Fjasbokutfordring - del 8

Joy Division slo ned i mange av oss. Post-punk med en intensitet og et alvor som grep meg, og har fortsatt med det. Ikke minst etter filmen "Control" om Ian Curtis laget av Anton Corbijn. Han kom et godt stykke på vei i å forklare hvorfor Curtis ble drevet til selvmord.

Stemmen til Curtis er dyp og kald, men formidler empati og innlevelse. Hør for eksempel på "She's LostControl" - om ei ung jente med epilepsi. Hvem andre laget vel rock om nevrologiske avvik?

Dette er fortsatt en gripende plate.

Fjasbokutfordring - del 7

Nå tetter det seg til i utfordringen jeg fikk på Facebook (10 album på 10 dager). Noen må velges bort, og de som kommer med må forsvare plassen med nebb og klør. Jeg skulle vel tatt en runde med flere Stones og Led Zeppelin, men flere artister jeg kjøpte inn fram mot 1982 må med. (1982, for i dette året var tenårene over for min del.)

Denne gangen blir det amerikansk vestkyst. Jefferson Airplane. Denne hører jeg ofte på. Det er noen klassikere som fortsatt gir meg gåsehud. Grace Slick på "Somebody to Love" er beinhard, krystallklar, befalende 100% fri for vibrato. Gitaren på Embryonic Journey er fortryllende. Marty Balins vokal på "Today" er helt i andre spekteret fra Grace Slick. Var, følsom og sår. På legendariske "White Rabbit" er Slick på plass og setter alt på plass igjen. Det er Flower Power, men høres mest ut som et tilbud du, i Gudfaren-stil, ikke kan avslå.

Hele albumet er en maktdemonstrasjon i kreativitet og talent. Fabelaktig, rett og slett.

Fjasbokutfordring - del 6

Album fra oppveksten* som fortsatt rører ved hjerterøttene. Med bare fem igjen blir det en brutal og tildels urettferdig utvelgelse. Andre band enn de største må fram i lyset, og noen må utelukkes.

Oppveksten avgrenses her til tenårene, og da blir alt innkjøpt etter sommeren 1982 (da jeg flyttet til Trondheim) uaktuelle. Bort forsvinner The Smiths, Depeche Mode, og grusomt mange andre. Men jeg jukser med noen måneder, og får med B52s.

Cindy Wilson kauker noe helt fenomenalt her - særlig på min absolutte favoritt "Give Me Back My Man". Og den tunge rytmen sammen med den sparsomme men presise gitaren - sammen med en absurd tekst - gir meg fortsatt gåsehud. Den ligger først i min "Favoritter1" spilleliste på strømmetjenesten min.

Fjasbokutfordring - del 5

Album fra oppveksten som fortsatt beveger hjerterøttene. Utfordring på Fjasboka. Min begrensning er tenårene, og bevegelsen av hjerterøttene kan ha andre grunner enn den rent musikalske kvaliteten. 

Det må bli The Beatles. Om Stones og andre slo hardere inn, så var det Beatles som var først. Så tidlig som 1966. Min mors søskenbarn Ingrid bodde hjemme hos oss, og jeg hørte på The Beatles mens hun gjorde lekser. Bare fire år gammel fikk jeg mor til å kjøpe en single til meg, og til jul da jeg var fem fikk jeg Hello, Goodbye / I am the Walrus. Det var singler, og mellom den den dype barndommen og tenårene hørte jeg mest klassisk. 

Dette ble mitt første pop-rock album. Kjøpt hos Øyvind Johansen AS i juni 1975. Det er altså 43 år siden. Jeeezzes. Først noen måneder senere kjøpte jeg mitt første Stones-album.

Fjasbokutfordring - del 4

Fjerde del av fjasbokutfordringen - og da er tiden overmoden for å ta noe fra Led Zeppelin. Jeg har hørt gjennom produksjonen i løpet av siste år, og selv om det er ganske så forutsigbart så må jeg ta fireren.

Dette var min introduksjon til rockegudene. Mesteren som veiledet novisen var min avdøde venn Tor Inge. Få har vært sterkere i noen tro noen gang - om at Led Zeppelin var frelseren, gjenkomsten og den hellige ånd. Vekslingen mellom sarte folketoner og beinhard rock satt som et skudd. Om jeg skulle vakle mellom denne og noe annet album setter "When the Levee Breaks" saken på plass. Trommene som dundrer som tordenværet, og munnspillet som uler som demoner på speed... Bandets aller beste låt noen gang, og med dype røtter i Mississippi (McCoy og Memphis Minnie).

