Familien Ford

I business-nyhetene i dag står det at "Ford overrasker positivt". Det overrasker ikke meg siden jeg følger denne industrien på hobby-basis. De taper penger, men har ikke behøvd enorme lån fra den amerikanske staten, og de tror ikke det skal behøves heller.

I høst foretok jeg en analyse av amerikansk bilindustri her på bloggen, og jeg skal ikke gjenta den. Men det er interessant å se på forskjellene mellom Ford på den ene siden, og GM og Chrysler på den andre. Store multinasjonale konsern er de alle, men i Ford har familien Ford - etterkommerne til Henry - fremdeles store interesser og ikke minst: en hånd på rattet (sic).

GM og Chrysler er i mye større grad konsern der forbindelsen mellom eierne og driften er tynn og utydelig. De er på tur til skifteretten - i alle fall den siste av dem. Ford Europa, for eksempel, hadde et overskudd i første halvår 2008 (før krisen slo inn for fullt i Europa) på 9 milliarder kroner. Det er ikke lommerusk. De Europeiske divisjonene til de andre gikk med store tap allerede da.

Ford kom i gang med omstillinger og restrukturering mye før de to andre. Familien Ford kunne ikke bare sitte og se på at formuen rant ut mellom fingrene på dem. Jeg tror forskjellene på de tre (en gang) store er så enkel. (Foto Carlos Barria)

Siste vin. Løp og kjøp!

Jeg tar meg av og til i å oppføre meg som om de skulle slutte å lage vin i morgen. Årganger, viner og produsenter blir skrytt opp - eller man opplever vinene deres som så enestående at man må ha mer! Dette er del av den galskapen som er samlemani. Jeg er en samlernatur, men det forsonende med vin er at det må drikkes en gang. Men i mellomtiden kan man kjæle med flaskene, vurdere drikketidspunkt og lagringsforhold. Fine greier.

Men, altså, til tider kjøper man vin som om det skulle være slutt med vin i morgen. Det kommer jo nye årganger, og selv om man ikke vet hvor gode de blir, så kommer det mer vin!

Eller? Bildet viser en vinmark i Piemonte (se innlegg her fra i fjor om mitt besøk der) som er drevet av nordmenn. 1/4 av vinmarken Bricco Soria har rast ut, og andre bønder rapporterer som større skader. Regionalmyndighetene har erklært unntakstilstand.

Kanskje jeg ikke har vært så gal likevel? Dette er omtrent som den paranoides skrekkblandete fryd over å kunne bevise at han har blitt forfulgt. Kanskje de siste vinene er på polet nå?

Politisk dukketeater

FrP gikk ut av Byrådet i Bergen, til tross for at de hadde forpliktet seg på del II av Bergensprogrammet, med forlengelse av Bybanen til Lagunen (den eneste delen som er klart lønnsom!) og del II av Ringvei Vest. Alternativet til dette andre trinnet med bompenger er ikke veier uten bompenger, det er kø, kø og atter kø. FrP vil nå la de andre partiene levere mindre køer og dermed ta belastningen med bompengene. Gjennomført fritt for ansvar - det er FrP, det!


Alle vet at det ikke er FrP i Bergen som har villet det slik. Det er FrP sentralt som styrer de lokale partiene som et dukketeater. De trekker i trådene, og får Byråder til å falle akkurat som det passer regissørene i teateret. Dette er politikk på FrP-vis: et dukketeater, der forestillingens formål bare er å gi flere stemmer.

Det å gi og ta, og stå ved det man har forhandlet fram, det kan gi mindre stemmer det!

Mrs. T 30 år etter

Ingen, med eller uten politisk interesse, kunne være helt uten en oppfatning av henne og politikken hun førte. Jeg startet med iherdig avsky, og avsluttet med en svært forbeholden beundring etter hennes 11 år med makten. Jeg husker hvor jeg var da Brå brakk staven (på Namsos Ungdomsskole som vikarlærer, der jeg bante så det lyste i elevenes påhør), og hvor jeg var da Thatcher kunngjorde sin avgang (i Dalehouse Lane 32, Kenilworth, der jeg jublet og straks ringte en venninne som hylte av begeistring).

