Det er mye å si om disse gavesakene, og svært mye har blitt sagt eller skrevet meget vel. Hvis man prøver å se dette litt utenfra, i alle fall er det det jeg skal forsøke her, så avslører disse sakene to fremtredende trekk ved den norske folkesjela.
Det ene er vår protestantiske arv, som manifesterer seg i et sosialt kontrollbehov basert på misunnelse. Som Sofie Mathiassen skrev i Dagens Nærlingsliv viser disse sakene også at våre liv er så gjennomregulerte på slike felt at man knapt kan utvise alminnelig mellomenneskelig raushet uten å bli lovbryter. Skatteplikten kan til tider fortone seg som overordnet plikten til å være et generøst medmenneske.
Det er sjelden slik at et fenomen er bare negativt. Denne "indre presten" som selv moderne sekulariserte nordmenn og -kvinner bærer med seg innebærer også mye bra, som at vi har en jevnt over pålitelig og effektiv statsadministrasjon - og at folk er til å stole på. Dette gir også grunnlag for et høyt nivå av tillit i samfunnet generelt.
Tilliten bringer meg over på det andre fremtedende trekket ved den norske folkesjela: naïvitet. Vi tror så inderlig godt om alle andre, og vi er heldige med det at det for en stor del er grunn til det. Men vi blindes også av denne tilliten, og særlig utlendinger blir overrasket over hvor lettroende vi nordmenn generelt er. Særlig når det gjelder staten og myndighetspersoner. En ung og homogen stat som Norge har gitt oss et forhold til staten som de fleste andre land kan misunne oss. I Tyskland og Italia, for eksempel, har staten også vært et diktatur. Det samme gjelder landene i øst-europa. Og korrupsjon er lite utbredt - kan det synes som.
Men ønsket om å påvirke andre har vi alle, og når sterke kapitalinteresser gir gaver til statsråder som i kraft av å være statsråder utfører et oppdrag som å døpe en båt, og gavene går ut over det alminnelige nivå for gaver av denne typen, da bør naïviteten vike for mistenksomheten. Gaver er en naturlig del av menneskelig samkvem, og våre regler og forordninger er nok i overkant anale, men når noen får store fordeler i kraft av å utøve et embete, altså ut fra posisjon og ikke person, bør varselklokkene ringe.
De bør ringe fordi vi ikke selv er de beste til å objektivt vurdere om vi lar oss påvirke eller ikke. Og fordi, og dette er viktig, slike gaver åpner for mistanken om at mottakeren vil la seg påvirke. Det siste undergraver den tilliten som samfunnet er avhengig av. Når tjenestene og gavene ikke er i et balansert forhold forventes det gjenytelser, det er også en del av gavens sosiale logikk.
Gavesakene - og nå holder jeg rause gaver fra kraftselskap til ministerens parti utenfor - viser til fulle at to sentrale trekk i den norske mentaliteten - det protestantiske kontrollbehovet og vår betydelige naïvitet - er nært forbundne. Kanskje viser de også at vi er i ferd med å bli mindre naïve? For grådigheten, herunder trangen til å beholde det man har fått også som myndighetsperson, er allmennmenneskelig og lett å kjenne seg igjen i. For de fleste.
Det ene er vår protestantiske arv, som manifesterer seg i et sosialt kontrollbehov basert på misunnelse. Som Sofie Mathiassen skrev i Dagens Nærlingsliv viser disse sakene også at våre liv er så gjennomregulerte på slike felt at man knapt kan utvise alminnelig mellomenneskelig raushet uten å bli lovbryter. Skatteplikten kan til tider fortone seg som overordnet plikten til å være et generøst medmenneske.
Det er sjelden slik at et fenomen er bare negativt. Denne "indre presten" som selv moderne sekulariserte nordmenn og -kvinner bærer med seg innebærer også mye bra, som at vi har en jevnt over pålitelig og effektiv statsadministrasjon - og at folk er til å stole på. Dette gir også grunnlag for et høyt nivå av tillit i samfunnet generelt.
Tilliten bringer meg over på det andre fremtedende trekket ved den norske folkesjela: naïvitet. Vi tror så inderlig godt om alle andre, og vi er heldige med det at det for en stor del er grunn til det. Men vi blindes også av denne tilliten, og særlig utlendinger blir overrasket over hvor lettroende vi nordmenn generelt er. Særlig når det gjelder staten og myndighetspersoner. En ung og homogen stat som Norge har gitt oss et forhold til staten som de fleste andre land kan misunne oss. I Tyskland og Italia, for eksempel, har staten også vært et diktatur. Det samme gjelder landene i øst-europa. Og korrupsjon er lite utbredt - kan det synes som.
Men ønsket om å påvirke andre har vi alle, og når sterke kapitalinteresser gir gaver til statsråder som i kraft av å være statsråder utfører et oppdrag som å døpe en båt, og gavene går ut over det alminnelige nivå for gaver av denne typen, da bør naïviteten vike for mistenksomheten. Gaver er en naturlig del av menneskelig samkvem, og våre regler og forordninger er nok i overkant anale, men når noen får store fordeler i kraft av å utøve et embete, altså ut fra posisjon og ikke person, bør varselklokkene ringe.
De bør ringe fordi vi ikke selv er de beste til å objektivt vurdere om vi lar oss påvirke eller ikke. Og fordi, og dette er viktig, slike gaver åpner for mistanken om at mottakeren vil la seg påvirke. Det siste undergraver den tilliten som samfunnet er avhengig av. Når tjenestene og gavene ikke er i et balansert forhold forventes det gjenytelser, det er også en del av gavens sosiale logikk.
Gavesakene - og nå holder jeg rause gaver fra kraftselskap til ministerens parti utenfor - viser til fulle at to sentrale trekk i den norske mentaliteten - det protestantiske kontrollbehovet og vår betydelige naïvitet - er nært forbundne. Kanskje viser de også at vi er i ferd med å bli mindre naïve? For grådigheten, herunder trangen til å beholde det man har fått også som myndighetsperson, er allmennmenneskelig og lett å kjenne seg igjen i. For de fleste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar