Tirsdag var jeg på Årsmøtet i Bergen Høyre. Det er travelt å være småbarnsfar, men såpass må man få med seg om man kan. Jeg så meg rundt og så mange som var aktive sammen med meg på slutten av 90-tallet og begynnelsen av dette årtusenet. En var blitt Byrådsleder, en annen gruppeleder i Bystyret, og en tredje Stortingsrepresentant. Det var hyggelig å treffe alle sammen, og interessant å høre på Erna. Men hva har endret seg for meg på 30 år?
Det er et annet parti. Da var det SV og nå er det Høyre. Da var jeg svært aktiv, og nå er jeg betydelig mindre aktiv. Ikke mindre interessert i politikk, men jeg går ikke på møter flere ganger i uka. På møtene nå klappes det, mens vi sang betydelig mer i SV. Men likevel: noe er og forblir det samme:
- Det å være med i et parti, i alle fall som aktiv, er litt som å være fotball-fan: man støtter laget uansett hvem som er treneren og hvem som spiller der. Og uansett i hvilken divisjon man spiller.
- Dette betyr at man ikke har sitt politiske grunnsyn oppe til vurdering særlig ofte, om i det hele tatt.
Hva var det som gjorde at jeg beveget meg bort fra SV? Lå det i kortene i 1978 eller 1979?
Tror ikke det, nei. Det er lett å skrive om historien, og "bevise" en større konsistens enn det er grunnlag for. De fleste av oss gjør det, som oftest ubevisst. Jeg likte og liker politikk, for jeg har alltid hatt ganske lett for å argumentere godt (selvskryt skal man høre på...). Lagidrett har aldri vært noe for meg, og selv om jeg løp fra alle på 60-meter og hoppet lengst i stille lengde, har heller ikke andre deler av idretten lokket meg. I grunnskolen og på videregående var jeg flink, men det er noe eget med å stå fram og snakke. Man kan vise for alle at man duger til noe, uten å score mål.
For snart 30 år siden var jeg på Nord-Trønderradioen. Jeg arrangerte prøvevalg på Namsos vgs., og ble intervjuet av den tidligere rektoren - som nå var radioreporter. Det gikk svært bra. Straks jeg fikk mikrofonen foran meg snakket jeg poengert og tydelig, kvikt og morsomt. Mine foreldre hørte det også, og de var begeistret. Det ga mersmak. På videregående samlet jeg meg posisjoner første året, utøvde dem det andre, og avviklet dem det tredje. Jeg fikk høre fra Oslo at det var en plass til meg i Sentralstyret i SU dersom jeg kom til Oslo. Det fristet.
Etter videregående, i 1981, kom jeg inn på Handelshøyskolen her i Bergen, men valgte å ta et år i arbeidslivet. Jeg var redd for å bli mono-kulturell. Jeg var valgkampsekretær i Nord-Trøndelag SV, og reiste rundt på skolevalg for SV, og startet fire nye lokallag. Jeg traff Hanna Kvanmo og andre notabiliteter (hun spurte etter meg ved neste valg, noe som smigret meg uutsigelig - derfor får hennes bilde pryde innlegget!), men begynte å gå lei.
Det var tungt å dra mye organisasjonsarbeid. Jeg var SU i Namsos, og var med i flere styrer og råd enn jeg har oversikt over i dag. På en samling for førstekandidater og valgkampledere i Trondheim i 1981 begynte min nagende tvil å få næring. Jeg husker som det var i går at vår coach (som det vel heter i dag), Stortingsrep. Stein Ørnhøi, sa: "vi må jo huske at Stortingsvalgprogrammet vårt koster tre statsbudsjetter". Da som nå er det en samling gode ønsker og dyre løfter.
Men det som var helt avgjørende i den prosessen som førte til at jeg i 1987 meldte meg ut av SV var at jeg flyttet til Trondheim høsten 1982. Jeg begynte i et lokallag av SV der, men skjønte jo at det ville ta tid og mye arbeid å få den typen posisjoner som jeg hadde hatt i Nord-Trøndelag. Jeg var tom, og konsentrerte meg heller det å studere og få nye venner. I 1983 ble jeg overtalt, nærmest truet, til å stille som ungdomskandidat på listen til Fylkestingsvalget i Nord-Trøndelag. Men jeg gjorde ingen innsats i valgkampen. Året før hadde jeg vært i DDR, men mer om det i neste innlegg i serien.
2 kommentarer:
Fin blogg!
Takk skal du ha, kven du no er.
Legg inn en kommentar