Siden følelsene hun utløste var så sterke, er jeg ikke sikker på om noen tilnærmelsesvis objektiv og opplystende analyse av hennes år med makten vil bli skrevet i min levetid. Min subjektive opplevelse av hennes politikk og ledelsesstil spiller også en viss rolle i utviklingen min fra sosialist til liberal-konservativ. Da jeg for første gang stemte på et ikke-sosialistisk parti, i 1991, var hun allerede gått av.

Det vi kan vente de nærmeste dagene, gitt at det 3. mai er 30 år siden hun ble Statsminister i The UK, er antakelig svært mye sludder og fordommer i norsk presse. Det lave kunnskapsnivået blant norske journalister er et trist skue, og sjelden kommer det vel tydeligere til syne enn når markante politikere på høyre side skal vurderes.

I Britisk presse vil det komme flere mer innsiktsfulle analyser, og en av dem har allerede blitt publisert. Det er i første rekke personlig, men er også en nyttig kommentar til forbindelsene mellom makt, kjønn og fordommer.

Jeg vil komme tilbake til dette emnet.

Vintreff fredag 24. april

Noen venner var samlet til et treff med presumtivt gode viner og forhåpentligvis god mat hos oss 24. april. Det som følger er notater gjort etter hukommelsen dagen etter.

1. Champagne Vielles Vignes de Cramant BdB 2002 (Larmandier-Bernier)
Mariekjeks, svært tørr, sitrus og mineraler. En finner noe "gult" her, men det gjør ikke jeg.

Den forrige årgangen jeg kjøpte av denne, 1996, var best syv år etter. Jeg hadde tre flasker, og den beste var den første. Denne, derimot, er jeg sikker på vil vinne seg med ytterligere lagring. Gjerne fem år.

2. Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre 1998 (Louis Michel)
Honning og litt svakt av sjøbunn. God syre, og helt moden. Men årgangen er en av de svakeste på 90-tallet. Opp gjennom årene har jeg smakt denne flere ganger, og den har vært lukket med syv segl. Min erfaring er at disse vinene er svært reduktivt laget, og at de snur fort når de først åpner seg. Mine gjenværende flasker står på drikke-listen.

3. Dellchen Riesling Grosses Gewächs 2005 (Dönnhoff)
Denne tok jeg både produsent og årgang på, men jeg var ikke helt sikker på vinmarken. Det var episodisk minne: jeg trengte ikke resonnere mye. Minst mulig, faktisk, for begynner man først å rote er løpet kjørt. Fruktig, svært fruktig, med litt søtlig grapefrukt og melon. Har bra med syre, og er svært matvennlig. Noen syntes at dette var i overkant opulent, og at den ikke ville holde. Jeg deler ikke det synet. Som mange rieslinger vil den gå gjennom flere inkarnasjoner, og dette er bare den første. Den har stuffing, frukt og syre, og vil ikke lide noen plutselig død.

4. Chateau La Louvière 2000 (Pessac-Leognan)
Svært syrlig, merkbar eik, men er ganske tydelig i sitt opphav: stikkelsbær OG voks/våt ull. Det er hvit bordeaux, det. Flott vin, men vil stå seg på et par-tre år lenger i kjelleren. Ikke for nybegynnere.

5. Barolo 2003 (Bartolo Marcarello)
Jeg smakte denne første gang hos produsenten i mai i fjor, og da kjøpte jeg også denne (til mindre enn halv pris av norsk polpris), og skrev om det her. Da var den ferskere enn denne, for denne vinen ble for meg "kveldens vin". Begge som ytret seg om denne daterte den til et tiår før. Minst. Den har frukt, fylde, syre og (selvsagt) plenty med tanniner. Den ble servert til min egen indrefilet med topping av sopp/urter/krem/eggeplomme. Tobakk, kirsebær, fioler og høstløv. Flott fylde og lengde. Må vel være en av de beste vinene fra årgangen i Barolo?

Maria Teresa (bildet) har fortsatt sin fars praksis, som er den tradisjonelle i området, med å blande alle parsellene i en vin. De har druer i fire høyt rangerte vinmarker. Dette med cuvéer fra hver vinmark er noe franskmennene har drevet med, og da jeg snakket med henne hevdet hun omtrent det samme som de gjør i Champagne: blandingen utjevner svakhetene i dårlige år. Vinen blir mer konsistent, etc. Det har i alle fall fungert i 2003.

6. Gevrey-Chambertin 1er Cru Lavaux-St. Jaques 1996 (Armand Rousseau)
Årgangstypisk, med bringebær og solide syrer. Frisk og deilig, men verken særlig kompleks eller fyldig. Man kan lure på om 1996 noen gang vil innfri forventningene. Den som lever (og ikke drikker opp - som tross alt virker å være det sikreste) får se.

7. Chablis 2006 (Tribut)
Helt som den skal være. Det er aldri noe tull med Tribut. Flott vin, og den kan godt passere som Premier Cru.

Vin og etikk

Jeg skriver her om vin av og til, og til de som måtte lure: all vinen jeg skriver om er enten kjøpt av meg selv, vinklubben Vitis Bergensis eller venner. Det samme gjelder naturligvis de vinene jeg omtaler i mine tips, som nå har like under 100 abonnenter.

Tross alt: det er ikke SÅ mange lesere av min blogg eller mine vintips at importører renner meg ned med smaksprøver. Sukk! Og en stakkars blogger blir jo ikke regnet som presse, så jeg blir heller ikke invitert til Vinmonopolets smakinger av nyheter etc. Kanskje jeg skal høre med dem om jeg får lov? Det kan jo ikke skade - annet enn tenner, gummer og lever?

Men det er andre som er mer utsatt. Det er derfor fortjenestefullt at Jancis Robinson (bildet), fortreffelig vinskribent, på nettstedet sitt skriver åpent og ærlig om forholdet mellom skribenter (særlig seg selv) og bransjen.

God Moden Riesling

Dr. Franz Breuer Riesling Spätlese Trocken 2004 kr. 90

Alle liker vel et tilbud? Prisen på denne vinen gikk ned fra 153 til 90 kroner. Jeg kjøpte i første omgang to, og den første ble drukket på fjellet i påsken. Det var OK, men ikke mer. Skylden for det får nok de kjipe glassene ta: uten innsnevring på toppen, og nok rom til å snurre vinen, vil nok det aromatiske ved vinen - og det er uten tvil svært vesentlig - bli for svakt. Den andre flasken ble derfor åpnet uten de store forventningene, men dette viste seg å være en moden tørr riesling som var både frisk og fyldig. Den ble ikke bare drukket i lavlandet, men også ut av dertil egnede glass. Det er utrolig så stor forskjell glass kan gjøre.

"Gule plommer og urter" skriver polet, og for en gangs skyld slår dette til. Legg til et svakt snev av Firne, fin fylde og god lengde. Da har man et knallkjøp til 90 kroner. Jeg vet ikke om noe som kan måle seg med dette på polet i dag. (Bildet: en annen vin fra produsenten, Weingut Friedrich Altenkirch)

Ellers: vi har gjennomført en blindtest med sikte på å finne "husets rødvin" i Casa Skilleås. Resultatet er klart, egentlig, men jeg vil gjerne smake på vinene etter at de har stått en stund under vakum. Det kan jo bli endringer siden litt av vitsen med å kjøpe en kasse er at man har noe liggende som man ikke kvir seg for å åpne på en hverdag. Følg med! Resultatet publiseres her!

Avisenes undergang?

Det er sørgelig at papiravisenes opplagstall går stadig nedover. Et lyspunkt er det jo at noen aviser som krever og gir litt innsikt går oppover, men jevnt går det nedover. Det er vel verdens gang, antakelig (ha-ha).

En av ulempene med denne utviklingen er at det blir vanskeligere å klassifisere folk etter hvilken avis de sitter med. For å unngå å støte noen på mansjettene med en grei stratifisering av norske avislesere låner jeg heller en fra den geniale Yes, Prime Minister fra ca. 1987:

Hacker: Don't tell me about the press. I know exactly who reads the papers:
The Daily Mirror is read by people who think they run the country;
The Guardian is read by people who think they ought to run the country;
The Times is read by the people who actually do run the country;
The Daily Mail is read by the wives of the people who run the country;
The Financial Times is read by people who own the country;
The Morning Star is read by people who think the country ought to be run by another country;
And The Daily Telegraph is read by people who think it is.
Sir Humphrey: Prime Minister, what about the people who read The Sun?
Bernard: Sun readers don't care who runs the country, as long as she's got big tits.

Husets vin blindtest

For omtrent et år siden, eller var det mer (tiden går så fort når man blir eldre), hadde vi en husets rødvin som var "Borghild", eller rettere skrevet: Bourgueil 2005 (Domaine Gregoire). Den var fortreffelig når det gjelder forholdet mellom pris og kvalitet. Så skiftet den årgang, og ble mer ordinær. Men det å ha en "husvin" er ikke så dumt, særlig når man finner en vin med sjeldent god kvalitet til prisen.

