Adolescence

Jeg hadde tenkt å skrive om TV-serien Adolescence, og nå fikk jeg en grunn til å få gjort det. Serien vant flere meget velfortjente priser på Emmy-utdelingen nettopp. 

Det tok et halvt år før jeg så den. Anmeldelsene var strålende, men tematikken heller dyster. Det var nok en grunn til at den rykket stadig lengre bak i køen. Men til slutt, for noen uker siden, startet vi den. Det ble ingen fifling med telefonen mens dette sto på. Dette var sterke saker fra begynnelse til slutt. Jeg får gåsehud fremdeles når jeg tenker på noen av scenene, og kanskje særlig den siste episoden der faktisk ikke hovedpersonen selv, i Owen Coopers lille skikkelse, er fysisk til stede (bare på telefon). Bildet mitt er hentet fra starten på den episoden der det som er igjen av den lille familien forsøker å bygge et nytt liv etter at sønnen har havnet i fengsel for mord på en medelev. 

Owen Cooper er helt utrolig. Jeg håper bare den unge skuespilleren kommer fra denne berømmelsen uten varige mén. Alle i serien gjør en helt ubegripelig fabelaktig jobb, men jeg må nevne to til. Erin Docherty som psykolog i tredje episode er fantastisk. Bare Claire Foy i The Crown har, etter min mening, en så understated men ekstremt sterkt nærvær som Docherty (som også var i The Crown) i denne serien. Dette er gåsehuddrama uten store fakter. 

Sist men ikke minst: Stephen Graham med beste mannlige hovedrolle. Han er også en av de to som har skrevet serien. Han kjenner jeg først og fremst fra legendariske Line of Duty. 

Dette er gåsehuddrama. Det er kunst. TV kan være kunst, og dette er toppen på kransekaken. Bare Ingmar Bergman på sitt beste holder dette nivået. 

Konklusjon: Klar befaling! 

Elskling (Film)

Dette er den beste filmen jeg har sett på mange år, antakelig den beste jeg har sett (som ny) dette århundre. De anmelderne som ruller bare 5 på terningen må være sjelelig avstumpede, blinde og antakelig også døve. 

Til å begynne med, kanskje den første halvtimen (jeg så ikke på klokka), tenkte jeg at dette vel bare er nok en film om et samliv som går på dunken. Men så ble det en av de mest rørende og innsiktsfulle opplevelsene jeg har hatt. Skuespillet er svært godt, og Helga Guren i hovedrollen er helt fantastisk. 

Regissør Lilja Ingolfsdottir er helt genial. Skandinavia har flere gode filmskapere, og her har vi en film som kan måle seg med de beste fra Ingmar Bergman (og jeg er Bergman-fan!). Filmen er usentimental, men gripende. Ikke på noe vis didaktisk, men lærerik. Både trist og oppløftende. 

I det hele tatt: Filmen kan få deg til å føle deg både klokere og bedre. 

Konklusjon: Klar befaling!

Ti beste leseropplevelser?

På Fjasboka gikk det et "kjedebrev" med en utordring om å liste opp ens beste leseropplevelser.

Her svikter nok hukommelsen dramatisk og tuller til hva som faktisk slo ut på toppen av skalaen. Kanskje hadde jeg mine beste leseopplevelser som barn? Kanskje koste jeg meg mest med Hardyguttene? Kanskje lurer det seg vanlig støy som forfengelighet og et ønske om å fremstå som mer intellektuell og interessant enn jeg er?

Uansett, fritt etter hukommelsen og ikke i noen spesiell rekkefølge:

1. Ingmar Bergman - Laterna Magica
2. Emily Brontë - Wuthering Heights
3. Andre Agassi - Open
4. Kathi Diamant - Kafka's Last Love
5. Jeffrey Barnard - Reach for the Ground: The Downhill Struggle of Jeffrey Barnard.
6. Joseph Conrad - Heart of Darkness (kanskje den andre eller tredje gangen jeg leste den - av i alt sikkert 8-10 ganger).
7. Harold L. Klawans - Newton's Madness.
8. Sir Adrian Carton de Wiart* - Happy Odyssey (portrettet i National Portrait Gallery får pryde innlegget)
9. Paal-Helge Haugen - Anne
10. Kjell Aukrust - Bror Min

