Forskningsbyråkratiet

Det har vært færre innlegg på bloggen enn normalt den siste uken. Forklaringen er, i tillegg til at jeg har vært opptatt hver eneste kveld, at jeg skriver på en søknad til Norges Forskningsråd. Prosjektet er interessant, velfundert og har dyktige og skriveføre anerkjente forskere på laget. Likevel er det antakelig bortkastet arbeid. Anslagsvis 94% av søknadene får avslag. Spørsmålet er da:

• Kan den eventuelle økningen i forskningskvalitet eller rettferdighet som denne prosessen skaper forsvare all den tiden gode forskere kaster bort på å skrive mislykkede søknader?


• Hvor mye god forskning blir aldri produsert fordi forskere sitter og skriver på søknader?


• Hvor mye forskning blir aldri produsert fordi pengene går til byråkrater?


• Hvor mye forskning blir aldri produsert fordi forskere sitter og vurderer prosjektene til andre forskere?

Det er på tide at noen regner seriøst på dette. Ikke all skrivingen av søknader er bortkastet: den systematiseringen og oppfinnsomheten som går inn i prosjektbeskrivelsene kaster vel noe av seg. På den annen side: forsøkene på å vri gode prosjekter inn mot den blandingen av svada og gode ønsker som utlysningene av forskningsmidler framviser vil, etter alt å dømme, være av negativ verdi.

Kort oppsummert: transaksjonskostnadene vil antakelig overskride gevinstene, men forskerne forventes av sine overordnede å skrive søknader i hopetall. Politikerne liker å kunne kontrollere forskningen, og byråkratene har sine egne interesser å ivareta. Systemet vil trolig fortsette, og den frie forskerinitierte forskningen forvitrer. Det man får er normal science: konform og programmatisk forskning uten nevneverdig nyskapning eller utfordringer til vedtatte sannheter.

Sørgelig! Og jeg er med på kjøret.

Noen viner

Denne kvelden var vi åtte personer, og vi smakte en god del flere viner enn de jeg omtaler her. Maten som verten hadde tilberedt kan bare karakteriseres som fantastisk. Det eneste som kunne utsettes på den var at den trakk oppmerksomheten bort fra vinene - men det er det bare nerder som kan klage på.

Domaine de Solitude 2001 (Pessac-Leognan)
Jeg hadde forlengst drukket opp min siste flaske av denne vinen, men en venn hadde noen få igjen. Den var lett å plassere (vi smakte alle vinene "blindt"), og viste først sin Semillon-side med lanolin og et snev av honning, og etter hvert kom det friske Sauvignon-Blanc preget gjennom med det som uærbødig har blitt kallt "kattepiss på en stikkelsbærbusk". En flott vin, og et røverkjøp den gangen for flere år siden.

En annen venn har klassifisert denne vinen som skrap, men det er ikke min erfaring. Jeg hadde 10 flasker, og av de var bare den første en skuffelse. De andre var strålende. Jeg har ikke kjøpt den igjen i noen ny årgang, men det er noe jeg vurderer.

Savennières Clos des Papillon 1999 (Baumard)
Igjen et røverkjøp, og en strålende vin i en litt laber årgang. Den kom tett opp i vertens gresskarsuppe, og mine mentale notater (jeg skrev ingenting ned) ble derfor litt upresise. Honning er igjen et stikkord, og tiden har slepet av det ganske bitre preget Chenin Blanc ofte har i sin ungdom - og som gjør at dette kan sies å være en vin for viderekomne.

Chablis Grand Cru Les Preuses 1999 (V&R Dauvissat)
Knappe ti år er ingen alder for denne vinen. Moden Chablis skal ha et sjøpreg, som denne ikke har, og et annet tegn er en honningtone - som heller ikke var særlig framtredende. Men den har en imponerende struktur, og en ditto lengde. I tillegg til sitrus, er det antydninger til smør og nøtter. Men dette var et barnerov, i en hard og syrlig årgang som enten aldri blir til noe, eller er for de tålmodige. Jeg setter mine 1999'ere fra Chablis på vent.

Hermannshöle Grosses Gewächs 2004 (Dönnhoff)
Jeg trodde denne var en fersk østerriker, for preget var av tropiske frukter - mest mango. En overbevisende fylde, en syre som absolutt var tilstede men godt gjemt i "godteposen", og en lengde som klart fortalte at denne spilte i øverste divisjon. Man skulle kanskje tro av det over at dette ble i meste laget, men det geniale med vinen er at den regisserer de kraftige elementene til en varlig symfoni. Strukturen er delikat, og jeg spår den en lovende fremtid.

