Aktiv dødshjelp

Debatten om aktiv dødshjelp går i Norge, og i Storbritannia har det nå kommet et lovforslag. I The Sunday Times søndag 24 november diskuterer to personer jeg har stor respekt for dette forslaget, Kathleen Stock (som jeg kjente da hun var professor innenfor mitt fagområde) og Matthew Syed - som har skrevet mye annet bra og innsiktfult som jeg har vist til i disse spaltene. (Bildemontasjen fra The Sunday Times.)

Jeg er mot legalisering av aktiv dødshjelp, selv om jeg selvsagt ser situasjoner og har fått presentert enkeltskjebner der dette kan virke som det beste alternativet. Hovedårsaken er at bare det å ha denne muligheten vil sette oss alle i en situasjon der vi (hvis vi blir gamle, skrale og syke nok) må bestemme om vår videre eksistens er viktigere enn samfunnets og eventuelt familiens eksplisitte eller implisitte (eller feilaktig oppfattede) behov for at vi sluttet å eksistere. En slik lov åpner et juv jeg ikke har lyst til å se ned i, og heller ikke ønsker at noen andre skal måtte se ned i. Men en slik lov vil åpne det juvet for oss alle. 

Syed er for, og Stock er imot, men Syed formulerer også en viktig innsikt som jeg deler: 

One of the strangest realisations of this atheist is the importance of the sacred. There are places we should fear to tread, at least without an acute sense we are crossing the Rubicon.

Som Syed er jeg også ateist, men min holdning til livet er at det selv i denne gudløse verden er "hellig." Om vi gjør liv og død til et regnestykke med ting på pluss- og minussiden er vi på ville veier. Vi åpner juvet, og vi vil aldri kunne lukke det igjen. 

Stock ser også dette, og formulerer konklusjonen sin svært godt på denne måten:

There are indeed some distant scenarios in which I might accept the state being empowered to kill people who ask for it — scenarios where killing wasn’t cheaper than keeping someone alive, or where the surrounding society did not excessively revile disability and old age. But I don’t live in that kind of a world, and nor do you.

Eutanasi og utglidning

Eutanasi er assistert selvmord, og diskusjonen går på om dette bør være tillatt i lovgivningen. 

Argumentene for kan være rent normative, som at menneskets autonomi (selvlovgivning) også bør være så fundamental at man kan be noen andre om hjelp til å avslutte livet. De er gjerne også empatisk/utilitaristiske, gjerne basert på livs- (og døds-) historier med store lidelser og tap av verdighet. 

Argumentene mot er av de samme typene. De normative går på livets ukrenkelighet, og disse er gjerne begrunnet i religiøse tekster og normer (men ikke nødvendigvis). De mer konsekvensetisk begrunnede går på at å tillate eutanasi er begynnelsen på en moralsk utglidning der respekten for livet forvitrer. 

Jeg er ingen tilhenger av eutanasi, noe som skiller meg tydelig fra de studentene på Ex.Phil. som skriver semesteroppgver om emnet, og faren for utglidning (slippery slope) er det viktigste argumentet for meg. Men dette er også et noe "slippery" argument fordi det påstår noe om en mulig fremtidig utvikling. Derfor klassifiseres denne typen argumentasjon gjerne som en "fallacy."

Men argumentet er ikke noen fallacy dersom de påståtte virkningene av å gjøre assistert selvmord legalt faktisk inntreffer. Vi lever ikke i noe kontrollert laboratorium (så vidt vi vet), så en eventuell utvikling kan også ha andre årsaker. Her kan vi kun tale om sannsynlige påvirkninger. 

Siden noen land har legalisert eutanasi kan man rent empirisk se om denne lovgivningen fører til en utglidning mot videre rammer for eutanasi og en svekket respekt for livets ukrenkelighet. 

Canada er et land der høyesterett i 2015 bestemte at forbudet mot eutanasi var i strid med grunnloven, og der parlamentet året etter tillot eutanasi der døden til pasienten var "reasonably foreseeable." Høyesterett avvise et utglidning som basert på anekdoter, og at det ikke kom til å bli en utglidning mot assisterte mord på sårbare grupper. 

Det tok bare fem år før utglidningen var et faktum. Dette med reasonably foreseeable ble kastet over bord, og nå var det alle som var syke eller handicappede og som "cannot be relieved under conditions that you consider acceptable" som kunne bli assisert over i evigheten med programmet som så fint heter Medical Assistance in Dying (MAID). Det er, som alle skjønner, et program som er MAID for a slippery slope development. 

Legeforeningen i Québec går inn for å utvide ordningen til også å omfatte eldre som er lei av livet, og loven utvides også til å la en mental helseutfordring være nok til å kvalifisere for MAID. Selvmordstanker er ofte en del av mange mentale lidelser, og med MAID som alternativ senker det gjerne også terskelen for de som har det travelt med å avslutte livet. 

Dette er ikke noen marginal greie i Canada. I delstater som British Colombia og Ontario er det hele fem prosent av alle dødsfall som utføres innenfor MAID. Man har forlengst passert 30.000 assisterte dødsfall! 

Det er eksempler på at relativt unge uføre som klager på at de ikke får hjemmet tilrettelagt får beskjed om at de kan få MAID hvis de synes det er så ille. Kronikere er dyre for offentlige budsjett, men assistert avlivning er ganske billig i sammenligning. Eutanasi er å åpne porten for et betydelig press på eldre og syke, og de jeg kjenner i klinisk praksis sier det er sjelden noen som egentlig ønsker å dø. De vil helst slippe smerte, og det kan de. 

Bare omfanget alene, hvert 20. dødsfall, er nok til å skli videre ned bakken mot likegyldighet med menneskeliv. Eldre, utføre og syke følger seg gjerne som en byrde fra før. Med eldrebølgen på god vei inn i offentlige budsjett er det all grunn til å være på vakt mot forsøk på å tillate avlivning av mennesker.