I det siste har det kommet flere gode og billige røde viner som jeg har anbefalt til mottakerne av mine tips, så tiden var inne for å se om noen av dem kunne nå opp som husets rødvin og ta over rollen til Borghild. To av dem har jeg anbefalt, og den tredje har jeg drukket i tidligere årganger med stort utbytte.

De tre vinene ble skjenket opp i tre glass til frua og meg. ABC. Jeg visste hvilke viner det var, men ikke Hege. Så valgte Hege en rekkefølge på de som jeg ikke kjente: 1,2,3. Så smakte vi uten å vite hva det var i de enkelte glassene. Følgende notater ble skrevet mens jeg ikke visste hva som var i glassene. Rekkefølgen vinene kom i ble også, tilfeldig mener vi, også rangeringen av dem. Vi var helt enige i rangeringen, selv om forskjellen på de to første ikke er enorm. Selv begynte jeg å smake fra det siste glasset og "jobbet" meg fram til det første, før jeg gikk tilbake igjen. Det andre avsnittet i notatene er inntrykkene fem dager senere, etter at de hatte stått under vakumkorker. Da smakte vi vinene til spaghetti carbonara, med fløte, bacon, parmesan og eggeplomme.

Rangeringen ble, både ved første blindtest og den "seende" testen etter fem dager, denne:

1. Chateau Mercier 2005 (Cotes de Bourg, Bordeaux) kr. 135.

Mørk, solbær - Hege sier også svisker, moderat og integrert eik, desidert mest bitt i denne. Tanninene er modne, og de sitter. Har mest potensiale.

Tørr og fast. Først og fremst solid. Bra frukt, men det er ikke den man legger mest merke til. Takler den solide maten på en fortreffelig måte.



2. Domaine Lecusse 2007 (Gaillac) kr. 114

Ganske lik vinen over, men litt mindre frukt og litt svakere duft. Har betydelig mer stoff enn vin 3, sitter lengre i munnen på syrene. Mer syrlig enn fyldig, og er mindre fyldig enn vin 1. Dufter helt klart asparges.

Asparges og blomster dominerer på duft, og den er klart mer fruktig enn vinen over etter fem dager. Strukturen er mindre tydelig på denne vinen, selv om den sitter godt i munnen på syrene. Fortsatt mørk - og nå klart mørkest - på farge.

3. Chateau Viella 2006 (Madiran) kr. 99,90

Dufter fioler, samt noe litt kjemisk/jod. Snill og lett i munnen. God vin, men lever ikke opp til nivået på de to andre.

Det kjemiske, og jod'en, er helt borte. Fiolduften har blitt mer tydelig, og den framstår i en ganske lett og forførende stil. Jeg vil si at den har kommet seg betraktelig i forhold til hvordan den framsto for fem dager siden. Det er lett å forstå hvordan jeg kom til å anbefale den i mine tips.

Trynefaktoren

Mennesket er et visuelt dyr. Vi har "byttet bort" andre sanser for å gjøre rom for prosessering av visuelle inntrykk. Vår luktesans, for eksempel, er uhyre mye mindre finstilt enn den som hunder - eller særlig rotter - har, men få slår oss på synet.

Språket er fullt av uttrykk som tyder på at det visuelle står i sentrum også for det å tro, skjønne og avgjøre sannhet. På engelsk heter det I see når du gir uttrykk for at du forstår noe, for eksempel, og alle språk har en lang liste faste uttrykk som viser denne forbindelsen.

Resonnering og logikk er ikke medfødte mennskelige egenskaper. De er kulturprodukter som krever betydelig innsats, og noen (som f.eks. Karl Popper) mente at Grekerne oppfant kritisk tenkning og logikk - det er altså ikke noe vi har fått gjennom den fysiske evolusjonen og derfor kan vi også miste det igjen. Fra naturens side danner vi oppfatninger på helt andre måter enn gjennom bevis og resonnering, ikke minst basert på hva synet forteller oss. Kritisk gjennomtenkning krever mentale ressurser, og i pressede situasjoner og i krisetider råder vår evolusjonære ballast - mens den krevende og langsomme resonneringen blir satt til side. At sosiale stereotyper, som f.eks. om jødene, fikk stort spillerom under krisen i 30-årene er slik sett ingen tilfeldighet, og holder denne teorien vil slike få en ny storhetstid nå.

Tidligere har jeg reklamert for et amerikansk forskningsprosjekt på folks fordommer. Det baserer seg på våre reaksjoner på visuelle input, og gir oss ikke sjansen til å tenke gjennom responsene våre. Det er ikke sikkert resultatet blir helt som vi trodde om oss selv, men skitt au: mennesker er eksperter på å bortforklare det som ikke passer med det vi allerede tror. Mennsker har en hang til å forsvare de oppfatninger de har - store som små, lokale og globale, selv om de vet at de er feil. Når vi allerede tror noe finner vi stadig flere grunner for å tro det samme. Mer om det en annen gang! Over til mer trynefaktor:

I Survival of the Prettiest:the science of beauty (1996) skriver Nancy Etcoff om et eksperiment der respondentene ble vist ett av to bilder. Det ene bildet var av et vakkert barn, det andre av et barn som ikke var så pent. Fortellingen var at barnet hadde kastet en snøball med en stein inni, og skadet et annet barn. De ble oppfordret til å si noe om hva bakgrunnen for hendelsen var. De som så bildet av det mindre pene barnet mente han var en bølle som hadde en dyster fremtid som kriminell. De som så det pene bildet mente han var grei, egentlig, men hadde en dårlig dag.

Vi ser det samme over alt. Studie etter studie viser at de peneste menneskene gjør det best i alle sammenhenger - jobbintervju, vurderinger av forelesere, etc., etc. Dette kalles gjerne the halo effect, eller glorie-effekten på norsk. Det motsatte kalles djevel-effekten. Dette er visuell stereotyisering som har innflytelse over et vidt spekter, fra markedsføring (tenk design og Coca-Cola reklamer) til politikk.

Fra enkle visuelle inntrykk, som penhet eller kroppsform, danner de fleste seg et rikt spekter av oppfatninger om personen som det ikke er grunnlag for. Gjelder dette deg og meg? Nei, selvsagt ikke. Det er vi for smarte og opplyste til å falle for. Eller? Prøv testen i lenken over, og legg bortforklaringen inn anonymt som kommentar under dette innlegget.

Stoltenberg og Jim Hacker

Når en instans, som for eksempel Staten, skal være eier og den som kontrollerer eierne samtidig blir det lett kluss. Men når Staten er Arbeiderpartiet, og en beundret og profilert kapitalist ofte og gjerne smigrer Arbeiderpartiet, blir det garantert kluss. Det ser vi nå i saken rundt Aker Solutions.

Dagsrevyens intervju i kveld med Statsminister Stoltenberg er et av de morsomste TV-innslag jeg har sett på lenge. Det var som klipt ut av Yes, Prime Minister. Sir Humphrey ble spurt av en nervøs James Hacker hva han skulle si på TV når saken var så håpløs og pinlig for han. "Just stall!" var rådet, og det fulgte Stoltenberg. Han håpet selvsagt at ingen skulle legge merke til hva han sa, for han sa det på en rolig, trygg og alvorlig måte. Stoltenber svarte aldri på spørsmålene, og det er en øvelse han etterhvert har blitt flink til. Han er også flink til å gjenta det som er dagens tema, enten det er "bestemor på anbud" eller "grundig gjennomgang av alle sider av denne saken". Han håper at de fleste seerne ikke husker det han sa (at han ikke svarte på noen spørsmål han fikk), men måten han sa det på. Stoltenbergs troverdighet blant de som hører på hva som blir sagt, derimot, har fått seg en knekk!

Når Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet går sammen om noe i næringspolitikken, betyr det at de har blitt ført bak lyset av drevne lobbyister. Når disse partiene går sammen om noe går det som dårligst. Vi så det i saken om IT-Fornebu, som ble en fiasko av gigantisk format til svekkelse av statskassen, og vi ser det nå i sakene om Aker Solutions. Stor og aktiv konkret inngripen i næringslivet er noe FrP og Ap liker godt, men konsevensene er sørgelige. Stortingspolitikere er ikke proffe på slikt, og de blir lett bytte for drevne lobbyister. Tydeligere bevis på at denne typen politikk må avskaffes trenger vi ikke.

Det virkelig alvorlige med denne typen samrøre er at det i dag ikke finnes alternativer til Arbeiderpartiet når det gjelder regjeringsmakt. Det betyr at kapitalister kan bruke all sin energi på å smigre AP, og få tilgang til maktens korridorer.

