Red Ed?

Labour har sine intrikate metoder når det skal velge ny leder, og denne gangen ble resultatet at den valgte lederen fikk et mindretall av stemmene til partimedlemmene og av de folkevalgte i partiet. Hvorfor? Fordi Ed Milibands knappe flertall kom som resultat av stemmene fra fagforeningene, der flesteparten av medlemmene ikke er Labour-medlemmer.

Nok om det. Vil Ed bli stasminister? Det er jo det store spørsmålet. Åpenbare grunner til at det kan gå bra:

• Den store statsgjelden, og det enorme løpende underskuddet på statsbudsjettet, vil føre til smertefulle innstramminger. Lavere statsutgifter og høyere skatter er ingen god kombinasjon for den sittende regjeringen. Den forestående spending review vil bli blodig.
• Den sittende regjeringen er en koalisjon, og det er det ikke dype tradisjoner for i Storbritannia. Ryker den blir det trolig nyvalg, og kombinert med dype kutt burde det være gode nyheter for Labour.

Men politikk er ikke lett å forutsi. A week is a long time in politics sa Harold Wilson, så ting kan skje og skje fort. Men min intuisjon sier at Ed Miliband ikke vil bli valgt, og grunnen er mangelen på folkelig appell. Han er intelligent og hyggelig, men han kommuniserer ikke med folk. Som minister eller leder for ungdomspartiet ville han vært et funn. Virkelig lovende. Men her skal han når som helst kunne flytte inn i Nr. 10 Downing Street, og det har han ikke format til. Det virker rett og slett som han er litt skuffet over dem han snakker til - og på landsmøtet i Manchester var vel det lett forståelig: de fleste der hadde vel stemt på broren hans. Problemet hans, og dermed også Labour sitt problem nå, er at han ikke liker de som har stemt på de konservative - og som tidligere stemte Labour.

En annen grunn til at han vil mislykkes er at han tar feil. I talen til landsmøtet sa han, og han har sagt det tidligere også, at hver gang Labour har lyktes så var det fordi de utfordret den konvensjonelle tenkningen. Sannheten er akkurat motsatt. New Labour lyktes fordi de var konservative med et menneskelig ansikt (Tony Blairs). Blair var også karismatisk. Ed Miliband er et svart hull når det gjelder karisma, og han vil oppdage at sentrum i politikken ligger fast. Han kan ikke bare rykke inn og legge det litt lenger til venstre.

SN: Hvit burgunder og rød Rhone

Saint-Aubin 1er Cru Clos de la Chatenière 2002 (Hubert Lamy)

Korken var rotten, og kom ut i flere deler, men vinen var flott. Allerede fargen, med et tydelig innslag av grønt, sladrer om friskhet, og den er da også frisk som en vårdag. Lime og fennikel dominerer duften, og munnfølelsen er smidig. Kort og godt en flott burgunder, og et stykke igjen til den er på topp. Men det er min siste flaske dessverre. (Bildet: Olivier Lamy)

Gjenkjøp - Ja!

Sainte Epine (Hervé Souhaut)

Dette er hemmelighesfulle saker - ikke en gang årgangen trykkes på etiketten. Klassifisert som bordvin. Tror dette må være 2004-årgangen siden det står mystiske "L04" på bak-etiketten. Denne årgangen har det også vært en diskusjon om, mye grunnet lav svovling av denne biodynamisk dyrkede vinen. Vinstokkene er over 100 år gamle, og filtrering drev han ikke med. Eiendommen er på andre siden av Rhône fra Hermitage.

Den har hatt det godt i min kjeller, tydeligvis, for denne er det lite å utsette på. Mørk, kjøttfull (umami) duft av kraft, pepper og krekling. Syrah-preget er lett å finne, men det dominerer ikke. Ikke all verdens kompleksitet, men en flott vin til lam.

Gjenkjøp? - Kanskje.

Alternativ til skatt på boligsalg

Man trenger ikke legge skatt på salg av egen bolig for å dempe veksten i boligenes gjeld. Dette problemet er reelt: Norge har ett av verdens høyeste nivå av privat gjeld, og gjør svært mange her i landet ytterst sårbare for økninger i renten.