Det var mange andre gode viner denne kvelden også, men som så ofte ellers var det de tørre hvite som hadde mest særpreg, og som derfor satt best i minnet.

Gjenkomsten

Jeg fikk akkurat en telefon om at Birgitte Pusen-Katten hadde kommet hjem.

Hvor hun har vært, eller hvorfor hun ble borte så lenge, vil vi neppe få vite noen gang. Slik sett er vel dette trening på å få tenåringer, går jeg ut fra. Men jeg er hoppende glad og utrolig lettet. En 8 måneder spe hunnkatt, som først begynte å gå ut for en måneds tid siden, ble borte i blåst og regnvær. Og forble borte, uten spor, i over tre døgn. Da mistet jeg motet.

Men vi må passe oss for å bli for antropomorfiske. Samme hvor kosete og vennlig hun er, så forblir hun en katt som lever etter egne regler. Ikke hjelper det å be henne melde fra hvor hun går heller. Men kanskje noen har tips om noe slags GPS-system, eller "homing device", vi kan bruke? Slikt som dette sliter på nervene!

Pus forsvunnet

Jeg har til hensikt å være personlig i denne bloggen når det er naturlig, og nå er mange av mine tanker opptatt med å (fruktesløst) spekulere på hva som kan ha skjedd med den lille pusen vår, Birgitte Pusen-Katten, som sist ble sett da hun stakk ut tirsdag morgen 20. januar.

Bildet er et "ungdomsbilde", fra da hun var tatt inn på Dyrebeskyttelsen. Hun ble reddet fra den visse død, og fikk et nytt liv hos oss. Vi hadde håpet hun skulle få mer enn noen måneder.

Hun er utrolig kosete, maler høyt og gjerne, og er ubegripelig tålmodig med barn. Savnet er stort. Da hun forsvant hadde hun et rosa halsbånd med et gult anheng.

Nå er hun 8 måneder, og ganske spe.

Det blir ikke mange innlegg på bloggen mens jeg leter etter pusen!

Stortingsvalg 2009

Da ble det vel klargjort noe som alle som har brydd seg har visst: Høyre foretrekker å regjere med KrF og Venstre, framfor med FrP. Finanskrisen har gjort dette lettere, for den avslørte FrPs økonomiske politikk ganske grundig. Men dette løser jo åpenbart ikke noe problem:

• Man får ikke noe flertall mot den sittende regjering uten FrP.


• FrP støtter ikke noen regjering de ikke er med i.


• Venstre og KrF vil ikke i regjering med FrP


• Man får ikke noe flertall mot den sittende regjering uten Venstre og KrF

Altså er en sk. "borgerlig" regjering umulig, og Jens Stoltenberg blir sittende til han langer tøylene over til Jonas Gahr Støre. Eller?

En uke er en lang tid i politikken, sa Harold Wilson. FrPs forventning er at ved å presse H/V/KrF gjennom å nekte å støtte en regjering med disse, vil FrP få rent flertall i 2013. Eller er tanken at Venstre og KrF vil skifte politikk i mellomtiden? Ikke godt å vite, men noen kongevei til regjeringsmakt for FrP er denne taktikken ikke.

De politiske forskjellene på sentrale områder mellom V/KrF og FrP er dramatisk. Venstre er et miljøparti, mens FrP ikke tror på noen menneskeskapt global oppvarming. Venstre vil ha en mer liberal innvandringspolitikk, mens FrP vil ha den mer restriktiv. Det er vanskelig å se at disse partiene kan regjere sammen, og kjøre felles politikk dag etter dag, og det samme gjelder for KrF og FrP.

Mellom Høyre og FrP er det også betydelige ulikheter på det nasjonale plan. Økonomisk politikk er helt klart et problem, og det er miljøpolitikken også, og andre på andre områder er også stil og innhold svært forskjellige.

FrP er i det store og hele såpass langt unna de andre partiene på viktige og følsomme politiske områder at en felles regjering virker helt urealistisk. Høyre har ikke våget å si dette siden flere av partiets velgere gjerne ser en slik regjering. Det er finanskrisen som har gjort det opplagte mulig å si.

Hva FrP egentlig ønsker er litt uklart. Som alle andre partier skulle de vel gjerne hatt rent flertall på Stortinget, men selv Arbeiderpartiet har gitt opp dette. FrP hevder de er "for folk flest", men over 60% av velgerne sier klart og tydelig at FrP er det partiet de avskyr mest. Det betyr at folk flest er mot FrP i en grad som savner sidestykke. Rent flertall er derfor langt unna. Vil det å garantere Arbeiderpartiet regjeringsmakt være måten å få de andre "borgerlige" partiene til å endre politikk? Det virker som Jensen og co. tror det. Forstå det den som kan!

Endelig innsikt!

Nå begynner de toneangivende makro-økonomene i Norge endelig å se lyset, det vil si: mørket. Her på bloggen har jeg i høst malt med bred og mørk pensel: knapt noen har innsett hvor mørkt det vil bli også for økonomien i Norge. Aksjer og boligpriser har vært bobler, og har vært finansiert av en kreditt-boom uten sidestykke. Nå har DnBNor begynt å se tegningen.

Men fremdeles sitter innsikten langt inne. Eiendomsmeglere har naturlig nok et sterkt insentiv til å se lyst på situasjonen. Kjøpslysten avtar dramatisk i et fallende marked. Men boligprisene har vært blåst opp av den dramatiske kredittveksten. Norske husholdninger er mer belånt i forhold til brutto inntekt enn nesten noe annet land i verden. Sikkerheten for lånene er først og fremst boligen, og når den faller i verdi blir sikkerheten borte. Først slutter kredittmengden å vokse - godt hjulpet av banker som låner ut mye mindre enn før - så vil husholdningene forsøke å gjenvinne egenkapitalen som forsvant. Belåningen - selve motoren i boligprisveksten - vil stoppe opp, for så å gå i revers. Så langt har vi bare sett begynnelsen på nedbremsingen. Reversen kommer i løpet av 2009.

Men flere ting skjer samtidig. Norge er begunstiget sammenlignet med mange andre land på grunn av den store offentlige sparingen. Men nå går oljeproduksjonen markert ned, samtidig som oljeletingen går i samme retning. Ikke minst på Vestlandet vil dette merkes. Fallet i oljeprisene har ført til flere konkurser allerede, og flere vil følge. Også dette vil slå inn i boligmarkedet.

Men boligmarkedet er ikke som alle andre markeder: folk må bo. I England sier man at boligmarkedet aldri stopper because of the two Ds: death and divorce. Siden boligen er der vi bor, og der vi har mesteparten av pengene våre, selger vi ikke helt uten videre. Den leies gjerne ut - noe som gir en skjult prisnedgang. Dette er forhold som ikke fullt ut har slått inn enda.

Kort sagt: kredittveksten er over, reversen kommer snart. Selv lav rente vil føre til at mange vil spare mer, særlig fordi egenskapitalen i boligen forvitrer. Dette er sunt, men mye mer ubehagelig enn den uendelige veksten mange for kort tid siden trodde var et evigvarende fenomen.

"Navnet skjemmer ingen"

- men tittelen kan være litt ekkel, sa'n tjuv-Anders". Det er et av min mors mange treffende utsagn. Men faktisk kan navn og tittel være påfallende samstemte. I USA er det påvist at langt flere tannleger ('dentist') heter Dennis eller Denise enn forekomsten av disse navnene i befolkningen skulle tyde på. I St. Louis er det mange ganger flere som heter Louis enn i befolkningen ellers i Missouri eller USA - og så videre. You get the picture! (Bildet er, naturlig nok, av Bernard Madoff: AFP)

I det siste har man fått inntrykk av at de fleste som har drevet med finans det siste tiåret har vært kjeltringer. En av de uomtvistelig mest tjuvaktige av dem heter Bernard Madoff. Navnet uttales "meid-åff", som i "he made off with the clients' cash". Men han er ikke alene med å ha et treffende navn. Hva er spesialiseringen til Dr. Fred Grabiner? Gynekolog! Og hva skrev forfatterne Splatt og Weedon? Riktig: en artikkel om inkontinens i Journal of Urology i 1977.

Selv burde jeg vel vært skilsmisseadvokat, men det er nok litt seint å skifte beite. En som burde sett hvilken vei det bar var Hr. Sin på Filipinene, som ble Kardinal. Man kan tenke seg følgede skriftemål: "Bless me Sin, for I have fathered". Alan Heavens er, naturlig nok, astronom i Edinburgh.

Hvor skal dette ende? Kanskje med litt latin? Romerne sa nomen omen: navnet er din skjebne. Mange av eksemplene over passet bra i den forbindelse, men la meg slutte med en oppfordring: noen som har noen gode eksempler på norsk? (Kommentér under!)

Leitz out!

