Tennistur til Bol

I prosessen med å bli litt mer personlig på bloggen kommer en rapport fra tennisspilleren. Det er oftere leserne møter vinentusiasten, men litt balanse må vi ha. Sent lørdag landet jeg i Bergen etter en intens tennisuke i Bol, Kroatia. Vi var 13 voksne tennisentusiaster og to trenere (Nesttun TK og Stabekk TK), og jeg spilte over 20 timer tennis på den uken under oppsyn av de to kyndige trenerne. (Bildet: Hele gjengen)

Det var ikke bare givende for tennisens del, men også på det mellommenneskelige plan. Det var en opplevelse å bli kjent med så trivelige og interessante mennesker. Jeg har lekt med tanken på at de som spiller tennis blir lettere å bli kjent med for andre spillere siden vi avslører våre følelser - vår skuffelse og frustrasjon, glede og triumf - på tennisbanen? Det er lite igjen å skjule, og vi har allerede åpnet oss for de andre? Det finnes sikkert unntak fra en slik "regel", men de var ikke med på denne turen. (Bildet: OMS og far og sønn Nymoen)

Dagene gikk med til to timer drills på morgenen, og to timer poengspill på sen ettermiddag. Jeg trodde dette skulle bli i overkant hardt for en aldrende mann, men det gikk overraskende bra. Særlig morgentreningene var svært varme. (Bildet: Bloggeren inn for en slice backhand)

Det er 25 tennisbaner på anlegget i Bol, og her har det vært både Davis Cup og WTA 250-turneringer. Neste turnering er en WTA 250 første uken i juni. Vinneren stikker av med $125.000. (Bildet: Bloggeren går mot nettet for en volley)

Siste dagen var det turnering. På tide å vise at man kunne noe. Alle ble pluselig stille og alvorlige denne dagen. Vi skulle spille fra 09:00 til 13:30. Jeg tapte min første kamp i single, og gikk videre til B-tablået her. Men alle de andre kampene vant jeg. Det ble vel 8 kamper til sammen. Jeg vant altså B-tablået i single, og finalen i double. De fleste kampene vant jeg/vi i Tie-break. (Bildet: Bloggeren server i det avgjørende Tie-break'et)

Finalen i Double gikk til alt overmål på Centre-Court! En stor opplevelse i seg selv, men stort sett var jo fokus på den neste ballen og å vinne poenget. Ikke var det så mye støy fra tilskuerne heller (de var få!). (Bildet: Trophy pose)

Bildet over viser lykkelige doublevinnere (Bloggeren og Thomas P.), og tomme tribuner. 

(Bildene, bortsett fra det øverste, er tatt av Svein-Espen Lindås Olsen eller Lucie Sejrup)

Kattetap

Jeg er ikke ofte personlig på bloggen her, og sjeldnere privat. Men en blogg var jo opprinnelig en "weblog" der livet ble registrert og kommentert. Så her er et unntak, og en sving innom bloggingens kilder og opphav.

Vår kjære pus Birgitte Pusen-Katten ble påkjørt og drept 15. februar. Hun ble knappe ti år. Det hele var et mareritt, og vi sørger dypt. Kanskje jeg aller mest. Hun var min baby. 

Det var hun som valgte meg den dagen i august 2008 på Dyrebeskyttelsen. Hun spratt opp fra en stol da jeg kom inn, og sa "purr-purr" da hun så meg. Det fortsatte hun med i nesten ti år. 

Hun kunne finne på å komme inn på badet om morgenen og bare sitte og se på meg når jeg barberte meg, og male. Det styrket selvtilliten.

Når jeg kom hjem om dagene kom hun ut i gangen, og hoppet opp på skuldrene mine. Det gjorde hun gjerne som liten, men fortsatte bare selv da hun ble stor katt. Plassen var så som så, men hun elsket tydeligvis pappaen sin. 

Som andre katter likte hun å ligge i fanget mitt, og hver kveld hadde vi vårt lille rituale. Når jeg slo av lysene i stuen rullet hun seg over på ryggen, for hun visste at jeg kom til å bære henne som en baby inn på kjøkkenet der hun var om natten - mens hun malte høyt. 

De siste par årene la jeg inn en liten runde til ut i gangen for å se på oss i speilet. Hun lå i mine armer og så opp i taket og inn i speilet. Her erklærte jeg hver kveld at jeg elsket henne. De ordene forsto hun selvsagt ikke, men hun visste det likevel. Og det var gjensidig. 

Er det rart jeg sørger?