* - det er nok mange som ikke kjenner til denne karen. Min personlige forbindelse er at han ledet de Fransk-britiske troppene som kom til Namsos i 1940, og noen av disse internerte seg på min farfars/onkels gård på Skilleås. Han var en meget fargerik person:

"Sir Adrian Paul Ghislain Carton de Wiart^[1] VC, KBE, CB, CMG, DSO (5 May 1880 – 5 June 1963) was a British Army officer of Belgian and Irish descent. He served in the Boer War, First World War, and Second World War; was shot in the face, head, stomach, ankle, leg, hip, and ear; survived two plane crashes; tunnelled out of a POW camp; and bit off his own fingers when a doctor refused to amputate them. Describing his experiences in World War I, he wrote, "Frankly I had enjoyed the war."^[2]

Positur

Hvordan klarte Ingmar Bergman å få skuespillerne på sine filmer til å yte det beste de noen gang hadde gjort og kom til å gjøre? Max von Sydow, Harriet Andersson og mange flere: aldri spilte de bedre enn i Bergmans filmer. Og hva har dette med positur å gjøre?

Etter å ha studert fenomenet, blant annet gjennom Bergmans bok Bilder og Michael Timms biografi Lusten och Dämonerna, har jeg svaret. Bergman som instruktør diskuterte ikke karakterenes psyke og motivasjon med skuespillerne. Han fortalte dem, sier de selv, hvordan de skulle gå og hvor de skulle stå - og hvordan de skulle gå og stå - når de sa sine replikker. Bergmans instruksjon var koreografi mer enn psykologisk motivasjon. Men kanskje forskjellen på de to ikke er så stor?

En venn av meg driver et prosjekt der han jobber med deprimerte mennesker. Heller enn psykoterapi øver de på kroppsholdninger, på positur. Står du oppreist og ser opp og fram, og har armene litt bak - da er det umulig å være deprimert. Sier han. Jeg kan tro det.

For se for dere vekkelsesmøter med helbredelse og hele greia, der lamme kaster krykkene og blinde skyter førerhunden. Ikke bare er det høy stemning og mirakler fra Bibelen, de står også med ryggen rak og med armene fram eller litt tilbake. Kan kroppsholdningen være med på å forklare mye av det som skjer? Visst er det en placebo-effekt på gang - og den er jo reell må vi huske - men min hypotese er at også positur er med på å gjøre "mirakler" med de tilstedeværende.

Modellen vi som oftest ubevisst tar med oss når vi tenker på sansning er "innenfra og ut modellen": jeg er her inne, og tar imot informasjon fra verden rundt meg. Men svært mye sansning skjer innenfra. Propriosepsjon er sansningen av egen kropp, og den relative posisjoneringen av kroppsdeler. I tillegg mottar vi mye informasjon, som sjelden kommer til bevissthet, om kroppens tilstand og funksjon - alt fra blodets innhold av toksiner til musklenes grad av spenning. Skulle ikke dette i like stor grad ha innflytelse på sinnet som det vi ser og hører? Forskningen er i gang, mens geniet Ingmar Bergman forlengst har omsatt denne innsikten i kunstnerisk praksis.

Ingmar Bergman

Her i huset er jeg alene om å dyrke Bergman. Noen få stjålne kveldsstunder får jeg anledning til å dyrke min lidenskap på video eller DVD, men det blir for sjelden. I bokform, derimot, kan jeg i det minste lese om Bergman. Det gjør jeg nå. Lusten och Demonerna heter Michael Timms biografi. Det meste kjenner jeg til fra før, ikke minst via bøkene Laterna Magica og Bilder.

Bergman har en helt spesiell intensitet i sine filmer. Han fikk det aller beste ut av sine skuespillere, og han har en utrolig evne til å få oss til å ryste i våre grunnvoller. Så er det kanskje den overlegne skandinaviske samfunnsmodellen, med rause kulturbudsjett, som har gitt rammer og ro til en slik overlegen kunstnerisk virksomhet? Nei, tvert om. Bergmans kunstneriske virksomhet har i bunn og grunn samme finansiering som Shakespeare hadde:

"Hela min filmiska verksamhet har varit sponsrad av privatkapitalet. Jag har aldrig fått något till skänks för mina vackra ögons skull. Kapitalismen som arbetsgivare är grymt uppriktig och tämligen generös när det passar. Man behöver aldrig sväva i tvivelsmål om sitt dagsvärde - en nyttig och härdande erfarenhet". (Bilder, s. 286)