Det er mange grunner til at Norge har en gjennomsnittlig belåning tilsvarende 200% av husholdningens brutto inntekter. En grunn er at det går godt i landet, og at ledigheten er lav. Optimisme er en spore til belåning. Svært mye av sparingen til fremtidige pensjoner foregår også på statens hånd, og personlig oppbygging av formue for alderdommen er derfor mindre viktig for mange i landet. Men den viktigste årsaken er nok skattemessig: som kanskje det eneste staten i verden sponser den norske staten renten din.

28% av renteutgiftene dine skriver du av på skatten, enten du har brukt lånepengene på en alminnelig bolig eller en speedbåt, eller brukt dem til å spille poker. Du blir dermed, gjennom skattesystemet, oppfordret til å ta opp lån og bruke penger du ikke har tjent. Det er her man må gjøre noe.

Tiden for å begynne å redusere rentefradraget for så å fjerne det helt er NÅ. Nå er rentene lave, og endringene vil bli mindre merkbare. Man kan, med de økte skatteinntektene, heve summen der skatten slår inn - og/eller senke skatten på alminnelig arbeid.

Vi er forlengst forbi den tiden da folk lånte da de var unge, og var gjeldfrie når de ble eldre. Nå låner folk på sine hus lang inn i pensjonsalderen, og færre enn før ser ut til å ville etterlate seg større summer til etterslekten. Årsakene kan være flere, men at staten sponser belåning er åpenbart en viktig årsak. Denne særnorske ordningen har vært med på å bryte ned den gammeldagse nøysomheten, og ingen kan undres på at folk låner opp til pipa livet gjennom når de får betalt for å gjøre det.

Utfordringen blir å finne ordninger som beskytter et gunstig og ønsket aspekt ved ordningen: at det blir lettere for unge å etablere seg. Perioden med høye studielån og huslån er en kraftig belastning for de fleste. Men dette kan ikke kan ikke lenger være fullgod begrunnelse for en ordning som folk i alle aldre nå utnytter til det fulle.

As I was saying...

Som jeg har nevnt før: du leser det gjerne først her på bloggen. I dag sto det i Aftenposten om farene ved EMP - elektromagnetiske pulser fra solen eller menneskeskapte ved atomvåpen sprengt høyt i atmosfæren.

Jeg skrev om det på lørdag her på bloggen. Jeg fikk bare en kommentar på Fjesboka, og den var at dette var svært overdrevet. Ja, la oss håpe det! Astronomen som avisen har snakket med sier at alt elektronisk vil bli ødelagt nord for 40-50 breddegrad. Men det er mulig å beskytte vital infrastruktur, men arbeidet bør starte nå!

SN: Bordeaux, Riesling fra Østerrike såvel som Tyskland, og en Barolo

Barolo Marcenasco 2001 (Renato Ratti)
Dette er en av mine favoritter fra området. Alltid pålitelig, god pris, og solid kvalitet fra årgang til årgang. Denne flasken var ikke noe unntak: dufter syltede kirsebær, skogsbunn og litt tjære. Holder frukten, og balanserer de barske tanninene godt.

Gjenkjøp? - Ja, årgang etter årgang.

Zöbinger Heiligenstein Riesling 2001 (Bründlmayer)
Dette var ikke min vin, men jeg har hatt den. Holder stilen godt, men er ganske dyp i fargetonene etter hvert. Friskheten er det ingenting å si på, men det er noe i retning petroleum her også. Frisk men fyldig, en glede å få i glasset.

Gjenkjøp? - Ja

Kieselberg Riesling GG 2004 (Mosbacher)
Min siste flaske dessverre. Litt grønnskjær, oser av mineraler, lime, rettlinjet men likevel viskøs, og med lang ettersmak. Flott vin! Den første av mine fire var korket, men de tre andre har vært ypperlige.

Gjenkjøp - Absolutt og ubetinget.

Chateau Poujeaux 1999 (Moulis)
Kjøpt på Bordeaux-slippet på Valken sist høst. Blyantspiss, mørke bær og noe kjøttaktig. Mørk på farge, frisk og solid. Dette er en strålende vin for what it is som Clive Coates bruker å skrive.

Gjenkjøp? - I should be so lucky!

EMP

Forkortelsen over er fra engelsk, og står for electro-magnetic pulse. Det høres jo greit ut, men her er det snakk om skikkelig kraftige saker. Når jeg tidligere har nevnt denne muligheten i forsamlinger har jeg blitt tatt for en paranoid raring. Jeg kan leve med det, for i alminnelighet er jeg vel mer naïv enn paranoid. Nok om det. Hva dreier dette seg om, egentlig?

Det samfunnet vi har bygget over det siste hundre året, godt og vel, har i stigende grad gjort seg avhengig av elektromagnetisme. Det er vel knapt den ting som ikke kommer med transistorer i dag. Bilene har det siste tiåret blitt datamaskiner på hjul, og i stua eller kjøkkenet - for ikke å snakke om på jobben - er det smekkfullt med til dels kompliserte elektroniske greier.

Offentlig infrastruktur er også kompleks, og nesten alt drives av strøm. Kort sagt: ikke bare har alt blitt så komplisert at bare noen få kjenner selv enkelte system til bunns, vi har i samme takt blitt svært sårbare. Men er det noen fare på ferde?

Ja, for slike pulser vil slå ut alle elektroniske systemer som ikke er beskyttet. Alt som er avhengig av elektroniske kretser og systemer vil slutte å virke. Etter den kalde krigens slutt er heller ikke militæret beskyttet i noen særlig grad. Er det noen systemer i heimen eller på jobben som ikke er avhengig av elektrisitet eller vann fra vannverk? Ikke det nei? Tenkte meg det!

Hvor kommer trusselen fra, og hvorfor har vi ikke opplevd noe lignende tidligere?

• HAEMP - high altitude EMP er pulser generert av atomvåpen sprengt så høyt i luften at ingenting ødelegges på jorden av trykkbølger eller lignende. Som beskrevet over blir hele samfunnet slått ut, men ikke så mye som et hår krummes på noe hode. Alle stater med atomvåpen og raketter kan utføre dette. Det passer godt inn i asymetrisk krigføring, for hva er en adekvat respons? Mer om det under.




• SEMP - solar EMP kommer, ikke overraskende, fra sola. Slike enorme pulser kommer visstnok en gang hvert hundreår i snitt, og den forrige var på midten av 1800-tallet. Men trenger ikke være kjernefysiker for å forstå at den neste er på overtid. Siden intet levende menneske har opplevd dette er det heller ingen som har et nært forhold til en slik trussel.

HAEMP vil passe utmerket godt inn for en stat som er i konflikt med en annen, men som ikke vil risikere tradisjonelle mottiltak. Allerede har vi sett cyber-angrep som del av konflikter, og slike er vanskelige å hanskes med. HAEMP kan betraktes som ett trinn opp fra slike angrep, men langt fra konvensjonell atomkrig. Ingen dør, ikke så mye som en bro blir ødelagt, men samfunnet går i stå i løpet av et nanosekund. Som første trinn i en tradisjonell krig vil det også være genialt.

SEMP - kan komme når som helst. Som nevnt er en slik hendelse på overtid. Men, som vi kjenner fra så mange andre sammenhenger, en trussel som man kun har et teoretisk forhold til vil man ikke så lett ta inn over seg. Etter alt å dømme (hvis astronomene har regnet rett) vil vi i min levetid oppleve en SEMP, og jeg håper vi kommer fra det uten sammenbrudd i den sosiale orden og påfølgende sult og krig.

Du leste om det først på denne bloggen!

Gavesakene

Det er mye å si om disse gavesakene, og svært mye har blitt sagt eller skrevet meget vel. Hvis man prøver å se dette litt utenfra, i alle fall er det det jeg skal forsøke her, så avslører disse sakene to fremtredende trekk ved den norske folkesjela.

Det ene er vår protestantiske arv, som manifesterer seg i et sosialt kontrollbehov basert på misunnelse. Som Sofie Mathiassen skrev i Dagens Nærlingsliv viser disse sakene også at våre liv er så gjennomregulerte på slike felt at man knapt kan utvise alminnelig mellomenneskelig raushet uten å bli lovbryter. Skatteplikten kan til tider fortone seg som overordnet plikten til å være et generøst medmenneske.

Det er sjelden slik at et fenomen er bare negativt. Denne "indre presten" som selv moderne sekulariserte nordmenn og -kvinner bærer med seg innebærer også mye bra, som at vi har en jevnt over pålitelig og effektiv statsadministrasjon - og at folk er til å stole på. Dette gir også grunnlag for et høyt nivå av tillit i samfunnet generelt.

Tilliten bringer meg over på det andre fremtedende trekket ved den norske folkesjela: naïvitet. Vi tror så inderlig godt om alle andre, og vi er heldige med det at det for en stor del er grunn til det. Men vi blindes også av denne tilliten, og særlig utlendinger blir overrasket over hvor lettroende vi nordmenn generelt er. Særlig når det gjelder staten og myndighetspersoner. En ung og homogen stat som Norge har gitt oss et forhold til staten som de fleste andre land kan misunne oss. I Tyskland og Italia, for eksempel, har staten også vært et diktatur. Det samme gjelder landene i øst-europa. Og korrupsjon er lite utbredt - kan det synes som.

Men ønsket om å påvirke andre har vi alle, og når sterke kapitalinteresser gir gaver til statsråder som i kraft av å være statsråder utfører et oppdrag som å døpe en båt, og gavene går ut over det alminnelige nivå for gaver av denne typen, da bør naïviteten vike for mistenksomheten. Gaver er en naturlig del av menneskelig samkvem, og våre regler og forordninger er nok i overkant anale, men når noen får store fordeler i kraft av å utøve et embete, altså ut fra posisjon og ikke person, bør varselklokkene ringe.

De bør ringe fordi vi ikke selv er de beste til å objektivt vurdere om vi lar oss påvirke eller ikke. Og fordi, og dette er viktig, slike gaver åpner for mistanken om at mottakeren vil la seg påvirke. Det siste undergraver den tilliten som samfunnet er avhengig av. Når tjenestene og gavene ikke er i et balansert forhold forventes det gjenytelser, det er også en del av gavens sosiale logikk.

Gavesakene - og nå holder jeg rause gaver fra kraftselskap til ministerens parti utenfor - viser til fulle at to sentrale trekk i den norske mentaliteten - det protestantiske kontrollbehovet og vår betydelige naïvitet - er nært forbundne. Kanskje viser de også at vi er i ferd med å bli mindre naïve? For grådigheten, herunder trangen til å beholde det man har fått også som myndighetsperson, er allmennmenneskelig og lett å kjenne seg igjen i. For de fleste.

Notater fra en kjeller

Jeg har fått tilbake vinkjelleren min - det vil si den virtuelle (min virkelige kjeller ligner ikke på bildet over). Det som mangler er å fjerne de vinene jeg har tatt ut siden sommeren 2009, og så føre inn alle de som er kjøpt siden den tiden. Noen korte refleksjoner må jeg dele med allmennheten selv om disse "problemene" kommer noe nær bunnen av alle de problemene menneskeheten står overfor:

• Jeg kjøper mer vin enn jeg drikker. Fortsetter det sånn må jeg utvide kjelleren eller drikke mer.


• De nærmeste årene blir det sjelden åpnet viner til middagen på hverdagene siden barna skal på ulike aktiviteter og trenger skyss.


• Jeg foretrekker vin til mat, og mat til vin.

Konklusjonen må bli å kjøpe mindre. Men: tilbudene står i kø. Det bugner over av strålende viner på Valken - et av de (foreløpig) to spesialpolene i landet, og dette utsalget er ikke langt fra jobben min.

Dertil kommer den eksistensielle dimensjonen. Det vidunderlige med en vinkjeller er at den er et tidsvitne - ikke bare over årgangene vinene representerer, men den er også en sedimentert smakshistorie. I mange år kjøpte jeg nesten bare hvite viner, og svært mye Chablis (relativt sett). Nå går det mest på de røde, og Chablis har jeg knapt kjøpt en flaske av på flere år.

Om fremtiden vet vi ingenting - bortsett fra at vi skal dø. I løpet av sommeren har jeg blitt familiens eldste generasjon, og jeg slipper å hyre noen for å hviske i mitt øre: memento mori. Det vet jeg inderlig vel. Jeg vet også at det tar tid før de beste vinene når sitt optimum. Derav følger:

• De vinene som skal følge meg inn i solnedgangen, lenge etter at siste tur til svømmetreningen er kjørt, må jeg kjøpe nå. De blir for dyre for statsansatte akademikere når de kommer på auksjon om tyve år.

Fremtiden kjenner vi ikke, bare fortiden til en viss grad. Men tegn tyder på at balansen i verdensøkonomien er i ferd med å forandre seg, og i Østen stiger et nytt stort marked for kvalitetsvin frem. Kina og India er satsningsområder for de etablerte vinhandlerne, og de vet nok hva de driver med.

• Etterspørselen etter europeisk kvalitetsvin med særpreg er sterkt økende, mens tilbudet er konstant. Dette er klart prisdrivende.

Så langt kan det se ut som at et fremtidsrettet fokus, til den tiden da barna er større og middagene roligere, vinene dyrere og Mandarin har blitt verdensspråk nummer en, vil støtte en klar oppbygging av vinkjelleren på den måten det har foregått det siste året. På den annen side:

• Det er også klart at luktesansen, som er den klart viktigste ved vinsmaking, svekkes med alderen. Når slår den inn, denne svekkelsen? Det vet vi ikke. Hos noen tidlig, og hos andre senere. Etter 65 men før 80, kan det se ut som. Svekket luktesans, eller total anosmi, antas å være den viktigste grunnen til feil- og underernæring hos eldre.

Dette med en stadig stigende beholdning i kjelleren er ikke noe nytt fenomen. For noen år siden spurte jeg min lille sønn: "Tror du at du blir vininteressert når du blir stor". Etter en kledelig lang tenkepause kom det: "Ja Pappa. Det tror eg!"

Så da så: når vinhandlingen får et generasjonsperspektiv får den en annen glans. Fra nerdens tøylesløse fråtsing til omtenksom oppbygging av fremtidig nytelse. Det å kultivere en dyr smak hos den oppvoksende generasjon er også viktig, ikke minst for å unngå alkoholisme. Følger de sine foreldre inn i de statsansatte akademikeres rekker får de aldri råd til å drikke seg fra gård og grunn med den smaken mine innkjøp i dag vil kultivere i fremtiden!

SN: Idig og Chevalier

Domaine de Chevalier 1999 (Pessac-Léognan)
Da den var ny imponerte den ferskinger innen vin: den var tett, fruktig og solid. Man skjønte at dette var store greier på grunn av "volum". Nå har den gått seg til. Den fikk stå en drøy time i karafel, og var ganske mørk på farge. Bare da jeg slo den over så jeg hint av bruning/murstein i fargespekteret. Duften er preget av sigarboks og tobakk, med undertoner av det fruktige. Den ligger klart på siden av de fruktige årgangene, og strukturen er grei men ikke imponerende. Avslutningen er god og lang. Årgangen har blitt beskrevet som "litt ranglete", men denne eiendommen har en tendens til gå "mot konjunkturene".

Etter at slanten fikk stå i karafel i kjøleskapet et døgn var det mest jordbær som preget vinen. Jeg skal ikke drøye resten av beholdningen så mange årene.

Gjenkjøp? - Ja.


Königsbach "Idig" Riesling Grosses Gewächs 2007 (A. Christmann)
Tidligere i år smakte jeg denne på en Pfalz-smaking jeg organiserte i Vitis. Da ble jeg skuffet, og tenkte at det hastet å drikke opp. Den virket blass. Men i går glitret den. Et svært tydelig grønnskjær på farge, duft både av epler og av lime, med mineraler og noe fennikel under. Frisk, fyldig og rettlinjet, med lang ettersmak.

Flott vin som det ikke haster å drikke opp.

Gjenkjøp? - Ja.

