Notater fra en kjeller

Jeg har fått tilbake vinkjelleren min - det vil si den virtuelle (min virkelige kjeller ligner ikke på bildet over). Det som mangler er å fjerne de vinene jeg har tatt ut siden sommeren 2009, og så føre inn alle de som er kjøpt siden den tiden. Noen korte refleksjoner må jeg dele med allmennheten selv om disse "problemene" kommer noe nær bunnen av alle de problemene menneskeheten står overfor:

• Jeg kjøper mer vin enn jeg drikker. Fortsetter det sånn må jeg utvide kjelleren eller drikke mer.


• De nærmeste årene blir det sjelden åpnet viner til middagen på hverdagene siden barna skal på ulike aktiviteter og trenger skyss.


• Jeg foretrekker vin til mat, og mat til vin.

Konklusjonen må bli å kjøpe mindre. Men: tilbudene står i kø. Det bugner over av strålende viner på Valken - et av de (foreløpig) to spesialpolene i landet, og dette utsalget er ikke langt fra jobben min.

Dertil kommer den eksistensielle dimensjonen. Det vidunderlige med en vinkjeller er at den er et tidsvitne - ikke bare over årgangene vinene representerer, men den er også en sedimentert smakshistorie. I mange år kjøpte jeg nesten bare hvite viner, og svært mye Chablis (relativt sett). Nå går det mest på de røde, og Chablis har jeg knapt kjøpt en flaske av på flere år.

Om fremtiden vet vi ingenting - bortsett fra at vi skal dø. I løpet av sommeren har jeg blitt familiens eldste generasjon, og jeg slipper å hyre noen for å hviske i mitt øre: memento mori. Det vet jeg inderlig vel. Jeg vet også at det tar tid før de beste vinene når sitt optimum. Derav følger:

• De vinene som skal følge meg inn i solnedgangen, lenge etter at siste tur til svømmetreningen er kjørt, må jeg kjøpe nå. De blir for dyre for statsansatte akademikere når de kommer på auksjon om tyve år.

Fremtiden kjenner vi ikke, bare fortiden til en viss grad. Men tegn tyder på at balansen i verdensøkonomien er i ferd med å forandre seg, og i Østen stiger et nytt stort marked for kvalitetsvin frem. Kina og India er satsningsområder for de etablerte vinhandlerne, og de vet nok hva de driver med.

• Etterspørselen etter europeisk kvalitetsvin med særpreg er sterkt økende, mens tilbudet er konstant. Dette er klart prisdrivende.

Så langt kan det se ut som at et fremtidsrettet fokus, til den tiden da barna er større og middagene roligere, vinene dyrere og Mandarin har blitt verdensspråk nummer en, vil støtte en klar oppbygging av vinkjelleren på den måten det har foregått det siste året. På den annen side:

• Det er også klart at luktesansen, som er den klart viktigste ved vinsmaking, svekkes med alderen. Når slår den inn, denne svekkelsen? Det vet vi ikke. Hos noen tidlig, og hos andre senere. Etter 65 men før 80, kan det se ut som. Svekket luktesans, eller total anosmi, antas å være den viktigste grunnen til feil- og underernæring hos eldre.

Dette med en stadig stigende beholdning i kjelleren er ikke noe nytt fenomen. For noen år siden spurte jeg min lille sønn: "Tror du at du blir vininteressert når du blir stor". Etter en kledelig lang tenkepause kom det: "Ja Pappa. Det tror eg!"

Så da så: når vinhandlingen får et generasjonsperspektiv får den en annen glans. Fra nerdens tøylesløse fråtsing til omtenksom oppbygging av fremtidig nytelse. Det å kultivere en dyr smak hos den oppvoksende generasjon er også viktig, ikke minst for å unngå alkoholisme. Følger de sine foreldre inn i de statsansatte akademikeres rekker får de aldri råd til å drikke seg fra gård og grunn med den smaken mine innkjøp i dag vil kultivere i fremtiden!