Notater fra en kjeller og en stue

Tiden var ikke bare moden, eller overmoden, den var noe i retning råtten. Det meste av vinen min hadde ligget i kasser i kjelleren til Andreas. Kassene, hvis halveis opprevnet pappembalasje fortjener navnet, lå oppå hverandre med nærmest uleselige skriblerier på dem. Det uleselige aspektet skyldtes nok at det var jeg som hadde skrevet. Lang utdanning og tastaturets inntreden har nok for alltid ødelagt de spede tilløp til leselighet i min håndskrift, men når kassene ble åpnet, og vinene lagt på hyllene Andreas hadde kjøpt inn og montert, så kom alt for en dag.
Noen overraskelser ble det. At Chablis så til de grader dominerte dette stasjet hadde jeg nok forstått, men nå fikk jeg også syn for sagn. Lars Jørgen var kveldens gladeste – blant alt dette som var mitt fant han viner han forlengst hadde glemt at han eide. At det var så lite rød burgund var min negative overraskelse for kvelden.
Andreas hadde kjøpt inn vinhyller, men når jeg om ikke lenge flytter stasjet mitt fra hans generøst utlånte hybel blir de sørgelig tomme. Men vi måtte leske strupen med noe. Andreas kunne jo låne motto fra Salomos ordspråk der det heter "gi vin til den som er bedrøvet i sjelen". Selv om kjelleren nå blir betydelig romsligere, skal han også vinke farvel til de flaskene han har hatt boende ganske lenge. Lars Jørgen kunne feire, og det kunne forsåvidt jeg også. Det å kunne hente flasker, og snart i stort antall når mine egne hyller i krypekjelleren kommer opp, var verdt å feire.

Corton-Charlemagne 1980 (Bonneau de Martray), kr. 807
Dette var spleisevinen vår. Sniffet, slurpet og smattet på mens vi pakket ut. Snart 27 år må vel kalles moden alder, selv for en Grand Cru. På nesen var den på ingen måte overveldende, men mineralsk, ganske moderat. Det duftet sitrus, kalk, og noe i retning fennikel. Et snev av aprikos kan man også hevde at man fikk ferten av. I munnen var den fin og fyldig, men langt fra feit. So far so good, kan man si. Men overveldende var det ikke. Det kom i ettersmaken. Syrligheten, som må kunne kalles insisterende, slo til for fullt, og ettersmaken kom som en tsunami, og varte så lenge som jeg kan huske i noen vin jeg har smakt. Jeg ble gående og smatte lenge etter hver smak av vinen, og det er godt mulig mine to venner ble irritert på all denne ulyden – men de forsto.

Etterhvert kom fasiten av utpakkingen opp i hyllene, vinen var oppdrukket, og verten åpnet en av sine da vi satte oss til for å nyte kveldslyset over Bergen 30 april.

Monzinger Halenberg Riesling Auslese 2002 (Emrich Schönleber), kr. 322
Litt brutalt mot en vin å følge etter Corton-Charlie'en, og den led under det en stund. Etter et kvarter ga ettersmaken fra burgunderen seg, og Nahe-vinen fikk anledning til å komme til orde. Ganske blomstrete i duften, med god tyngde, og lang ettersmak. Etterhvert som avstanden i tid til Grand Cru'en økte, ble det klarere og klarere at dette er en meget god vin. Men i minnet sitter Corton-Charlie'en så mye klarere, at mine smaksnotater på denne i ettertid blir noe mindre tydelige.

Jeg tok med meg noen viner fra eget lager på bussen hjem. En av dem var:

Domaine de la Solitude 2001 (Pessac-Leognan), kr. 200 (i 2004)
Dette er en av bare to viner jeg har et tosifret antall av, og spenningen var stor ettersom Sønsteby i Vinforum hadde meldt at vinen var så godt som død. Heldigvis var ikke denne flasken det, i alle fall. Høyst vital. Duften er rett fra læreboken, med våt ull, honning og bivoks. God vekt i munnen, og en lang syrlig ettersmak. Kunne med fordel ha vært mer konsentrert, men så langt har jeg ingen grunn til å ergre meg over innkjøpet av så mange flasker. Dagens utgave, årgang 2004, koster 210 kroner, og den har jeg ikke smakt ennå.

Jeg vil vel framover også legge ut noen notater fra en del viner jeg smaker, så kom tilbake med jevne mellomrom!