Er den verdt oppstyret? Nei. Selvsagt ikke - som vin betraktet. Men jeg skaffer meg noen flasker hvert år. Jeg har kjøpt hver årgang siden den kom, og det er ingen viner jeg har fulgt så tett så lenge. Det er en verdi i seg selv. Dens plass i det norske vinmarkedet er også like gammel som mitt ekteskap, og det er mange minner knyttet til den. Gode minner - ikke minst siden den hører til i sol og sommer (eller sommerlige vårdager).
Lenge var den ganske alene som profilert rosévin med høy kvalitet. Den var i alle fall først her i landet med rosé av Nebbiolo. Det forklarer nok noe av den posisjonen den har her, men fenomenet lever nok også sitt eget selvforsterkende liv. At polets nettsider kollapser hvert år når "alle" skal ha Il Mimo bidrar ikke til å dempe interessen.
Årets utgave er i den noe lysere stilen den har lagt seg på de siste årene. Fra å være rubinrød, nærmest, med ganske høyt uttrekk og en solid og nesten fyldig fruktighet, har den lagt seg nærmere sør-fransk stil med lys farge og lettere pressing. Fargen er nesten antikkrosa. På duft er det mest rødlig rabarbra. I munnen er den lekker og frisk, med et litt bittert drag i starten av ettersmaken. Men med tid i glasset, og sikkert noe høyere temperatur, blir bitterheten borte og elegansen kommer tydelig fram. God vin, men vinkvaliteten fortjener helt klart ikke oppstyret.
Men: Jeg tror sikkert jeg kommer til å skaffe meg noen flasker neste år også!
PS: På polene der de fleste jeg kjenner av vininteresserte i Bergen handler, er det nå (8.5) tomt for Il Mimo. Men i Åsane har de 332 flasker på lager sier polets sider.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar