak. De estetiske begrepene trenger seg på: harmoni og eleganse. Men den har også et mye ferskere preg enn de to vinene over, og bør derfor kunne leve lenge i kjelleren. Det er harmonien og den underkommuniserte intensiteten i denne vinen som avslører at dette er en sjeldent stor vin. Etter ti minutter i glasset kommer kompleksiteten fram.

Dessverre er den utsolgt fra leverandør, men økonomisk kan jo det være like greit.

Clos des Goisses var den første enkeltvinmarkschampagnen. Den kom på 1930-tallet. Jeg har smakt den i flere årganger, noen med betydelig alder, og det er store saker. Denne gangen var det en overraskelse å merke at de "enklere" utgavene fra produsenten var såpass bra.

SN: Vinkveld i april

Her følger noen viner som ble smakt i mitt hjem for ikke så lenge siden. Jeg var vert, noterte ikke, og notatenes presisjonsnivå blir deretter. Mine viner får den vanlige vurderingen av om jeg ville kjøpt dem hvis jeg hadde visst at de kom til å smake som de gjorde ved innkjøpstidspunktet. Siden to av hans viner er nevnt nedenfor får Helmut Dönnhoff pryde innlegget.

Agrapart Grand Cru Blanc de Blancs 1996
Denne champagnen gjorde det godt da vi smakte 1996-årgangen for et par år siden i Vitis Bergensis, og den strålte også denne kvelden. Flott struktur, som kjennetegner årgangen, og frukt preget av tørkede aprikoser.

Gjenkjøp? Helt klart!

Philipponnat Réserve 2002
Denne var absolutt underveldende da den kom i glasset. Den fortonte seg ikke en gang som en etterlingning av ekte vare: bare blass og lapp. Sammenligningen med forrige vin var uansett lite flatterende. Men så skjedde det noe: syrligheten dukket opp, frukt og mineraler like etterpå. Potensialet er helt klart der, men jeg ville drøyet det med denne.

Sancerre Les Monts Damnés 1993 (Francis Cotat)
Rett og slett nydelig vin. Ikke så lett å plassere til å begynne med, men etter hvert ble et preg av modne solbær blandet med noe mer eksotisk klart, og da gikk tankene til senthøstet Sauvignon Blanc.

Riesling Smaragd Achleiten 2009 (Prager)
Mineralsk og flott. Litt gule frukter - men mer minealsk enn sørlige tyske områder, så det ble etter hvert greiere å plassere denne. Dette er gullstandarden. På BU til fattige 320 kroner. Det står pt. 2008 i listen, men det er 2009 som gjelder.

Scharzhof Riesling 1999 (Egon Müller)
Skiferpreget Riesling med restsødme - tankene gikk fort til MSR, og det var altså Saar. Imponerende med en så flott vin på så lavt nivå fra et dårlig år.

Domaine de Chevalier 1995 (Pessac-Leognan)
Flott, moden Bordeaux. Grafitt og solbær - ikke vanskelig å finne den dominante druen her.

Gjenkjøp? - Ja.

Chateau Ferriere 1995 (Margaux)
Denne ble tatt for å være eldre, til tross for mørk farge uten merkbar bruning. Mer bass-toner her, og ingen fioler som man kunne vente gitt læreboken. Jeg lurte litt på om den var korket da jeg åpnet den, men slo det fra meg. Men jo lengre den sto i glasset jo sterkere ble mistanken. Noe muggent i ettersmaken.

Gjenkjøp? - Nei.

Chambolle-Musingy 1er Cru Amoreuses 2001 (Mugnier)
Enda bedre, kanskje, en min egen flaske som ble smakt i julen. Helt fabelaktig, silkemyk og forførende. Men man skal ha en god del erfaring for å sette pris på dette. Ingen man kunne dratt inn fra gaten ville ha blitt spesielt imponert, tror jeg.

Acerone 1999 (Rosso di Toscana)
Mørk og ikke så lite rustikk Sangiovese. Det må vel være lov å antyde at dette var den svakeste av et sterkt felt av viner denne kvelden.

Oberhäuser Brücke Riesling Auslese 2001 (Dönnhoff)
Denne ble nok ofret for tidlig, til tross for at det er en halvflaske. Kanskje kveldens mest lovende vin, men den var et stykke fra drikkevinduet. Shame on me!

Gjenkjøp? - Ja.

Jeg hekter på et notat på en vin som ikke ble smakt den kvelden, men nå senere.

Dellchen Riesling GG 2005 (Dönnhoff)
Denne vinen har jeg smakt noen ganger, og den har aldri vært bedre enn dette. Mineralsk til tusen, blomster og et snev av gul frukt. Ytterst delikat, og har ikke den barberbladsyren som tyske Riesling ofte har. Deilig vin.

Gjenkjøp? Ja!