Skilleås

Tid for å være litt personlig. Snart er det Påske, og jeg vil være off-line hele tiden. Dette får være et slags pausebilde. Det er fra Skilleås. Det lille røde husbankhuset fra 1963 der jeg vokste opp kan kanskje skimtes til venstre i bildet. Gården der far vokste opp ser man litt av øverst til høyre (litt av fjøset, og det øverste av huset, men det meste er skjult av nabogården). Klikk på bildet, så kommer det opp i ordentlig størrelse!

Svein Olsen Skilleås, min tipp-oldefar var første gårdbruker på gården fra min familie. Han kjøpte gården på tidlig 1800-tall. Hans sønn Ole Sveinsen Skilleås er jeg oppkallt etter. (Min far het Svein, og det gjør min sønn også. You get the picture!)

Lengst i det fjerne ser man Geitfjellet i Grong, ca. 3 mil unna. Det ser vi også fra kjøkkenbordet heime. Jeg håper bildet korrigerer det inntrykket noen har av Namdalen som bare skog. Her er det også brede bygder!

1. april året rundt

I går var det 1. april, og mye tøys sto å lese i aviser, og etermediene lå ikke langt etter. Ganske rituelt etterhvert dette, men året rundt griper jeg meg i å sjekke datoen. For dette er jo så dumt at det umulig kan være framsatt i fullt alvor.

En slik hendelse kom under SVs landsmøte i Bergen nylig. Her kom det fram at i oppgangstider skal skattenivået heves, men i nedgangstider skal det ikke senkes. Offentlige utgifter skal bare økes. Økonomien går i faser med opp- og nedgang, det vet vi. Det nye var at SV har som mål at skattenivået til slutt skal bli 100%. Hvis det i en av fasene alltid skal økes, men ikke senkes i den andre, vil skatten til slutt komme på 100%. Det er jo ganske mye, og hvordan skal den økes fra det nivået? Det sier ikke SV noe om foreløpig.

Klarere kan det ikke sies at mitt gamle parti SV vil gjøre oss alle til Statens undersåtter. Lurer på om vi vil få noen ukepenger? Hvis vi ikke forurenser, og synger partisangene kanskje?

Dette var så utrolig at jeg tok meg bryet med å sjekke programmet, og det står svart på hvitt:

"SV vil derfor i nedgangstider ikke øke skattenivået, men heller øke bruken avoljepenger over offentlige budsjetter. I perioder med velstandsvekst vil SV øke det samlede skattenivået for å sikre satsing på prioriterte velferdsoppgaver som utdanning, helse, eldreomsorg ogsatsing på offentlig infrastruktur." (Arbeidsprogrammet vedtatt 2009, ss. 18-19)

FrP 30%? Ubegripelig!

Aristoteles hevdet at mennesket var et rasjonelt dyr. Som Bertrand Russell har jeg lett hele livet etter tegn på dette, men nå mener jeg det er endelig falsifisert. I alle fall når det gjelder ca. 30% av norske velgere.

I øyeblikket er verden inne i sin første samstemte nedgangskonjunktur. Selv tidlig på 30-tallet var det land på kloden der økonomien bedret seg mens den vestlige verden var i dyp depresjon. Tallene over hele verden blir rødere og rødere. Årsakene til krisen er sammensatte, men norske velgere strømmer til det eneste partiet som ville gjort krisen verre for Norge dersom de hadde fått styre! Det er ikke til å begripe!

Fremskrittspartiet har i sine alternative statsbudsjett alltid foreslått å bruke betydelig mer oljepenger:

• Det ville gitt oss mindre til å sette inn nå for å få hjulene til å gå rundt.


• Mindre til de ennå udekkede pensjonsforpliktelsene.


• Det ville blåst boblene i eiendom og aksjer betydelig større, og smellen ville blitt enda verre.

Som det eneste parti har også FrP foreslått, om igjen og om igjen, å fjerne reguleringer i finansmarkedet av den typen som har forskånet oss fra galskapen på Wall Street.

Det er altså ikke til å fatte! Det partiet som garantert ville gjort denne krisen betydelig verre for Norge får økt oppslutning. Alt på grunn av et skaut og en grassat overdrivelse om et boligområde i Malmø.

30% av norske velgere er ikke rasjonelle. QED!