Trøndersk anatomi

Dette er fra lengre sør i fylket enn der jeg kommer fra. På namdalsk er det, for eksempel, "hue" og "næssiteppen", "rauva"og åkkelkulinj." Og "helsonno." De fleste l-ene er tjukke.

En skjebne verre enn døden?

Mulla Krekar skal tvangsflyttes til den trønderske landsbygda. Det er langt fra mine hjemtrakter og til Kyrksæterøra, men det er bare geografisk. Tror jeg. Kulturelt er det nok mye samme sak. Mullaen og hans advokat protesterer om overgrep. Da blir jeg krenket. Er ikke min kultur bra nok for han, kanskje? Kanskje han legger seg til en trønderdialekt også - og kan føre "stigmatisert" opp på listen over plager den norske stat har påført ham?

Rett nok har aldri kristendommen slått skikkelig gjennom på den trønderske landsbygda - men så er han da heller ikke kristen. Mirakler og hellighet har dårlige kår blant så skeptiske mennesker som vi finner mellom hesjene på bygda. Det har han nok fått med seg. Puritanisme er det også ganske lite av på de trønderske trakter. Vi ser litt stort på det. Vi må no kos oss litt mens det er liv i oss.

Integrering er jo viktig. Kanskje han vil komme på bygdedans? I våre dager med overflod og velstand har til og med de landsens trøndere slått seg på kjøpebrennevin, men en karsk kan det vel bli råd med. Det er helt avgjørende for å bli godtatt som innflytter. At han ikke kan føre slekta si noen hundre år på stedet kan vi vel ikke holde mot han. Eller? Vi lever tross alt i det 21. århundre, og ikke i mørkeste middelalderen.

Men det er visst dit han vil ta oss. Han og andre jihadister. Han vil slite litt med det på Kyrksæterøra.

Etter en stund blant sindige trøndere som ikke tror på riktig hva som helst, vil nok Krekar flykte fra karskdunsten og ta risikoen på å bli torturert og hengt i Irak.

Det er en listig plan de har lagt.

Nynorsk og talemålet

For litt over et år siden skrev jeg her om Ivar Aasens noe anstrengte forhold til mitt talemål - trøndersk. Det har bredt seg en misforståelse om at Aasen laget nynorsk på basis av landets talemål, men det stemmer ikke helt. Ikke for Aasens forhold til trøndersk talemål, her eksemplifisert ved trondhjemsk. Meget lesverdig!

Dette har ligget og ulmet i bakhodet mitt i lengre tid, men i går kom jeg over en veksling mellom flere deltakere på Fjasbokas gruppe "Språkspalten". Som så ofte ellers bidro professor i lingvistikk ved UiB Helge Dyvik med oppklarende ord. Jeg har fått hans tillatelse til å sitere det han skrev. Konteksten i den tråden dette innlegget ble publisert er en annen enn den jeg anfører her (om skriftspråks forhold til talespråk), men jeg tror ikke det kan skriver blir misbrukt likevel.

Helge Dyvik: Både nynorsk og bokmål er, på hver sin måte, dannet på grunnlag av talemål. Men Aasens ambisjon var ikke at folk skulle skrive mest mulig som de snakket - det ligger langt unna hans plan. Han benyttet metodene fra sin tids historisk-sammenlignende språkvitenskap og rekonstruerte et tenkt, idealisert felles historisk utgangspunkt for de dialektene som han (i pakt med sin tid) betraktet som de ‘beste’ - det vil si de som i minst grad hadde vært utsatt for påvirkning utenfra. Dette gav en ganske arkaisk normal, f.eks. med mange stumme konsonanter (f.eks. ’kvat’ for ‘kva’, ‘kastade’ for ‘kasta’), som ikke tilsvarte noens tale direkte, men som innfanget en felles grunnstruktur i de aktuelle dialektenes bøyningssystemer og lydsystemer på en briljant måte. Aasens ambisjon var å skape et skriftspråk, på norsk grunn, med den verdighet og historiske patina som andre utviklede skriftspråk hadde. Dette idealet er jo senere forlatt i nynorsknormeringen, som har hatt som mål å gjøre skriftspråket mer talemålsnært, på bekostning av det enhetlige skriftspråket Aasen tok sikte på.

For bokmålets vedkommende var strategien en annen. Fornorskningsprosessen av dansk frem mot bokmål hadde en annen språkvitenskapelig innfallsvinkel enn Aasens historisk-komparative, nemlig et synkront utgangspunkt. Begge stod overfor den utfordring å skape enhet innenfor rammen av et mangfold av talespråk. For riksmålets/bokmålets vedkommende ble da strategien, etter Knud Knudsen, å basere det på det talespråk som hadde størst geografisk utbredelse og samtidig prestisje, nemlig talt riksmål - en sosiolekt i byene. Dette var normeringsgrunnlaget frem til og med 1917, men 1917-reformen inneholdt også en valgfri del som forespeilet tilnærmingspolitikken fra 1938 av, da normeringsgrunnlaget ble et helt annet. (Den linjen er riktignok nå forlatt.)
Skilleås igjen: Det Dyvik skriver her gjør det mer begripelig at en vitenskapsmann som Aasen skulle være så fiendtlig innstilt til Trøndersk. Han betraktet Trøndersk som fjernt fra de minst påvirkede dialektene som var det ideelle utgangspunktet for nynorsk. Denne historisk-komparative normen ga liten plass til trøndersk.

Ivar Aasen, nynorsk og trøndersk

Kan språk graderes som bedre eller dårligere? Er eldre former og strukturer mer autentiske enn nye?

Nynorskens opphavsmann, Ivar Aasen, var visst innstilt på å svare bekreftende på spørsmålene over. Rent konkret var "vore Distrikter" kontrastert med trøndersk mål med "vore Distrikter" som vinner, og det språket som man talte i Trøndelag i Vikingtiden* var mer "tydeligt og fuldkomment" enn det som ble talt der da Aasen var på besøk i juli 1842. Det kommer fram i Aasens skrifter i samling. Klikk gjerne på lenken, for dette er instruktivt.

Aasen registrerte ikke bare dialektene på landet i Norge, han graderte dem også som mer og mindre gode, og som mer eller mindre autentiske. Nynorsken ble til med romantikkens tro på at det autentiske er det beste, og at det opprinnelige er ubesudlet og rent. Dertil kom ganske alminnelig sjåvinisme: ens eget er det beste. Trøndersk var for Aasen other, og resultatet ser vi også i dag.

Nynorsk har blitt identitetsmerket for vestlendinger og folk i fjellbygdene. I Trøndelag er nynorsken så å si helt vekke, men vi snakker dialekt likevel - selv om vestlandske nynorskbrukere ikke forstår oss. En hjelp på veien finnes på denne lenken.

Jo mer man lærer og registrerer om eldre språk, jo tydeligere er det at språk er i evig forandring. Noen ganger raskt, men som oftest gradvis og umerkelig. Det er svært problematisk å etablere et språk eller et talemål som overlegent et annet på objektive kriterier. Språk vokser fram og endres ut fra de behov brukerne har for å kommunisere.

* - og hvorfor skulle Vikingtidens trønderske talemål være mer "fuldkomment" enn det var fem hundre år før det igjen? Da var det folkevandringer i stor stil, og etter alt å dømme en brytningstid også for språket rundt omkring i hele Europa.