Noen venner var samlet til et treff med presumtivt gode viner og forhåpentligvis god mat hos oss 24. april. Det som følger er notater gjort etter hukommelsen dagen etter.
1. Champagne Vielles Vignes de Cramant BdB 2002 (Larmandier-Bernier)
Mariekjeks, svært tørr, sitrus og mineraler. En finner noe "gult" her, men det gjør ikke jeg.
Den forrige årgangen jeg kjøpte av denne, 1996, var best syv år etter. Jeg hadde tre flasker, og den beste var den første. Denne, derimot, er jeg sikker på vil vinne seg med ytterligere lagring. Gjerne fem år.
2. Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre 1998 (Louis Michel)
Honning og litt svakt av sjøbunn. God syre, og helt moden. Men årgangen er en av de svakeste på 90-tallet. Opp gjennom årene har jeg smakt denne flere ganger, og den har vært lukket med syv segl. Min erfaring er at disse vinene er svært reduktivt laget, og at de snur fort når de først åpner seg. Mine gjenværende flasker står på drikke-listen.
3. Dellchen Riesling Grosses Gewächs 2005 (Dönnhoff)
Denne tok jeg både produsent og årgang på, men jeg var ikke helt sikker på vinmarken. Det var episodisk minne: jeg trengte ikke resonnere mye. Minst mulig, faktisk, for begynner man først å rote er løpet kjørt. Fruktig, svært fruktig, med litt søtlig grapefrukt og melon. Har bra med syre, og er svært matvennlig. Noen syntes at dette var i overkant opulent, og at den ikke ville holde. Jeg deler ikke det synet. Som mange rieslinger vil den gå gjennom flere inkarnasjoner, og dette er bare den første. Den har stuffing, frukt og syre, og vil ikke lide noen plutselig død.
4. Chateau La Louvière 2000 (Pessac-Leognan)
Svært syrlig, merkbar eik, men er ganske tydelig i sitt opphav: stikkelsbær OG voks/våt ull. Det er hvit bordeaux, det. Flott vin, men vil stå seg på et par-tre år lenger i kjelleren. Ikke for nybegynnere.
5. Barolo 2003 (Bartolo Marcarello)
Jeg smakte denne første gang hos produsenten i mai i fjor, og da kjøpte jeg også denne (til mindre enn halv pris av norsk polpris), og skrev om det her. Da var den ferskere enn denne, for denne vinen ble for meg "kveldens vin". Begge som ytret seg om denne daterte den til et tiår før. Minst. Den har frukt, fylde, syre og (selvsagt) plenty med tanniner. Den ble servert til min egen indrefilet med topping av sopp/urter/krem/eggeplomme. Tobakk, kirsebær, fioler og høstløv. Flott fylde og lengde. Må vel være en av de beste vinene fra årgangen i Barolo?
Maria Teresa (bildet) har fortsatt sin fars praksis, som er den tradisjonelle i området, med å blande alle parsellene i en vin. De har druer i fire høyt rangerte vinmarker. Dette med cuvéer fra hver vinmark er noe franskmennene har drevet med, og da jeg snakket med henne hevdet hun omtrent det samme som de gjør i Champagne: blandingen utjevner svakhetene i dårlige år. Vinen blir mer konsistent, etc. Det har i alle fall fungert i 2003.
6. Gevrey-Chambertin 1er Cru Lavaux-St. Jaques 1996 (Armand Rousseau)
Årgangstypisk, med bringebær og solide syrer. Frisk og deilig, men verken særlig kompleks eller fyldig. Man kan lure på om 1996 noen gang vil innfri forventningene. Den som lever (og ikke drikker opp - som tross alt virker å være det sikreste) får se.
7. Chablis 2006 (Tribut)
Helt som den skal være. Det er aldri noe tull med Tribut. Flott vin, og den kan godt passere som Premier Cru.
1. Champagne Vielles Vignes de Cramant BdB 2002 (Larmandier-Bernier)
Mariekjeks, svært tørr, sitrus og mineraler. En finner noe "gult" her, men det gjør ikke jeg.
Den forrige årgangen jeg kjøpte av denne, 1996, var best syv år etter. Jeg hadde tre flasker, og den beste var den første. Denne, derimot, er jeg sikker på vil vinne seg med ytterligere lagring. Gjerne fem år.
2. Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre 1998 (Louis Michel)
Honning og litt svakt av sjøbunn. God syre, og helt moden. Men årgangen er en av de svakeste på 90-tallet. Opp gjennom årene har jeg smakt denne flere ganger, og den har vært lukket med syv segl. Min erfaring er at disse vinene er svært reduktivt laget, og at de snur fort når de først åpner seg. Mine gjenværende flasker står på drikke-listen.
3. Dellchen Riesling Grosses Gewächs 2005 (Dönnhoff)
Denne tok jeg både produsent og årgang på, men jeg var ikke helt sikker på vinmarken. Det var episodisk minne: jeg trengte ikke resonnere mye. Minst mulig, faktisk, for begynner man først å rote er løpet kjørt. Fruktig, svært fruktig, med litt søtlig grapefrukt og melon. Har bra med syre, og er svært matvennlig. Noen syntes at dette var i overkant opulent, og at den ikke ville holde. Jeg deler ikke det synet. Som mange rieslinger vil den gå gjennom flere inkarnasjoner, og dette er bare den første. Den har stuffing, frukt og syre, og vil ikke lide noen plutselig død.
4. Chateau La Louvière 2000 (Pessac-Leognan)
Svært syrlig, merkbar eik, men er ganske tydelig i sitt opphav: stikkelsbær OG voks/våt ull. Det er hvit bordeaux, det. Flott vin, men vil stå seg på et par-tre år lenger i kjelleren. Ikke for nybegynnere.
5. Barolo 2003 (Bartolo Marcarello)
Jeg smakte denne første gang hos produsenten i mai i fjor, og da kjøpte jeg også denne (til mindre enn halv pris av norsk polpris), og skrev om det her. Da var den ferskere enn denne, for denne vinen ble for meg "kveldens vin". Begge som ytret seg om denne daterte den til et tiår før. Minst. Den har frukt, fylde, syre og (selvsagt) plenty med tanniner. Den ble servert til min egen indrefilet med topping av sopp/urter/krem/eggeplomme. Tobakk, kirsebær, fioler og høstløv. Flott fylde og lengde. Må vel være en av de beste vinene fra årgangen i Barolo?
Maria Teresa (bildet) har fortsatt sin fars praksis, som er den tradisjonelle i området, med å blande alle parsellene i en vin. De har druer i fire høyt rangerte vinmarker. Dette med cuvéer fra hver vinmark er noe franskmennene har drevet med, og da jeg snakket med henne hevdet hun omtrent det samme som de gjør i Champagne: blandingen utjevner svakhetene i dårlige år. Vinen blir mer konsistent, etc. Det har i alle fall fungert i 2003.
6. Gevrey-Chambertin 1er Cru Lavaux-St. Jaques 1996 (Armand Rousseau)
Årgangstypisk, med bringebær og solide syrer. Frisk og deilig, men verken særlig kompleks eller fyldig. Man kan lure på om 1996 noen gang vil innfri forventningene. Den som lever (og ikke drikker opp - som tross alt virker å være det sikreste) får se.
7. Chablis 2006 (Tribut)
Helt som den skal være. Det er aldri noe tull med Tribut. Flott vin, og den kan godt passere som Premier Cru.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar