Kjellerviner i juli

De er ikke mange, kjellervinene i juli dette år. Årsaken er at jeg har vært borte fra kjelleren nesten hele måneden, men helt på tampen ble det tre viner:

N.V. Egly-Ouriet Champagne Grand Cru Blanc de Noirs Les Crayères (1996)

Dette er en Non-Vintage, men det er 1996 som ikke bare ligger til grunn for vinen, men som utgjør 100%. Fargen er det ytre laget på en løk, som igjen ikke er så langt fra gullet i en gullring. Årgangens syre kan man kjenne igjen, men det er et rikt materiale som balanserer denne. Vinen framstår som rik, frisk og harmonisk. Kompleks til tusen. En av de flotteste vinene jeg har tatt fram fra egen kjeller på svært lenge. Da jeg kjøpte denne betalte jeg 459 kroner, men i dag ligger vinen på det dobbelte. (bildet: Francis Egly-Ouriet) 

Gjenkjøp? - Kassevis! 

2001 Jadot Corton Pougets Grand Cru Heriters Jadot 
OK. Denne har egentlig ikke vært i kjelleren. Den ble drukket opp noen få timer etter at den kom i hus. Den har alt en god burgunder skal ha. Mangelen på det krydrede preget fra Côte de Nuits plasserte den i den sørlige halvdelen av Côte d'Or, og årgangen slet mange med å plassere siden den ikke hadde noe som helst preg av å være sliten - noe 2001 har hatt en stund. Bærpreget, meget vel integrert fat, jordlig, frisk og lang i ettersmaken.

Gjenkjøp? - Absolutt. 

2002 Lilbert-Fils Champagne Grand Cru Blanc de Blancs Brut Cramant

Den første av mine flasker fra denne årgangen som har hatt noe fylde eller frukt. Når det er på plass, så blir denne en meget flott BdB som er preget av sitrus-syrlighet, autolyse og preg av sjø. Flott vin, men det ligger en liten bitterhet og lurer som fort tar over dersom frukten uteblir. 

Gjenkjøp? - Under tvil (de andre to flaskene jeg har drukket)

Fremtidens smaksnotater - del 8

Her er det åttende innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17. 21, 24 og 28.. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Vurderinger og tykke begrep

Smaksnotater er fulle av “tykke begrep” – ord som tilsynelatende er beskrivende, men som likevel er verdiladede. Men det som er attråverdig i en Auslese er ikke nødvendigvis like ønskelig i en Barolo – bare for å nevne et ganske opplagt eksempel. Men hva gjør det at det ikke er noen enkel og grei skillelinje mellom beskrivelse og vurdering? Det betyr, i det minste, at beskrivelse og evaluering bygger på en delt oppfatning av hva som er ønskelig og ikke i en vintype. Dette er en grei inngang, som det så fint heter, til det at smaksnotater og deres eksplisitte eller implisitte evalueringer bygger og vedlikeholder et fellesskap rundt en interesse.

Tilsynelatende er smaksnotater en oppsummering av hvordan en vin smaker for en bestemt person på et bestemt tidspunkt. Men et av mine innledende spørsmål var jo om vi klarer å dele noe med disse notatene. Det var mye som tydet på at svaret var nei, men i disse studiene bygde man i hovedsak på de beskrivende elementene i smaksnotatene. Det å dele, utfordre, og viderebringe vurderinger av viner er noe annet, og det er framfor alt fellesskapsbyggende.

Maskin mot menneske

Men før vi helt forlater dette med smaksnotater som beskrivelser, så bør vi kanskje tenke over hva vi ville tape dersom teknologibaserte innretninger kunne gi oss nøyaktig beskjed om hvilke smaks- og duftelementer en vin bar på. Jeg tror svaret er enkelt og skremmende: vi ville tape det personlige. Det som gjorde smaksnotatet mitt. Eller ditt. Den nære forbindelsen mellom det du skriver og deg selv ville bli borte, for det var ingen der som sto for det som var skrevet. “Min dings er mer finstilt enn din dings”, er ikke grunnlag for noen videre samtale eller noe fellesskap.

Dette synes noe paradoksalt, for den rådende ideologi synes å være at det ideelle smaksnotatet er helt fritt for din personlighet, og bare en presis gjengivelse av hvilke dufter og smaker vinen gir opphav til. Men hva er realiteten? Som vi så tidligere er det lettere å se hvem som har skrevet et notat enn å gjette seg fram til hvilken vin det beskriver. Smaksnotatet er så absolutt et personlig uttrykk, enten man liker det eller ikke.

Det er mange grunner til at det personlige ikke kan presses vekk fra smaksnotatet. Ideelt sett skal notatet kommunisere med andre gjennom et standardisert språk, og gjerne bruke Aromahjulet til Ann Noble og kompani som basis. Men det uttrykker også noe om oss – ikke minst gjennom de vurderingene som også ligger under beskrivelsene (de tykke begrepene omtalt over). Men gjennom våre beskrivelser forteller vi også noe om oss selv. De objekter vi velger ut som representative for de dufter og smaker vi mener å finne i vinen kan ofte føres tilbake til vår mer eller mindre unike erfaringsbakgrunn. Det blir ofte påpekt, av urbane typer, at mine referanser bærer en tydelig arv fra min oppvekst på landsbygda. Det kan godt være noe i det, for ofte er det bare disse objektene og fenomenene fjernt fra asfalt og betong som klart kan brukes.

Det er åpenbart at også smaksnotater er et område der man kan bedrive egenmarkering. Det er en av mange grunner til at idealet om objektivitet står sterkt. Det samme gjelder selvsagt hvilke typer vin og vinstiler man liker. Er man svært opptatt av vin, så er ens preferanser en kjær del av personligheten, for det kan jo ikke være tilfeldig at man foretrekker en type vin fremfor en annen som er like vel ansett?

En teknisk innretning som en Winemaster^TM kan ikke etterligne noe av dette fordi det er klart menneskelige trekk. Noen vil kanskje se det som en stor fordel – det er i alle fall i den retningen den rådende ideologi innen vinverdenen trekker. Den mest beundrede notatforfatteren blir den som finner flest elementer i en vin, og kan beskrive disse så presist og nøytralt som mulig. Men det er også denne ideologien som vil kunne flytte “vinanmelder” mot toppen av listene som figurerer for tiden om “de mest utsatte yrkene i den pågående teknologirevolusjonen”.

Fremtidens smaksnotater - del 7

Her er det syvende innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17. 21 og 24.. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Hva vil vi med smaksnotater?

Men dette forutsetter at vi vet hva vi vil med smaksnotater. I tilfellet vi nettopp har diskutert så er det vi ønsker oss en stadig mer detaljert liste over elementer som kan sanses i en vin. Jo lengre jo bedre. Vi kan endelig bli kvitt vinekspertene og deres snodige språkbruk, kjepphester og tilfeldige hatobjekter. Denne muligheten, eller science-fiction versjonen av fremtidens smaksnotater, tar en ganske utbredt forestilling om smaksnotater til sin ytterlighet: lange remser med beskrivelser er det vi ønsker og det smaksnotatene er til for. Men er det egentlig derfor vi leser smaksnotater, eller skriver dem ned selv?

Saken er vel heller at smaksnotater fyller mange oppgaver. En meget viktig grunn til at vi leser smaksnotater er for å få relevant informasjon med sikte på å avgjøre hva man skal handle inn til kjelleren. Det er i alle fall mye derfor jeg leser smaksnotater her i Vinforum og andre steder, og jeg går ut fra at det er slik med de fleste. Men vi bør kanskje spørre oss om dette er fornuftig på noe slags vis. Viner vi legger ned for å drikke om fem, ti eller tretti år vil på drikketidspunktet helt sikkert smake ganske så forskjellig fra de smakene som notatskriveren fikk ned på papiret. Det er jo derfor vi legger dem i kjelleren heller enn å drikke dem i nær fremtid. Notatene er gjerne, i alle fall for “de store” internasjonale stjernenes del, basert på prøver fra tønna – lenge før flaskene vi kjøper har blitt tappet. Slik sett er faktisk poengene vinene får kanskje nyttigere – i dem ligger i alle fall en spådom om vinens forventede utvikling og kvaliteter sammenlignet med andre viner. Så smaksnotater som veiledning for egne innkjøp til kjelleren har antakelig mindre nytte enn en poengsum knyttet til vinens navn og årgang, med mindre notatet begrunner forventningen om utvikling heller enn å analysere vinens elementer ned til minste detalj.

Men vi leser gjerne smaksnotater for å utvide horisonten også. Smaksnotater kan gi informasjon om vintyper og vinstiler jeg ikke kjenner, eller kjenner dårlig. Hvis man ikke har tilgang til vinen eller andre viner som ligner – eller de er for dyre – så kan det å lese smaksnotater gi en idé om hvordan de smaker og dermed si oss om dette kan tenkes å være noe av interesse. Men gitt det jeg har skrevet så langt, om hvor lite pålitelige smaksnotater kan være, hvor fornuftig kan det være å bruke smaksnotater på denne måten? Ikke helt håpløst, kanskje, siden man kan være på utkikk etter termer som indikerer vinstiler man liker eller avskyr. Termer som “eleganse“ og “harmoni", for eksempel, indikerer kvaliteter jeg setter særlig stor pris på, mens jeg kanskje vil ligge godt unna viner som blir beskrevet ut fra terminologi som legger vekt på eik, kraft og størrelse. Ut fra dette perspektivet kan smaksnotater fylle en viktig oppgave, og kanskje gi deg noen nyttige hint om hva det kan være verdt å undersøke nærmere. Her er det vanskelig å se hvordan mer ekstensive utlegninger av elementer, som tekniske innretninger kan gi, vil være en forbedring. Det er ikke detaljene, men heller stilen eller karakteren til vinen som er av interesse innenfor et slikt prosjekt.

Man kan også skrive notater for å friske på hukommelsen. Det kan være et forsøk på å huske vinen bedre, eller for å registrere hvor vinen var i utviklingen akkurat da den ble smakt den gangen. Som vi så tidligere er vi dårlige til å identifisere viner ut fra notater, så man kan lure på om dette bare er en måte å lure seg selv på. Men denne kommunikasjonen med seg selv over den tiden man deler med en vin man har lagt ned i kjelleren er bygd på mye mer enn bare beskrivelser. Det er først og fremst en vurdering som ligger til grunn her, og en slags meditasjon over et langvarig forhold.

Med de mulighetene og fristelsene som programmer som Cellartracker.com og sosiale medier av ymse slag har innebygd har det også blitt svært lett å dele smaksnotater av denne typen med andre. For lett, kan man kanskje mistenke.

Det jeg har skrevet så langt om ulike hensikter man har eller kan ha med å skrive smaksnotater må også utvides med en annen hensikt som ikke alltid er like bevisst. Smaksnotater er også en måte å forholde seg til andre vinentusiaster. Her kan man tenke seg mange andre prosjekter som er samlet under denne overskriften, for eksempel å imponere, overraske, innynde seg, søke tilhørighet, eller å samle en liten skare av tilhengere. Men det å forholde seg til andre vinentusiaster er trolig også et vesentlig element i alle smaksnotater. Tross alt er de aller fleste notatene skrevet for å kommunisere med andre, og når vi kommuniserer med andre, så er det gjerne spørsmålet om vinen er god eller ikke som står i sentrum.

Salamon Skilleås

I dag er det faktisk 150 år siden min farfar, Salamon Høier Skilleås, ble født på Skilleås i Overhalla. Foreldrene, Ole og Margrete (f. Marianne Margrete Vannebo) er jeg oppkalt etter. Han var bonde på Skilleås, gårdsnummer 15, bruksnummer 4. Gåden ble kjøpt av han farfar Svein og Sveins bror Knut i 1827. Knut døde noen år senere.

Salamon døde i 1942, så jeg fikk ikke sjansen til å møte han. Det lille jeg vet har jeg hørt fra min far, onkel Olai, eller andre i familien.

Han var sterkt religiøs, som sin mor, og ble valgt inn i det første meninghetsrådet som ble etablert i Overhalla. Han var også prestens hjelpesmann i kirken. Det siste var nok den viktigste grunnen til at vi på Skilleås fikk den første telefonen i Nordgårdan i Skage.

Farfar hadde humoristisk sans tross sin puritanisme. Far fortalte om en besøkende som hadde det med å blande sine kraftuttrykk. Han omtalte begravelsen til en fremstående person på følgende måte: "Ja gudfaen, det var ei høgtidsstund". Da lo også far, sa min far.

14. juli 1901 giftet han seg med Johanna Marie Hammer fra Høylandet (bare kallt Marie). De fikk seks barn, tre av hvert kjønn, og min far Svein Johan var den yngste, født dagen etter farens bursdag i 1915. I mars 1919 døde farmor av tuberkulose, og Salamon ble enkemann. Hans eldre ugifte søster (de var også seks søsken - tre av hver) Elen Sofie ble husholderske og en reservemor for min far og søskenene. Hun var like puritansk som sin bror, men ingen av barna til Salamon var, såvidt jeg vet, særlig religiøse av seg.

Både far og onkel Olai formidlet i mange sammenhenger at farfar var usedvanlig fysisk sterk, en egenskap de vel begge arvet.

Salamon hadde et usedvanlig godt lag med dyr, ble det sagt, og særlig med hester. Det førte han nok videre til både odelsgutten Olai og min far Svein. I tillegg til gården drev han også transport med hest, herunder transport til Meieriet i Namsos - men også mer langveis transport som til Namsskogan.

Fire av barna ble foreldre, og etterslekten til Salamon befinner seg i all hovedsak i Trøndelag, men også i Nordland, på Østlandet, Vestlandet (jeg og mine) og i Sverige.

Fremtidens smaksnotater - del 6

Her er det sjette innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17. og 21. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Winemaster^TM

Det er derfor lagt fra sikkert at det er en farbar vei mot bedre smaksnotater å forsøksvis etterligne ferdigheter i fjerne kulturer. En annen mulighet er å bevege seg fra et folkelig språk i notatene og over mot et mer vitenskaplig. Gitt at dette er mulig, vil si, for vi sanser ikke viner molekyl for molekyl – vi sanser viner som en helhet. Vår nylige hang til å analysere og dele opp en rekke duftelementer og andre inntrykk er, som vi så innledningsvis, en ganske ny oppfinnelse. Men hvis dette var mulig, og vi kunne utvikle en evne på linje med den Jahaiene har innenfor sin hverdagskontekst, ville ikke det være noe i retning av det vi kunne forvente fra et forbedret massespektrometer? Kunne vi ikke like gjerne få et måleinstrument til å gjøre dette for oss? Hvorfor skulle vi ønske å bruke feilbarlige, småbrisne, halvforkjølede, ukonsentrerte mennesker når et presist instrument kunne gjøre det mye bedre og mer pålitelig?

Et svar kunne være at instrumentet var altfor presist. Dette er den sammen innvendingen som den som gjelder for alle former for “supersmakere”: hvorfor skulle normalt utrustede personer bry seg med inntrykk og opplevelser som de aldri kunne få? Å høre om dufter, smaker og nyanser man aldri vil kunne oppleve ville jo bare være til forargelse. I tilfellet med et presist instrument, er jo saken heller at vi ikke er instrumenter. Vi er mennesker, og vi sanser ikke “bit for bit” eller “molekyl for molekyl”. Et slikt instrument ville vært lite relevant. Når vinkritikere overdriver sine egenskaper som spesielt raffinerte smakere, så undergraver de også sin egen relevans. All seriøs forskning som har vært gjort på dette, blant annet ved universitetet i Dijon, tyder på at vineksperter ikke er spesialutstyrt på det rent sansemessige området. Og bra er det! De er heller mer enn alminnelig gode på hukommelse og vokabular. Det er heldigvis egenskaper som det er mulig å tilegne seg, og dermed blir også relevansen av deres ekspertise større.

Men tilbake til dette med et måleinstrument. Man forestiller seg kanskje en bærbar ekspertdings som kunne gitt deg alt som var å vite om hvordan en vin smaker. Når alt kommer til alt kan jo ikke Masters of Wine som Arne Ronold være over alt der vi kunne trenge dem. Vi kan tenke oss muligheten for at et slikt instrument kunne modifiseres til å etterligne spesifikke personers egenskaper, for vi vet at det til dels er store forskjeller mellom oss på hvor sensitive vi er for ulike smaks- og duftelementer. Noen er, for eksempel, meget sensitive for “korkfeil” (2-4-6 Tricloroanisol) mens andre (ca. 20% av oss) ikke kan oppfatte Rotundone (som gir Syrah sin karakteristiske duft av svart pepper).

Tanken kan være forlokkende. Men har vi egentlig kommet noe lengre ved muligheten for å liste opp alle elementer i vinen, og hvilke terskelverdier det er tale om? Vi vet jo fremdeles ikke noe om hvordan vinen smaker. En bestemt andel av noe som smaker som rips, og en annen andel som smaker som lær, og noe som svart pepper (som du ikke smaker i det hele tatt). Er det noe å vite? Er en enda lengre remse med slike beskrivelser det eneste vi mangler? Den brutale sannheten er jo at smaksnotatene ikke får oss til å oppleve hvordan vinen smaker, og løsningen er neppe enda mer presise måter å gni dette inn på. For å gå fra kjemiske elementer og til opplevelsene hos et menneske er mer enn en teknisk utfordring. Det forutsetter svar på spørsmål vi kanskje aldri oppdager at vi må stille en gang. Men det vi kan vurdere er jo om en slik innretning, forutsatt at den faktisk kunne si oss hvordan en vin ville smake, ville være et fremskritt.

Fremtidens smaksnotater - del 5

Her er det femte innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her 1. juli, 5. juli, 13. juli og 17. juli. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.




Jahaiene
Kanskje norsk eller engelsk er feil språk rett og slett? I en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Cognition[1] brukte forskerne en stamme fra regnskogene mellom Malaysia og Thailand som respondenter, og en samling studenter fra Texas, USA som kontrollgruppe. Bakgrunnen er det forholdet vi allerede har vært innom; at dufter er svært vanskelige å begrepsfeste. Men nesten alle slike studier har brukt vestlige respondenter, og bruken av Jahaiene (som denne stammen heter) var derfor noe nytt.

Som nevnt refererer vi gjerne til dufter og smaker ved mer kjente objekter. Det finnes også et sett med dufter som man bruker i slike sammenhenger, The Brief Small Identification Test, og dette settet er vestlig i sin sammensetning. Det skulle derfor være godt kjent for folkene fra Texas, og ganske ukjent for stammen fra Asia, men det skulle man ikke tro ut fra resultatene. Jahai’ene navnga og identifiserte dufter med samme konsistens og enkelhet som man ga navn til farger. De amerikanske respondentene, derimot, var ikke på langt nær så gode. Kanel kalte de «sweet, spicy, beyberry, candy, Red Hot, smoky, edible, wine, potpourri» og så videre. Med andre ord: de sliter like mye som oss andre når vi skal identifisere dufter i vin. Men Jahai’ene hadde ingen problemer, og grunnen til det kan være at i deres kultur blir visstnok både planter og dyr både beskrevet og behandlet i relasjon til deres duftegenskaper.

En konklusjon på dette kunne være at vi bør være forsiktige med å konkludere for mye ut fra oss selv når det gjelder evnen til å snakke og skrive konsistent om dufter og smaker, og at det kanskje er menneskelig mulig å gjøre det betydelig bedre i smaksnotater enn det vi klarer nå.

Men vi kan jo ikke bare «flytte inn» i Jahai’enes kultur, eller enkelt overta den plassen duft og smak har hos dem. På den annen side kan heller ikke de bare flytte inn i vår kultur. Det vil være en feilslutning å hevde at deres sikre og suverene beherskelse av duftelementer de omgås jevnlig ville gjøre dem i bedre stand til å analysere en vin. Antakelig hadde de, som formodentlig verken kjenner til vin eller hvordan vi smaker, vært betydelig mer forvirret og hjelpeløse enn de som leser dette bladet.

---

[1] Majid, Asifa and Niclas Burenhult (2014) ‘Odors Are Expressible in Language, As Long As You Speak The Right Language’. Cognition (130): 266 – 270.

Fremtidens smaksnotater - del 4

Her er det fjerde innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her 1. juli, 5. juli og 13. juli. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Er det noe botemiddel?

Men uansett alle de påviste svakhetene så er det smaksnotater vi må bruke for å kommunisere opplevelser og vurderinger av viner. Finnes det da noe botemiddel? Kan smaksnotatene bli bedre – og på hvilken måte kan de ble bedre? Men for å vite det må vi vite hva problemene egentlig består i. Er vokabularet vi bruker for å beskrive vinene for upresist, grunt eller håpløst subjektivt? Kanskje er våre frukter, nøtter, våre mineraler og treverk, håpløse redskaper i forsøket på å formidle vår opplevelse? Kanskje er det å finne dagligdagse objekter som smaker eller lukter likt med vinen bare et tidlig stadium i en utvikling som vil ta oss nærmere og nærmere det å navngi molekylene som treffer våre sanser på en presis og vitenskapelig måte? Kanskje kan vi en gang rett og slett klare oss uten upålitelige mennesker, og få oss portable innretninger som «leser av» alle molekylene vi kan sanse? Ville ikke det vært noe?

Før vi begir oss inn i teknikkens verden får vi se nærmere på en ganske opplagt måte å reformere og forbedre smaksnotater. Det er å trene opp folk på samme måte som deltakere i sensoriske panel blir trent – altså helt vitenskapelig. Deltakere i smakspanel er mer presise enn oss vanlige dødelige, de bruker vanligvis folk som har bedre naturlige forutsetninger enn en gjennomsnittlig vinsmaker (de aller fleste er kvinner), og det er en hard, lang og solid drilling som ligger i bunnen for denne opplæringen.

Det er gode praktiske grunner til at en slik opplæring av alle som skriver smaksnotater er umulig. Men det er jo også verdt å huske på at de aller fleste som leser dette har gjennomgått en eller annen form for trening i å skrive smaksnotater. Man har vært på vinkurs, eller man har smakt sammen med andre – eller i alle fall sett og lært av andre som skriver og publiserer smaksnotater. Likevel er det altså lite å hente i smaksnotater hvis hensikten er å formidle en opplevelse så godt at andre kan bruke den til noe annet enn ren underholdning.

Så sitter vi der da, med frukter, steiner og annet rart, som liksom skal begrunne at nakkehårene reiste seg da smaksorganene kom i kontakt med vinen. Kan vi gjøre noe annet? Selv trente deltakere i vitenskaplige smakspaneler bruker kjente objekter for å vise til dufter og smaker – som jordbær, lær og plommer – heller enn de molekylene som gir disse duftene og smakene. Men kanskje er det et skifte på gang, for stadig flere som skriver smaksnotater refererer til noen av de mer kjente molekylene med de mer vitenskaplige betegnelsene. Et eksempel er korksmak som av stadig flere nå benevnes som TCA, eller til og med 2-4-6 TCA. Dette er kanskje en naturlig utvikling gitt at vi nå vet mer om vinens kjemiske beskaffenhet enn før. Men blir notatene nødvendigvis bedre, mer presise eller mer pålitelige?

Fremtidens smaksnotater - del 3

Denne tredje delen av min artikkel i Vinforum i vår følger etter innleggene fra 1. og 5. juli. Bildet: Ann C. Nobles Aroma Wheel.

Er det egentlig noen problemer med smaksnotater?

Men vi kan lure på om det egentlig er noen problemer med smaksnotater, for over alt får vi beskjed om at vi må lese på notatene og ikke stirre oss blinde på poengene vinene får. Det står en slik advarsel på framsiden av The Wine Advocate – men burde det heller stått en advarsel mot å tro at beskrivelsene av vinene er noe å stole på? Vi vet at smaksnotatet er en dårlig erstatning for erfaringen – men vet vi virkelig hvor dårlig? Da jeg for noen år siden skrev her om smaksnotater første gang gikk jeg gjennom noen egne eksempler på hvor vanskelig det var å identifisere viner ut fra et smaksnotat. Dette var ikke – eller ikke bare – resultatet av stigende alder og surhet hos skribenten, for kontrollerte forsøk viser det samme. Adrianne Lehrers oppsummering av forsøkene[1] er at vanlige mennesker ikke klarer å identifisere viner ut fra smaksnotater, men trøsten er at eksperter gjør det litt bedre – på viner som de kjenner meget godt. Det som virkelig vekker oppsikt er at ingen er bedre til å identifisere viner ut fra egne notater enn fra notatene til andre. Og hvor mye verdt er egentlig et smaksnotat som liksom-opplevelse dersom man ikke en gang klarer å identifisere en vin ut fra notatet?

Og fjerner du vinens navn fra notatene er det også lettere å se hvem som har skrevet notatene enn å skjønne hvilken type vin som er beskrevet. Dette prøvde jeg ut for noen år siden på et da meget aktivt diskusjonsforum. Jeg gjorde det ikke vanskelig, heller lett, men uten vinens navn var alle helt hjelpeløse med hensyn til å gjette hvor vinen var fra. Men flere påpekte, uten at det ble spurt om dette, hvem som hadde skrevet notatene.

Tar vi to notater fra ulike kritikere er det også ganske umulig å vite om de skriver om samme vin eller om to forskjellige viner. Klarest ser vi dette i magasinet The World of Fine Wine der noen av smakingene foregår på den måten at tre meget kvalifiserte personer smaker de samme vinene halvblindt, og skriver sine egne notater uten å konferere med de andre. Disse notatene trykkes også, og det er meget interessant lesning. Alle kan sjekke dette selv, men min konklusjon at disse meget erfarne og høykompetente smakerne (svært mange er Master of Wine) skriver notater det er vanskelig å tro beskriver de samme vinene.

Greit nok, kan man si, men hva har det med meg å gjøre? Svaret er at smaksnotatet neppe sier deg hvordan vinen vil smake for deg. Og det er jo hele hensikten med de detaljerte smaksnotatene. Tilsynelatende, i alle fall. Kan noe gjøres? Skal vi håpe på at smaksnotater en gang i fremtiden blir presise formidlere av hvordan viner smaker, slik at vi ikke lenger trenger upålitelige kritikere? Skal vi ønske at det personlige elementet blir borte – eller er det mer en skrekkvisjon enn et fremtidshåp?

Vinentusiaster har lenge konsumert smaksnotater i et enormt omfang, og etter at Internett ble interaktivt publiserer entusiaster – inklusive undertegnede – også notater i stort omfang. Det har vært diskutert hvilke notatskribenter man kan stole på i denne kakofonien, men ut fra det vi har sett til nå kan man lure på om vi kan stole på noen i det hele tatt, og om det eventuelt finnes et håp om at smaksnotatene en gang faktisk kan bli presise og pålitelige.

---

[1] Adrienne Lehrer, Wine and Conversation (Oxford: Oxford UP, 2009), s. 186.

Så det så!

Fremtidens smaksnotater - del 2

Dette er andre del fra artikkelen min i Vinforum i vår. Den første delen sto 1. juli.

Andre Simon publiserte mer enn hundre bøker om vin, men som så mange andre før Parker-perioden (som vi vel fremdeles er inne i) så skrev han om viner som om de var mennesker. Altså det som på fint heter antropomorfisme. Noen ganger skrev han til og med om viner som om de var trær. Ikke at det så ut til å være noe problem for hans publikum – man ender ikke opp med en bibliografi som Simons uten å ha lyktes som vinskribent.

Noe av det som har endret seg, og som både er en årsak til og en følge av fenomenet Robert Parker, er at vinverdenen har ekspandert noe voldsomt. Mens man før i verden skrev for en ganske liten verden av entusiaster med relativt lik bakgrunn, så dekker det engelskspråklige vinpublikum nå hele kloden og de representerer et mye bredere sosialt spekter.

Michael Broadbent kom med boka Wine Tasting allerede i 1973, og der fikk man en oppskrift på hvordan man skulle smake og beskrive viner. Men den store eksplosjonen kom med den før nevnte Robert Parker. Det var ikke bare poengene som endret vinverdenen for alltid, men også de detaljerte og ikke minst engasjerte smaksnotatene. Som Hugh Johnson sier det: “By the 1990s, the air was thick with fruit and nuts”. Men det var ikke alle som sluttet seg til denne fruktsalatskolen i smaksnotater, og Jancis Robinson var vel en av dem. Kontrasten har ført til at noen mener hennes notater minner mest om sensors kommentar på en eksamensoppgave.

Da Ann Noble og miljøet ved University of California, Davis, publiserte det patenterte aromahjulet på 80-tallet hadde de neppe sett for seg den enorme utbredelsen av smaksnotater som har kommet siden. Men hjulet var en måte å avgrense noe som allerede var i fullt ekspansjonsmodus. Med termer gruppert etter type, mer generelle og mer spesifikke, har hjulet vært en god hjelp for de mange som sliter med å beskrive smaker og dufter. Ulempen er, selvsagt, at smaksnotater lett blir toppstyrt: det er forventningene og det etablerte vokabularet som styrer notatskrivingen, og ikke det vi har i glasset. De fleste vil vel gjerne ha mistenkt andre, kanskje til og med seg selv, for å ha skrevet notater mer ut fra forventninger styrt av etiketten enn ut fra sanseinntrykkene.

Men disse standard smaksnotatene har mye for seg. En av dem er at når man skal skrive smaksnotater så tvinges man til å virkelig konsentrere seg. Det tradisjonelle oppsettet er også greit å ha når det er mange viner og lite tid, men det hemmer kreativiteten og kan meget lett føre til at det blir lite interessant å lese notatene. Den amerikanske vinskribenten Matt Kramer foreslo i en bok fra 2015 at vi i stedet for å liste opp smaker og dufter, for så å la poengene ta seg av vurderingen av vinen, heller burde fokusere på mer omfattende og velfunderte betraktninger om vinen. Syv ord, mente han, var essensielle for denne endringen: insight, harmony, texture, layers, finesse, surprise and nuance.

Fremtidens smaksnotater - 1

Denne artikkelen ble publisert i Vinforum i vår, og jeg publiserer det her på bloggen stykkevis og delt utover sommeren. Illustrasjon: Aroma Wheel TM (Copyright: Ann C. Noble)

Det er et spørsmål som er viktigere enn hvordan vi kommer til å skrive om viner i framtiden, og det er hvordan vi bør skrive om viner. Ikke bare i framtiden, men også nå i dag. Jeg skal vise hvordan dagens praksis med smaksnotater skiller seg fra fortidens, og også vurdere hvordan den teknologiske utviklingen kan påvirke smaksnotatene. Bør smaksnotatene bli stadig mer presise og vitenskaplige? Eller er kanskje den personlige dimensjonen, som vi søker å undertrykke for å bli mer objektive, kanskje vel så viktig?

Det synes jo ikke som det er noen problemer med smaksnotater, akkurat, siden nettet flommer over av dem og etterspørselen er stor. Jeg får fort høre det dersom jeg ikke har publisert noen notater på bloggen min på en stund: «har du blitt avholdsmann, eller?». Så det synes jo ikke å være noe problem verken med tilbud eller etterspørsel, men har vi egentlig noen nytte av dem? Og hvis vi har nytte av smaksnotater – hva består egentlig denne nytten i?

Først og fremst, fra skribentens synspunkt, så lar notatene oss kommunisere hvordan vinen smaker. De fleste av oss som skriver notater prøver å få med alle inntrykkene fra fargen, det første sniffet, det andre sniffet, og så videre gjennom alle stadiene i munnen og langt ut i ettersmaken. Så legger man gjerne på noen ord om struktur og eventuelt potensial.

Også på mottakersiden er det som nevnt også stor interesse for å lese notater. Det er, av naturlige grunner, tusenvis av viner vi gjerne skulle smakt, og ganske mange vi lurer på om vi kanskje skal kjøpe, og et smaksnotat er vel det nærmeste vi kan komme en vin uten å smake den. Selv viner vi selv har er det interessant å lese notater om, for et evig tilbakevendende spørsmål er jo om viner vi har i kjelleren er modne. Vi liker å tro at smaksnotater er liksom-opplevelser, om enn mye svakere og dårligere enn virkeligheten, men vi liker å tro at notatet beskriver hvordan vinen ville smake dersom jeg selv smakte den. Akkurat nå.

For å kunne mene noe vesentlig om fremtidens smaksnotater er det nyttig å minne seg på at dagens smaksnotater ikke er noe naturfenomen. Smaksnotater er neppe fri for trender og moter, og er etter alt å dømme påvirket av utviklingen innen vinverdenen så vel som den utstrakte digitale kommunikasjonen. Det å beskrive vinens ulike smakselementer er faktisk et ganske nytt fenomen, og begynte først å gripe om seg fra og med Robert Parkers meget innflytelsesrike inntreden på den offentlige vinscenen. I flere hundre år var det i følge Harvardprofessoren Steven Shapin vanlig å beskrive vin med bare fire adjektiv: “sweet, acute, austere, and milde.” På den tiden var det flust med riktig dårlig vin, så de finere nyansene var vel ikke like viktige. Men selv i våre dager med en betydelig høyere kvalitet på vinene er det ikke alle som går inn for de store utbroderingene av vinenes ulike dufter og smaker. Hugh Johnson, for eksempel, hører til den gamle skole. George Saintsbury er en annen legendarisk figur som skrev mye om vin, noe av det samlet mellom harde permer, men som heller ikke brukte mye trykksverte på å beskrive frukter, nøtter, steiner og annet rart mange mener man kan finne spor av i et vinglass.