Denne kvelden var vi åtte personer, og vi smakte en god del flere viner enn de jeg omtaler her. Maten som verten hadde tilberedt kan bare karakteriseres som fantastisk. Det eneste som kunne utsettes på den var at den trakk oppmerksomheten bort fra vinene - men det er det bare nerder som kan klage på.
Domaine de Solitude 2001 (Pessac-Leognan)
Jeg hadde forlengst drukket opp min siste flaske av denne vinen, men en venn hadde noen få igjen. Den var lett å plassere (vi smakte alle vinene "blindt"), og viste først sin Semillon-side med lanolin og et snev av honning, og etter hvert kom det friske Sauvignon-Blanc preget gjennom med det som uærbødig har blitt kallt "kattepiss på en stikkelsbærbusk". En flott vin, og et røverkjøp den gangen for flere år siden.
En annen venn har klassifisert denne vinen som skrap, men det er ikke min erfaring. Jeg hadde 10 flasker, og av de var bare den første en skuffelse. De andre var strålende. Jeg har ikke kjøpt den igjen i noen ny årgang, men det er noe jeg vurderer.
Savennières Clos des Papillon 1999 (Baumard)
Igjen et røverkjøp, og en strålende vin i en litt laber årgang. Den kom tett opp i vertens gresskarsuppe, og mine mentale notater (jeg skrev ingenting ned) ble derfor litt upresise. Honning er igjen et stikkord, og tiden har slepet av det ganske bitre preget Chenin Blanc ofte har i sin ungdom - og som gjør at dette kan sies å være en vin for viderekomne.
Chablis Grand Cru Les Preuses 1999 (V&R Dauvissat)
Knappe ti år er ingen alder for denne vinen. Moden Chablis skal ha et sjøpreg, som denne ikke har, og et annet tegn er en honningtone - som heller ikke var særlig framtredende. Men den har en imponerende struktur, og en ditto lengde. I tillegg til sitrus, er det antydninger til smør og nøtter. Men dette var et barnerov, i en hard og syrlig årgang som enten aldri blir til noe, eller er for de tålmodige. Jeg setter mine 1999'ere fra Chablis på vent.
Hermannshöle Grosses Gewächs 2004 (Dönnhoff)
Jeg trodde denne var en fersk østerriker, for preget var av tropiske frukter - mest mango. En overbevisende fylde, en syre som absolutt var tilstede men godt gjemt i "godteposen", og en lengde som klart fortalte at denne spilte i øverste divisjon. Man skulle kanskje tro av det over at dette ble i meste laget, men det geniale med vinen er at den regisserer de kraftige elementene til en varlig symfoni. Strukturen er delikat, og jeg spår den en lovende fremtid.
Det var mange andre gode viner denne kvelden også, men som så ofte ellers var det de tørre hvite som hadde mest særpreg, og som derfor satt best i minnet.
Domaine de Solitude 2001 (Pessac-Leognan)
Jeg hadde forlengst drukket opp min siste flaske av denne vinen, men en venn hadde noen få igjen. Den var lett å plassere (vi smakte alle vinene "blindt"), og viste først sin Semillon-side med lanolin og et snev av honning, og etter hvert kom det friske Sauvignon-Blanc preget gjennom med det som uærbødig har blitt kallt "kattepiss på en stikkelsbærbusk". En flott vin, og et røverkjøp den gangen for flere år siden.
En annen venn har klassifisert denne vinen som skrap, men det er ikke min erfaring. Jeg hadde 10 flasker, og av de var bare den første en skuffelse. De andre var strålende. Jeg har ikke kjøpt den igjen i noen ny årgang, men det er noe jeg vurderer.
Savennières Clos des Papillon 1999 (Baumard)
Igjen et røverkjøp, og en strålende vin i en litt laber årgang. Den kom tett opp i vertens gresskarsuppe, og mine mentale notater (jeg skrev ingenting ned) ble derfor litt upresise. Honning er igjen et stikkord, og tiden har slepet av det ganske bitre preget Chenin Blanc ofte har i sin ungdom - og som gjør at dette kan sies å være en vin for viderekomne.
Chablis Grand Cru Les Preuses 1999 (V&R Dauvissat)
Knappe ti år er ingen alder for denne vinen. Moden Chablis skal ha et sjøpreg, som denne ikke har, og et annet tegn er en honningtone - som heller ikke var særlig framtredende. Men den har en imponerende struktur, og en ditto lengde. I tillegg til sitrus, er det antydninger til smør og nøtter. Men dette var et barnerov, i en hard og syrlig årgang som enten aldri blir til noe, eller er for de tålmodige. Jeg setter mine 1999'ere fra Chablis på vent.
Hermannshöle Grosses Gewächs 2004 (Dönnhoff)
Jeg trodde denne var en fersk østerriker, for preget var av tropiske frukter - mest mango. En overbevisende fylde, en syre som absolutt var tilstede men godt gjemt i "godteposen", og en lengde som klart fortalte at denne spilte i øverste divisjon. Man skulle kanskje tro av det over at dette ble i meste laget, men det geniale med vinen er at den regisserer de kraftige elementene til en varlig symfoni. Strukturen er delikat, og jeg spår den en lovende fremtid.
Det var mange andre gode viner denne kvelden også, men som så ofte ellers var det de tørre hvite som hadde mest særpreg, og som derfor satt best i minnet.
1 kommentar:
Legg inn en kommentar