Wok the dog

Singalong Singh

Narinder Singh var den første - og så langt jeg vet den eneste - Sikh som er Elvis-kopi. Han kom til Storbritannia i 1955 som 13-åring, og lærte Engelsk fra Elvis-sanger. Det var ikke alt han lærte, for både sanger, krøllet leppe, hoftevrikk fulgte med. Ikke alt var USA for denne karen fra Punjab, for tounge-in-cheek lærte han også. Sanger som: "Turban Over Memphis", "Bhindi Bhajee Boogie, Popadum Rock" og ikke minst: "Whose Sari [sic] Now?" kan bevitne det. Han gikk ut over rammene til Elvis og skrev egne sanger.

Men mest kjent er han for sin theme line: "I don't smoke dope/I don't drink bourbon/I just want to get down and shake my turban".

Sin største ønske har han ikke fått oppfylt: å representere Wales i Melodi Grand Prix. Han sier: "Wales is my heart, Punjabi is my soul - put them together and it's only rock and roll".

(Hovedkilde: The Independent Magazine 19 November 1988, p. 12)

Arbeiderpartiet - approved by the Monarchy

I dagens Aftenposten (når dette skrives ennå ikke lagt ut på nettet) skriver journalisten Per Anders Madsen en veloverveid kommentarartikkel om kongehuset og Arbeiderpartiet. Kronprinsparet er nemlig personlige venner med begge de to kandiatene til ledervervet i Arbeiderpartiet når det en gang måtte bli ledig: Trond Giske og Jonas Gahr Støre. Men grunnen til at dette kommer opp nå er at Støre har kommet til at han ikke er inhabil i drøftelsene om kronprinsparets apanasje. Flere som har greie på slikt har en annen oppfatning, og det framstår som litt underlig at ikke Støre ser det prinsipielle i saken. (Bildet: Scanpix)

Men det viktigste sett fra min synsvinkel er de personlige relasjonene mellom personer på toppen av vårt samfunn. Alle de innvolverte framstår som hyggelige, engasjerte og oppvakte mennesker. Det er ikke noe rart i at de skulle fatte personlig sympati for hverandre og omgås privat. Også samfunnstopper må få ha personlige venner. Men er det klokt at slike vennskap dyrkes mellom det fremtidige kongeparet og de fremtidige lederne (eller en av dem i alle fall) i landets statsbærende parti gjennom de fleste etterkrigsårene? Som Madsen sier det i Aftenposten (s. 3) i dag:

Hvis kongefamilien med det kommende kongeparet i spissen knyttes til ett parti gjennom nære vennskapsbånd, kan premissene som vår styreform hviler på, forvitre ganske raskt.

Jeg har ikke noe i mot disse personene. Kronprinsen virker bedre forberedt til sin fremtidige gjerning enn man det kan forvente eller forlange gitt "rekrutteringsprosessen". Støre er intelligent og veltalende - uansett hva man måtte mene om dømmekraften. Giske er ikke min favoritt på noen måte, men kompetent og erfaren er han - uansett personlige sympatier eller det motsatte. Det er ikke der det sitter. Det er når hopehavet mellom ETT politisk partis øverste tillitsvalgte og de som ALDRI er på valg men skal stå over politikken blir for tett at problemene melder seg.

• Bare det faktum at slike tette relasjoner eksisterer gir Arbeiderpartiet et "anbefalt-stempel" fra monarkiets side som i det kommersielle liv er gull verdt. By appointment to the Royal Court pryder fremdeles mange varer eller merker. Kongehuset skal være over politikken og nøytralt, og disse eksklusive relasjonene med de fremste i ett parti bryter med denne forutsetningen.

• En gang i fremtiden skal kanskje en fremtidig Kong Håkon kalle inn en partileder og gi denne oppdraget å danne regjering. Vil han da bruke en av hurtigtastene på mobilen til en av sine venner? Uansett hvor opplagt det vil være at nettopp denne personen får oppdraget, hvordan kan han fri seg fra mistanken om at det var en vennetjeneste? Hans venner i politikken er jo bare fra dette partiet.

Tross min konservatisme: jeg har blitt styrket i min nye identitet som republikaner denne sommeren. Vendepunktet skjedde 1. august da jeg så opptak av Kronprinsessens samtale om tro, håp og kjærlighet i Nidarosdomen 28. juli. Jeg fikk et akutt anfall av diabetes. Det er fint at hun er glad i sin mann, men er hennes private kjærlighetserklæringer og utlegginger om det første møtets sødme fjernsynsunderholdning?

Jeg skylder på Ari Behn og hans svulstige retorikk. Det har grepet om seg lokalt i kongehuset og er en uting. Hilsen disgusted of Skjold.

Naturlovene her hos oss...

Forestillingen om at naturlovene er konstante synes å være utbredt. Einsteins teorier fra begynnelsen av det forige århundre postulerte at naturlovene var like over alt i universet. Men er det noen grunn til å tro at fysikken nærmer seg "slutten"? Vi kan oppdage og utlede dem, og når det er gjort er det bare for fysikerne å stenge døren og gå hjem?

"We're here to test physics, not to assume it" sier en av forfatterne på en artikkel i Physical Review Letter. Det er en beundringsverdig holdning. Når anomaliene bygger seg opp er det fare på ferde - eller man finner en forklaring som passer med både det gamle og det nye systemet. Nå, hevdes det av flere - deriblant en av forfatterne av artikkelen Michael Murphy, har bevisene for variasjon i en av fysikkens konstanter: finstrukturkonstanten (også kjent som alpha), som regulerer interasjonen mellom lys og materie, bygget seg opp over flere år og vist seg umulig å bortforklare.

Spiller det noen rolle? Jeg er ingen ekspert innen fysikk - jeg er bare en interessert amatør - men jeg skjønner såpass at grunnlaget for liv kan påvirkes. En endring på fire prosent vil gjøre det umulig for stjernene å skape karbon - grunnlaget for liv som vi kjenner det. De variasjonene som er påvist er ikke så store, men de kan forklare hvorfor noen galakser synes å bevege seg i en annen retning enn forventet. Ulike deler av universet har ulike verdier for alpha - er det noen målinger som tyder på.

Falsifikasjon av Einstein ville være noe (det er vel enhver fysikers våte drøm?)- men helt der er vi ikke ennå. Det mest sannsynlige er at noe er feil med målingene eller i analysen - men håpet er der for artikkelforfatterne. Og skulle de vise seg å ha rett er det på tide å revurdere en av de grunnleggende forutsetningene for vårt verdensbilde.

Hva sa jeg...

Jeg må bare innrømme det først som sist: jeg liker å få rett. Og jeg liker å være først ute med ting. I dag kan jeg ønske Dagens Næringsliv velkommen etter.

Saken gjelder sammenhengen mellom utbredelse av el-biler og strømforsyningen. Det sier seg selv at når andelen el-biler blir større blir også strømforbruket større. En enkel og oversiktlig sammenheng skulle man tro. Men her er myndighetenes ønsker om 200.000 el-biler innen 2020 og statusen på strømnettet i et markant misforhold.

I mars påpekte jeg at plug-inn hybrider som Opel Ampera (bildet) og andre snart blir lansert, og vil utfordre kraftforsyningen. I dag skriver Dagens Næringsliv om dette problemet.

Utfordringen som el-bilene står for skrev jeg først om i mai 2009, for dette er også en mental utfordring for mange. El-bilene har ikke null utslipp, for utslippene foregår bare et annet sted. Og når du kommer hjem med til plug-in hybrid, uansett hva den heter, og plugger den inn, går inn og setter på vaskemaskinen og begynner å lage mat, da blir det en betydelig utfordring for el-forsyningen i dette landet jo flere det er som gjør det samme.

SN: Bobler og snerp

Pol Roger 1996
Boblene først. Denne vinen har jeg smakt ofte over en periode på flere år, og det er først de siste par årene den har kommet inn i "flyt-sonen". Den har vært innom mange rare faser, som oksidert eple, syremonster, øl og sagbruk. Nå: gyllen på farge, eplepreget syrlighet - friske, grønne epler og ikke noen melne greier, tørket aprikos på duft, og kremet mousse og meget god lengde. Glad jeg kjøpte to kasser av denne, og nå har jeg ingen hemninger med å ta for meg av lageret heller.

Gjenkjøp? - Absolutt! Pol Roger i gode årganger er ikke noe å stusse på.

Barolo 2005 (SUOI) kr. 249,90
Denne kjøpte jeg til lusne 165 kroner på Flesland i sommer. Vinen dufter kirsebær, lakris og ørlite av høstløv. Fin og fast, åpner seg i glasset. Ikke av de store. Årgangen har åpenbart seg best i La Morra, der denne produsenten holder til. Paolo Abbona har nettopp startet for seg selv, og vinene har gode priser i sine segment.

Mellomårganger, som 2005, er gjerne de beste når man vil knekke en flaske Barolo ung. Denne er ikke noe unntak.

Gjenkjøp? - På Flesland til 165: absolutt. På Polet til 250? Neppe.

Det må inn i skolen...

Rett kunnskap fører ikke til rett handling. Der tok grekerne feil - ikke bare de som rår med statsfinansene i dag, men også antikkens filosofer som Platon og Aristoteles.

Men samme feil gjøres av politikerne i dag. Er ungdom overrepresentert blant de som går personlig konkurs? Da må, selvsagt, personlig økonomi inn i skolen. Ungdom er overrepresentert blant de som omkommer i trafikken, så da må trafikalt grunnkurs bli obligatorisk i skolen. Ungdom har ubeskyttet sex, så da må de ha flere timer seksualopplysning i skolen. Listen kunne forlenges, for svaret er alltid det samme: det må inn i skolen. Og den uutalte forutsetningen for alt dette er den samme: rett kunnskap fører til rett handling.

Men vi styres av mer enn rasjonell innsikt, og det er kanskje bra? Uavvendelig er det i alle fall, og det kan være greit å basere politikken på å spille på lag med hele mennesket. I en svært bra kronikk i Bergens Tidende kommer det fram et annet perspektiv: mennesket, og ikke minst de unge, har behov for å bekrefte at de mestrer noe. Ved å utfordre grensene blir også egen autonomi bekreftet, og den iboende dødsangsten kan holdes i sjakk.

Rent fysiologisk, viser det seg, er vi ikke modne når vi blir myndige. Tidligere tiders myndighetsalder på 21 år hadde mer for seg enn dagens 18-årsgrense, for hjernen - i alle fall hos unge menn - kan ikke kalkulere risiko før 25-årsalderen.

Så hva skal man gjøre med unge menneskers hang til risiko - økonomisk, sikkerhetsmessig og på andre måter?

• ikke gjøre alle problemer til skolefag i alle fall. Kunnskap om farer og utfordringer endrer adferd i svært liten grad - og gjerne i feil retning.


• skoletiden bør skjermes, og kjernefagene styrkes. Heller det enn å være alibi for maktesløse politikere.

Så hva kan man gjøre? Særlig er det de unge døde i trafikken som krever et svar. Ingen av dem er uproblematiske:

• Unge menn får ikke førerkort før de har fyllt betydelig mer enn 18 år. 25 er vel langt, men 21 er et alternativ. Ulempene er at det ikke blir likhet for loven - en klar kjønnsdiskriminering selv om den er velbegrunnet. Man vil også straffe det store flertall som er lovlydige, for ikke å snakke om at man vil lage et de facto yrkesforbud for svært mange unge menn som er avhengige av å kjøre i jobben. Alternativet er derfor i overkant drastisk.


• Strengere straffer for unge førere er heller ikke likhet for loven, og gitt at det er ytterst få også av de unge bilførerne som vil møte kontroller er det ikke klart at den preventive virkningen vil være stor. De fleste unge døde førere og passasjerer befinner seg i grisgrendte strøk der kontrollene er få og sporadiske - og der ryktet om kontroll sprer seg som ild i tørt gress.

Så kort sagt: jeg vet ikke. Jeg vet bare at "å få det inn i skolen" neppe løser problemet, og skaper bare nye - for skolen og de som går der og jobber der.

(Bildet: portrett av bloggeren som ung mann - ca. 16 år)