Rüdesheimer Berg Kaisersteinfels Alte Reben 2006 (Leitz)
Vinen har jeg oppbevart på beste måte siden jeg fikk den i juni 2007. Tanken var å lagre den lenge, men etter nye erfaringer - og andre pålitelige personers erfaringer (se "Lei Leitz" på bloggen på denne siden) - er det nå Leitz out: jeg skal drikke ut det lille jeg har.

Denne vinen er delikat, med en ganske floral duft, og med smak i retning sitrondrops. Det spesielle, for ikke å si sjeldne, er at munnfølelsen kun manifesterer seg i fronten av munnen. Rundt alveolene (eller "tannryggen", for de som verken har odontologi eller fonetikk i fagkretsen), mens munnhulen og svelget forblir uberørt av denne vinen. Ettersmaken er ytterst kort. Lett, delikat, og uten videre interesse er min konklusjon. Noen drømmer kanskje om at dette på mirakuløst vis blir stort etter mange år i kjelleren, men det setter ikke jeg verken vin eller penger på.

Rüdesheimer Berg Kaisersteinfels Alte Reben 2007 (Leitz)
Ble drukket nyttårsaften, sammen med en av bidragsyterne til "Lei Leitz" (se over). Mye det samme som forrige årgang. Kanskje litt friskere, men det samme forunderlige inntrykk i munnen. Kanskje den er for skrinn, rett og slett? 11,5% alkohol (sjekket for 2006) gjør jo at den nesten stiller i Kabinett-klassen.

Jeg har tre flasker igjen signert Leitz. De overlever neppe 2009!

Stavekontroll på plakater?

Det er stavekontroll nesten over alt der man kan skrive i dag, men ikke på plakater. Synd for denne karen, kanskje, men stavefeilen gjorde det lettere å akseptere hans forslag.

Dönnhoff Felsenberg Trocken 2007 - og en burgunder fra 2005

På tide med et vininnlegg igjen etter lang tids fravær av denne type stoff.

Dönnhoff Felsenberg Trocken 2007 kr 228 (?)
Ganske fersk vin dette. Lett på tå, elegant og varlig i anslaget. Har ikke det litt pågående preget av grapefrukt som ung riesling fra Tyskland og Østerrike gjerne har, men aromabildet her er mer floralt. Vinen er intens i en syrlig og delikat retning - ikke det voldsomme trykket som man kan oppleve hos for eksempel Leitz. Tro om den kanskje likevel er litt for trocken? Mer fylde hadde den stått seg på - den er antydningsvis litt kantete.

Likevel: den overbeviste ikke helt. På flere flyplasser kan man få kjøpt Schloss Johannisberger Kabinett 2007 til 115 kroner (før nyttår, i alle fall). Det er en strålende vin til prisen, med et perfekt balanseforhold mellom restsødme, syre og fylde.

PS: kvelden etter var slanten vesentlig mer slepen, vinen tydeligere og mer lineær. Ingen kanter, og produsentens heltestatus i USA lettere å begripe. Men: det er, etter min begrensede erfaring, betydelig forskjell på cuvéenes kvaliteter. En Oberhäuser Leistenberg Kabinett 2001 som jeg kjøpte 2004, og drakk i 2008, var ikke all verden. God, bevares, men ikke the best thing since sliced bread - som enkelte synes å mene om Dönnhoff. Felsenberg 2005 var strålende, men andre cuvéer fra samme årgang høyst ordinære.

Denne, og flere Dönnhoff viner, er nye på Valkendorf-polet i Bergen denne måneden.

Côte de Nuits-Village 2005 (P. Rion)

Denne er forlengst ute av hyllene på alle pol, tror jeg. Det er synd! Skulle ha kjøpt en kasse - minst. Dette var min siste flaske, og også den beste. Den første jeg smakte var litt tilbakeholden, så gikk den over til plomme, mens denne siste var over i rødfrukt-spektret i attakk, før den gikk over i en syrlig plommete fase i munnen, mens det var den silkeaktige og intense fruktigheten som dominerte i den lange ettersmaken.

Dette er så bra som dette nivået i Burgund overhode KAN bli. Blindt ville man tenkt seg Premier Cru. Men det er da også karakteren til 2005 i Burgund: det er minst et hakk over det normale i kvalitetsnivå. De fleste 2005-ere har spunnet seg inn i en kokong nå, men denne var tilgjengelig. Med unntak av regionalburgunderen til Barthod, har alle 2005-ere jeg har smakt det siste året vært på tur i kokongen, eller forlengst kommet dit.

Viktigste begivenhet i 2008?

