Kattetap

Jeg er ikke ofte personlig på bloggen her, og sjeldnere privat. Men en blogg var jo opprinnelig en "weblog" der livet ble registrert og kommentert. Så her er et unntak, og en sving innom bloggingens kilder og opphav.

Vår kjære pus Birgitte Pusen-Katten ble påkjørt og drept 15. februar. Hun ble knappe ti år. Det hele var et mareritt, og vi sørger dypt. Kanskje jeg aller mest. Hun var min baby. 

Det var hun som valgte meg den dagen i august 2008 på Dyrebeskyttelsen. Hun spratt opp fra en stol da jeg kom inn, og sa "purr-purr" da hun så meg. Det fortsatte hun med i nesten ti år. 

Hun kunne finne på å komme inn på badet om morgenen og bare sitte og se på meg når jeg barberte meg, og male. Det styrket selvtilliten.

Når jeg kom hjem om dagene kom hun ut i gangen, og hoppet opp på skuldrene mine. Det gjorde hun gjerne som liten, men fortsatte bare selv da hun ble stor katt. Plassen var så som så, men hun elsket tydeligvis pappaen sin. 

Som andre katter likte hun å ligge i fanget mitt, og hver kveld hadde vi vårt lille rituale. Når jeg slo av lysene i stuen rullet hun seg over på ryggen, for hun visste at jeg kom til å bære henne som en baby inn på kjøkkenet der hun var om natten - mens hun malte høyt. 

De siste par årene la jeg inn en liten runde til ut i gangen for å se på oss i speilet. Hun lå i mine armer og så opp i taket og inn i speilet. Her erklærte jeg hver kveld at jeg elsket henne. De ordene forsto hun selvsagt ikke, men hun visste det likevel. Og det var gjensidig. 

Er det rart jeg sørger? 

Kommunismen i landbruket

Det er bare rett og rimelig at gamle sitat innhenter deg når du blir utnevnt til statsråd, og når sitatet gjelder ditt ansvarsområde er det noe nær obligatorisk. Det oppdaget Sylvi Listhaug denne uka, og innlegget på E24 fra 2010 kom til heder og verdighet igjen. Dessverre vrei hun seg unna på en lite tillitvekkende måte - særlig tatt i betraktning at hun har hatt en jobb i First House som burde gjøre henne i stand til å håndtere dette på en bedre måte.

Det viktigste hun skulle gjort var å bekrefte innholdet i artikkelen hun skrev, men kanskje innrømme at dette med kommunisme var litt i overkant. Men bare litt. Markedsmekanismene settes ikke bare ut av drift, de settes på hodet, og overfor matproduserende land som vil eksportere til oss oppfører Norge seg på en måte som ville ført oss rett inn i armoden om de skulle behandlet norsk eksport på samme måten.

Reguleringene i landbruket er et kapittel for seg selv - eller rettere sagt en hel bok. På 80-tallet ble det sagt at landbruksbyråkratiet og alle regler og forordninger var det bare Vårherre og Per Harald Grue som hadde oversikt over - men at Vårherre i det siste hadde måttet gi opp. Grue ble pensjonist i 2009, så det betyr vel at tiden er inne for en radikal forenkling av regelverket.

Min holdning er at staten bør betale bøndene for å holde kulturlandskapet i hevd - og bare det. Etter en overgangsperiode burde importen slippes fri. Da ville tendensen til overmekanisering bli borte, matvarene ville bli billigere, og byråkratiet bygges kraftig ned. Dessverre er det ikke denne veien regjeringen ser for seg - der er det større enheter som er løsningen. Resultatet kan fort bli et mer industrialisert landbruk, dårligere dyrevelferd og mindre jordvern.