Skulle noen ta fra meg Zep-samlingen men la meg beholde ett album var saken klar. Jeg ville ikke klart meg uten "Levee". 

Fjasbokutfordring - del 3

På Fjasboka fikk jeg en utfordring fra min venn fra oppveksten, Brynjulf. Mange har vel sett disse på FB: 10 album på 10 dager. Album som gjorde et sterkt inntrykk i ungdommen, og som fortsatt gir målbare utslag på hjerterytmen. Selv satte jeg oppveksten/ungdommen til å ha gått over da jeg fyllte 20. Jeg har hørt mye etter det som jeg vil sette høyere, men ett sted får man sette grensen for ikke å overveldes av utfordringen. 

Siden mine to første var svært så forutsigbare, slår jeg denne gangen tilbake med en overraskelse. Den absolutte kvaliteten på dette albumet er under snittet for Stones, men her er det snakk om den personlige vinklingen. Dette var det første ferske albumet av Stones jeg kjøpte sommeren 1976 - som i mitt minne var lang og varm.

Jeg fikk den fra Tandy's Records 2. juni 1976. Jeg og min venn Lars hørte mye på den den sommeren, og straks jeg hører første akkord på "Hot Stuff" strømmer fjortissommeren på den trønderske landsbygda tilbake i utsøkt detalj. Prousts kaker dyppet i te kan ikke måle seg. 

Champagne 2006 Blanc de Blancs

Palmer Blanc de Blancs 2006
Lysest av disse tre. Duffer kaffe - svidd kaffe. Frisk syre, men også en frukt som er vel søtlig for meg i alle fall. Virker først som en crowd pleaser, men med tid i glasset og temperatur blir den løs i strukturen og ganske vond. 

Guy Charlemagne Cuvée Charlemagne Blanc de Blancs GC 2006
Mer klart gyllen enn vinen over. Syren er heftig, og moussen like så. Fyller munnen godt, og mest preget av eple i frukten. Litt bitterhet i ettersmaken. Klart best av disse tre. Charlemagne er en pålitelig produsent! (Bildet: Landsbyen Le Mesnil-sur-Oger i Cotes de Blancs)

Vergnon Resonance Blanc de Blancs Grand Cru 2006
Dette er en produsent jeg ikke kjenner til fra før. Første nese er malingsspann - gammel Jotun funnet innerst i boden godt nedstøvet. Andre nese bekrefter inntrykket - om enn ikke like klart. I munnen er det mest modent korn å spore. Ettersmaken er lang, men vinen er ikke helt på plass mener jeg. 

Dette var den siste av to flighter med 2006'ere i en smaking i Vitis Bergensis i juni. De neste flightene var 2008, og det var klart at 2006 falt helt gjennom. De som har slikt i kjelleren gjør lurt å i sette flaskene først i køen for oppdrikking. 

Sommertempo på bloggen

Juli er feriemåned - også for meg. Bloggen vil bli oppdatert, men ikke med den sedvanlige frekvensen med hver annen dag. Et par ganger i uken, kanskje, fram mot slutten av måneden. 

Kjellerviner i juni

2006 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Vaucrains

Fargen er klar og områdetypisk, men kanten er tydelig vandig. På nesen går det mer i retning edeltre og møbelpolish enn frisk frukt. I munnen er den frisk og tydelig. Klar og spenstig, men den mangler smatte-kvaliteten. Det er for lite stuffing, og for lite fylde til å bære dette helt inn. I ettersmaken er det et tørt og støvete preg - mer som steinstøv - som også tyder på at vinen er i ferd med å klappe sammen.

De som for ti år siden snakket ned 2005-årgangen og fremhevet 2006erne, holder på å få seg et forklaringsproblem.

Gjenkjøp? - Neppe. 

2010 Sassoalloro 2010 (Toscana IGT)
Denne vinen begynner å gjøre rett for seg. Dufter bjørnebær med islett av kirsebær og lær. I munnen starter den litt skrinn, men legger på seg og får OK fylde med tiden. Ingen stor vin, men gjør god nyte for seg. Godt likt rundt bordet som grillvin. 

Gjenkjøp? - Tja. Prisen var god, så kanskje muligens.