Hvorfor spiller de så annerledes i Wimbledon nå?

Wimbledon starter neste uke - det er det vel ikke så mange i den store befolkningen som får med seg all den til det er Fotball VM. For noen, som skal kvalifisere seg inn i turneringen, har den startet denne uken. Casper Ruud er en av dem.

Noen av oss er så gamle at vi husker klassiske oppgjør som McEnroe mot Borg, og et blikk på Wimbledon av i dag viser at noe er svært forskjellig. Det er ikke bare moten og hårprakten som er forskjellig, men også måten de spiller på.

Denne Youtube-videoen viser og forklarer hvorfor. Meget interessant - også om du selv foretrekker å se 22 menn på en stor gressplen der det ikke skjer noe av betydning 95% av tiden.

John McEnroe - But Seriously (bok)

Dette er den andre selvbiografien til tennislegenden John McEnroe, the man who brought together the worlds of art collecting and yelling, som en vittig sjel sa det. Men McEnroe kan mer en å slå en ball og å skjelle ut en dommer. Han kan skrive drivende godt. Det viste han forsåvidt også i den første selvbiografien Serious som også hadde en ghost writer, men selv om den boken dekket en mer interessant epoke rent sportslig er denne mer velskrevet og innsiktsfull.

Mannen har vel blitt mer moden og fått et bredere perspektiv, kanskje. Det behøver ikke komme med alderen, men McEnroe har åpenbart både intelligens og evnen til å se seg selv utenfra. Det kommer godt med når man skal holde "dommedag over seg selv", som Ibsen sa om det å være forfatter. 

Boka har også tre andre forfattere - kona Patty Smyth, og døtrene Emily og Anna McEnroe. Anna spiller tennis, og skriver om hvordan det er for noen med hennes etternavn å utøve en sport der faren i mange år var verdens beste. Det er et minneverdig skrift. Meget velskrevet. 

Det er naturlig nok en god del tennis i boka, men det er perioden etter at han la opp som er i fokus. I denne perioden har han blitt kunstsamler og kunsthandler, profilert TV-kommentator, og han har blitt far til seks barn og fremstår som tennisens elder statesman. Eller kanskje heller the self-appointed commissioner of tennis som han selv sier på Eurosport. Som kommentator og tidligere toppspiller som fortsatt opptrer i show-kamper og på veteransiden, har han et godt perspektiv og meget tydelige oppfatninger om tennis. 

Likevel er det allmennmenneskelige problemer og utfordringer som kommer i sentrum. En kjær familiehund dør. Faren dør. De fleste på vår alder (jeg er tre år yngre enn forfatteren) har møtt noen utfordringer, og McEnroe behandler disse åpenhjertig, klokt og med en god porsjon humor. 

Det er interessant når en kjent person skriver om andre kjente personer, og jeg tror ikke noen får noe annet enn rettferdig og klok behandling. Men det er jo ikke til å unngå at noen kommer bedre ut av det enn andre. Mine helter Novak Djokovic, Bjørn Borg og Keith Richards er åpenbart også McEnroes good guys. Mens The Bryan brothers, Jimmy Connors og Ivan Lendl ikke kommer så bra ut av det. Men om tiden ikke leger alle sår, så klarer McEnroe å se sakene fra deres perspektiv og kommer aldri, så langt jeg kan se, i fare for å opptre selvrettferdig. 

Jeg vet det er en klisjé, men jeg slet virkelig med å legge boken fra meg hver gang det var på høy tid å slukke lyset og lukke øynene. Han skriver i en svært muntlig stil, og krydrer med anekdoter og selvironi uten at den sinte McEnroe har blitt helt borte. 

Konklusjon? Klar anbefaling!

Borg (Film)

Dette er ikke (bare) en tennisfilm, det er en film om press, ambisjoner, vennskap, veivalg og nesten alt annet av betydning i livet. Fremfor alt fokuserer den på Bjørn Borgs mentale kamp foran Wimbledon i 1980. Borg hadde vunnet fire finaler på rappen, og med en femte ville han sette ny rekord.

Filmen vever inn oppveksten og utviklingen på de to gladiatorene som møtes i finalen, og det er verdt å få med seg at filmen heter McEnroe vs. Borg utenfor Norden. Likevel er det Borg vi følger tettest, fra overemosjonelt barn til hissig tenåring, og alltid med et sjeldent talent oppdaget av kapteinen på sveriges Davis Cup lag Lennart (Labbe) Bergelin. Og Bergelin (spilt av Stellan Skarsgård) er en karakter som er nesten like sentral som Borg selv.

Rivaliseringen mellom Borg og McEnroe var et funn for media. Den ene var nordisk og overnaturlig rolig på banen, og den andre var amerikaner fra New York av irsk avstamning med et hissig temperament. Det filmen får frem er at en av de få som kunne forstå hva Borg gikk gjennom var McEnroe. Ensomheten og presset ved å være gentleman-gladiator med tennishistorie (fem strake seire i Wimbledon) innen rekkevidde var nesten uutholdelig.

Jeg vet hvordan det gikk i finalen i Wimbledon i 1980 - jeg har til og med sett den på DVD, men filmen klarte å gjøre denne tenniskampen viktig igjen og å fremkalle en spenning som var overraskende sterk.

Jeg har møtt Bjørn Borg, og jeg har også møtt sønnen Leo Borg (f. 2003) som spiller sin far som gutt. Gjør det meg i utgangspunktet i overkant positiv til filmen? Jeg tror ikke det, men nevner det likevel.

Det var ikke mange i KP7 i går kveld. Gå og se den før det er for sent!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Borg og McEnroe i 2011

John McEnroe - Serious (Bok)

Den kanskje mest talentfulle tennisspilleren noen gang (mener noen) er ikke mest kjent for sporten sin, men for sine krangler og raseriutbrudd på banen. Flere husker vel Griff Rhys-Jones som McEnroe, der han spiller han som hissig tenåring. Klassiker!

Det er en god del sjelegranskning her, og mye utvist visdom. Han skal ha ros for ikke å bortforklare eller underslå sine svakheter og feil, og her får vi forklaringer - og de framstår på ingen måte som bortforklaringer.

Det er naturlig å sammenligne med Andre Agassis selvbiografi, Open, som fikk strålende omtale her på bloggen for noen måneder siden. Begge har benyttet seg av skrivehjelp, og det er naturligvis vanskelig å avgjøre hvor mye eller på hvilken måte de har fått assistanse. Uansett er Agassis bok en bedre leseropplevelse. Den er det virkelig klasse på!

Denne boka er også meget bra, men her er det nok en fordel å ha en viss interesse for tennis for å rettferdiggjøre lesningen. For det er MYE lesestoff der ute, men har man en viss interesse for tennis og ikke minst hvordan sporten utviklet seg fra 70-tallet til vårt århundre, så er det vanskelig å komme utenom denne boka.

Konklusjon - anbefaling (og KLAR anbefaling for tennisfansen)