Forskningsbyråkratiet

Det har vært færre innlegg på bloggen enn normalt den siste uken. Forklaringen er, i tillegg til at jeg har vært opptatt hver eneste kveld, at jeg skriver på en søknad til Norges Forskningsråd. Prosjektet er interessant, velfundert og har dyktige og skriveføre anerkjente forskere på laget. Likevel er det antakelig bortkastet arbeid. Anslagsvis 94% av søknadene får avslag. Spørsmålet er da:

• Kan den eventuelle økningen i forskningskvalitet eller rettferdighet som denne prosessen skaper forsvare all den tiden gode forskere kaster bort på å skrive mislykkede søknader?


• Hvor mye god forskning blir aldri produsert fordi forskere sitter og skriver på søknader?


• Hvor mye forskning blir aldri produsert fordi pengene går til byråkrater?


• Hvor mye forskning blir aldri produsert fordi forskere sitter og vurderer prosjektene til andre forskere?

Det er på tide at noen regner seriøst på dette. Ikke all skrivingen av søknader er bortkastet: den systematiseringen og oppfinnsomheten som går inn i prosjektbeskrivelsene kaster vel noe av seg. På den annen side: forsøkene på å vri gode prosjekter inn mot den blandingen av svada og gode ønsker som utlysningene av forskningsmidler framviser vil, etter alt å dømme, være av negativ verdi.

Kort oppsummert: transaksjonskostnadene vil antakelig overskride gevinstene, men forskerne forventes av sine overordnede å skrive søknader i hopetall. Politikerne liker å kunne kontrollere forskningen, og byråkratene har sine egne interesser å ivareta. Systemet vil trolig fortsette, og den frie forskerinitierte forskningen forvitrer. Det man får er normal science: konform og programmatisk forskning uten nevneverdig nyskapning eller utfordringer til vedtatte sannheter.

Sørgelig! Og jeg er med på kjøret.