OK. Jeg klarte ikke å dy meg jeg heller. Det er nok mest fordi jeg ikke kan huske å ha sett at noen andre har plukket ut det som (helt objektivt, selvsagt) må være den viktigste begivenheten i 2008.

Nei, det var ikke konkursen i Lehman Brothers. Den utløste det jeg tidligere har kallt "Per Ulv øyeblikket" (Per Ulv [engelsk: Wile E. Cyote] har løpt utfor kanten på stupet, men han står i løse luften siden han ikke er klar over at den faste grunnen har forsvunnet. Først ser han ned, så ser han bekymret på oss, deretter vinker han med de ene øret, og så raser han mot bunnen av kløften og lander med et fjernt "ploff. Kunnskapen utløser fallet - ikke mangelen på fast grunn).

Den viktigste begivenhet i 2008 var at det Kinesiske lederskap gikk ut og beklaget melkeskandalen! Statsminister Wen Jibao beklaget flere ganger melkeskandalen som kostet et utall barn livet, og lovet å rydde opp (at de visste om dette før det ble offentlig kjent men ikke gjorde noe, er ikke unormalt).

Når et parti og en stat som tidligere har framstilt seg som sannheten og fornuften inkarnert står fram og innrømmer at folket kan stille krav, har noe fundamentalt beveget seg. Det er virkelig et jordskjelv. Implikasjonene er enorme: lederskapet har stilt seg ansvarlig overfor folket. I verdens mest folkerike land! For oss er dette heldigvis selvsagt, men kommunistene har forvaltet sannheten. At dette er nødvendig for dem, og at de faktisk gjør det, er svært løfterikt.

Men dessverre er det nok slik at den økonomiske krisen sannsynliggjør uorganiserte opprør - med tradisjonelle og brutale represalier som svar. Men 2008 var vendepunktet: lederskapet har stilt seg ansvarlig overfor folket. Demokratiske prinsipper vinner terreng - men det er langt igjen.

2009

Svært mange prøver seg i disse dager med å spå om hva det nye året vil bringe. Det er ganske bortkastet: vi vet ingenting om framtiden - i alle fall ikke det aspektet av den som til syvende og sist er styrt av menneskelige valg og beslutninger. Jeg skal nøye meg med å si noe om det jeg har litt kontroll over og som angår alle lesere av bloggen min.

I 2009 skal jeg på bloggen min:

• Skrive korte essays om emner som interesserer meg sterkt.


• Være personlig men ikke privat.

Det siste betyr bare at også min mest trofaste leser, min kone, skal kunne lese bloggen uten å rødme. Men jeg vil også trekke på personlige erfaringer i den grad de kan belyse et emne av mer allmenn interesse. Et eksempel på det siste, mener jeg, er serien om min politiske utvikling de siste knappe 40 år.

• Fortsette å være spennende: i alle fall prøve å vise ukjente aspekter av aktuelle saker.


• Bidra med kunnskap på felt der jeg er spesielt interessert: et eksempel er "Bilindustri til opphugging" under.


• Forsøke å avsløre de uutalte forutsetningene i vinklingen av aktuelle saker.

Et eksempel på det siste finner man lett i den norske offentligheten: de fleste politiske journalister er venstreorienterte, og kan sikkert lure seg selv til å tro at de legger sitt politiske verdensbilde igjen hjemme når de drar på jobb. Ingen, heller ikke jeg, gjør det. Jeg var tidligere venstreorientert, nå er jeg orientert mot den andre kanten. Kanskje jeg klarer å se noe annet enn de fleste journalister? Et eksempel, kanskje, er saken under om "Pinter og poetokratiet".

• Fortsette å bringe inn humoristiske tekster jeg ikke nødvendigvis har skrevet selv: et eksempel er "Ronny Wittgenstein" under.


• Skrive saker dann og vann om vin.


• Legge ut noen smaksnotater av og til.

I 2009 skal jeg på bloggen min IKKE:

• Henge ut folk. Venner og kjente vil jeg anonymisere (i den grad de vil dukke opp i det hele tatt). Offentlige personer, derimot, vil ikke beskyttes på denne måten.


• Skrive om min arbeidsgiver, eller saker jeg kommer i kontakt med gjennom styre og stell ved min arbeidsgiver. Disse har jeg ofte klare oppfatninger om, men de vil jeg fortrinnsvis lufte i interne fora.


• Publisere propaganda.


• Publisere fagstoff, som artikler og lignende, som jeg ikke får inn andre steder.

Eller kort sagt: jeg håper 2009 på bloggen min blir mye som 2007 og 2008. Bare bedre!