Flytt skurkene ut på bygda!

Nei, tittelen viser ikke til Vedum og Mehl. Det er bare et forslag om hva som må gjøres for å få det til å bli fornuftig å åpne en rekke lensmannskontor ute i bygde-Norge når stadig flere av skurkene sitter med hvit snipp eller i alle fall bak en PC. De fleste lovbrytere av alle slag har også for lengst flyttet til byen. (Foto: Anders Slettholm, Aftenposten)

Både politiet og de fleste andre partiene mener det er viktigere med politifolk og ressurser der de behøves, enn lokaler og åpningstider i deler av landet der politiet behøves minst (men der Senterpartiet har de fleste av sine velgere). Men det er makta (eller Vedum og Mehl i alle fall) som rår, og da må man ta konsekvensene av dette. 

Mitt forslag er at politi og rettsvesen nå sørger for en bedre fordeling av politi og røvere landet over. Med åpningen av lensmannskontorene bør det også følge en viss overføring av kriminelle gjengangere, såkalte "kjenninger av politiet." Disse kan slippes ut på prøve mot å skulle melde seg i åpningstiden på et visst lensmannskontor - for eksempel Meråker eller Rakkestad. 

Hovedhensikten med dette vil være å gjøre det mindre meningsløst å åpne disse kontorene gitt at ressursene kunne vært brukt der politiet mener de gjør best nytte. Politiet burde skjønt at det er "best nytte" for Senterpartiet som gjelder, men det får så være. I tillegg vil min løsning by på disse fordelene:

• De kriminelle gjengangerne vil bli tatt ut av sitt forbryterske miljø. 
• Lensmennene på de nye kontorene får noe å gjøre.
• Lensmannskontoret vil gi de kriminelle gjengangerne "et sted å være."
• Politiet og de kriminelle gjengangerne vil bli bedre kjent, og kan bidra til kunnskapsoverføring.
• Folketallet i kommunen vil gå opp.
• Det vil endelig skje noe i bygde Norge (forutsatt at gjengangerne fortsetter med det de er gode til).
• Det vil bli lettere å oppklare forbrytelser, og oppklaringsprosenten til politiet vil øke (forutsatt at gjengangerne fortsetter med sin spesialisering). 

På denne måten kan Vedum og Mehl unngå den justispolitiske fiaskoen de er i ferd med å begå, og kan oppnå mange andre politiske mål.

Ver så god! Forslaget er gratis. 

Den tynne blå linjen (TV-drama)

Det er vel få yrker som byr på så mye dritt i hverdagen som det å være politi. Familievold, narkomane, selvmord, og mye annet de fleste av oss er forskånet for - det skal disse rykke ut og ordne opp i. Nesten aldri er det takk å få heller. 

Denne svenske serien tar oss med til politiet som hanskes med Rosengård, en svært belastet bydel i Malmø. Det er helt oppdiktet, men det virker uhyre virkelighetsnært. En viktig grunn er det ekstremt høye nivået på de relativt unge skuespillerne, og scenografien er også av ypperste klasse. 

Etter første episoden tenkte jeg at dette var greit nok. Vi kan se videre på dette siden vi ikke hadde noe bedre å se på nødvendigvis. Etter den tredje episoden er jeg helt hektet. 

Mye av grunnen har med de tre sentrale personene: Sara, gudsordet fra landet (eller i alle fall Umeå) med tung bagasje og mye godhet, Magnus fra Malmø med en trøblete familiebakgrunn, og Leah også fra Malmø med en trøblete familie hun også - og en fargerik jødisk morfar som driver butikk. Etter hvert som serien utfolder seg blir disse karakterene levende personer, og man blir glad i dem. I alle fall ble jeg det. 

De aller, aller fleste som hadde fått dette oppdraget hadde med letthet spilt det inn i stereotyper. Dette ensemblet gjør hverdagskunst ut av det. Regissøren lar skuespillerne spille scenene ut og la motstridende impulser spille seg ut over ansiktene deres, og det er en fryd å se på.  

Det er ikke så mye spenning og mysterium å hekte seg på her, men karakterene og deres familier er mer enn nok. I alle de år har jeg misunt svenskene deres overlegne skuespillere, og den misunnelsen blir ikke noe mindre nå. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Tro og myndighetsutøvelse

I dag kom "Tro og livssynsutvalget", ledet av Sturla Stålsett (bildet) med sin innstilling. I departementets omtale heter det at "Utvalgets arbeid bringer oss et viktig skritt nærmere en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk". Det er nok ikke tilfelle når vi ser mer nøye på to av utvalgets mest omtalte forslag. De peker i hver sin retning. Tro skal INN hos politiet, og UT når det gjelder giftemål. Kanskje utvalget burde fått som mandat at de ikke skulle fremme selvmotsigende forslag?

Det ene forslaget går ut på at man skal tillate bruk av religiøse eller kulturelle kjennetegn som del av en uniform, som for eksempel politiuniformen. Det heter blant annet at "Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom". Det er greit nok, men ikke over alt og til enhver tid. Det finnes situasjoner der det er viktig at det gjøres klart og tydelig at personen, i all sin partikularitet, ikke er viktig. Han eller hun agerer på vegne av fellesskapet eller staten. Det er derfor personen bærer uniform, og ikke kommer i sine personlige gevanter. Det ligger jo i selve ordet: uni - form: ensartet form. Den bæres for å viske ut individets betydning.

Ikke minst viktig er dette når personen skal anvende makt. Politiet har voldsmonopol i siviliserte samfunn. Hvis du blir arrestert, eller skutt på, gjør uniformen det klart at det er staten, ved politiet, som er ute etter deg fordi du har brutt statens lover.

Utvalget, derimot, ønsker at uniformen til politiet ikke skal være en uniform. Den skal nå også være et uttrykk for den som bærer den sin religiøse tilhørighet - enten det er hijab eller turban (eller kanskje også et digert danglende kors?). Myndighetsutøvelsen blir dermed dobbel: det gjøres tydelig at man representerer statens voldsmonopol OG en religion/kultur. Dette er stikk i strid med hensikten til en uniform, og bidrar til å gjøre et nøytralt symbol om til et religiøst/kulturelt område.

På den annen side, mener utvalget, er det urimelig at religiøse samfunn - som kirkene - skal vie par. Vigsel SKAL, etter utvalgets mening, ALLTID skje hos en retslig instans. Deretter kan man søke velsignelse til ekteskapet der man måtte ønske - for eksempel i kirken. Dette for å skille det rettslige fra det religiøse - for ellers (sa S. Stålsett på radioen i morges) kan jo folk tro at ekteskapet ikke har noe med felles eiendom og arv og slikt å gjøre. Ja, det var det han hevdet. En slik nedlatenhet er det sjelden å høre. Tror han faktisk ikke at de som inngår ekteskap, enten det er hos presten eller hos byfogden, får det med seg? I så fall burde det være en smal sak for presten eller byfogden å lure inn et par setninger om akkurat dette, ikke sant Stålsett?

En ting er at forslaget vil føre til dobbeltarbeid i svært mange tilfeller: man skal gifte seg både her og der. Byråkrati er jo ellers noe de fleste er mot. Det betyr mindre for meg at antallet vielser - unnskyld: velsignelser - i kirken vil gå ned. Men det burde bekymre Stålsett mer at det er opplagt selvmotsigende at utvalget foreslår at man skal skille tro og myndighetsutøvelse i forbindelse med giftemål, men føre de sammen i politi og rettsvesen.