40 år siden første valgkamp

Jeg kom plutselig på at det i disse dager er 40 år siden jeg først drev valgkamp! Heldigvis er jeg ikke eldre enn at hukommelsen fremdeles er god, så de ukene står ganske klart for meg. (Bildet: Tor Frithjof Wigers Larsen, Hilde Onarheim og jeg). 

I 1977 var jeg ganske nyinnmeldt i SV, og partiets valgkampsekretær i Nord-Trøndelag dukket opp og ba meg distribuere noe materiell. Jeg fikk også en liste over de andre som abonnerte på Ny Tid og oppdraget med å stifte nytt lokallag i Overhalla. Lokallag tok det to år å stifte, mener jeg å huske, og fire år senere var det jeg som var Nord-Trøndelag SVs valgkampsekretær. Jeg fikk stiftet fire nye lokallag i 1981, og i to av kommunene fikk SV senere ordføreren. 

Årene 1977 til 1982 (da jeg flyttet til Trondheim) ble ekstremt aktive politisk. Lærerike men travle år, og jeg var utslitt og møkk lei da jeg begynte på Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Der fortonte studentpolitikken seg usedvanlig barnslig, så den fristet aldri. I Trondheim SV ville det ta meg lang tid å få så interessante posisjoner som jeg hadde hatt hjemme, så jeg droppet det direkte engasjementet. 

Jeg var ungdomskandidat på SVs liste i Nord-Trøndelag i 1983, men tok ikke del i valgkampen. Da jeg senere bodde i England (1988-1993) beveget jeg meg mer til høyre i det politiske landskapet. Fri fra de vanlige sosiale bånd, og påvirket kanskje særlig av studenter fra Øst-Europa, nyorienterte jeg meg og stemte Høyre for første gang i 1991. Utviklingen har jeg beskrevet på bloggen før i serien Politikk og personlighet (let litt for å finne de enkelte innleggene). 

I 1995 meldte jeg meg inn i Høyre, og det er 20 år siden min første valgkamp for Høyre. I 1999 ble jeg også folkevalgt i Fylkestinget i Hordaland. 

I år har jeg stått på stand på Lagunen og gått og banket på dørene til folk. I 1977 sto jeg på stand i Namsos, og fikk hard medfart fra gamle damer og modne herrer. Det var Listesaken, og Loran-C saken med mulig riksrett mot SV politikere som preget valgkampen for SVs del. Det var betydelig tøffere å stå på stand da. Det har gjort sitt til at jeg har blitt vant til å ytre meg uten å frykte reaksjonene. Om bare alle kunne hatt det slik! 

Politikk og personlighet - del III

Tunnel for trivsel

Forskning kan ha politiske implikasjoner, og det bør den ha når funnene er så tydelige som dette.

Den aktiviteten vi liker absolutt dårligst i løpet av en dag (i gjennomsnitt, selvsagt), er jobbreisen.

Byrådet i Bergen har varslet en sak før valget om trasé for Bybanen til Åsane - en tunnel fra sentrum - etter at Venstre og KrF varslet at de ville sette krav om bane foran Bryggen i byrådsforhandlinger etter valget.

De to partiene vil tvinge gjennom en løsning mot et flertall i Bystyret og i folket i Bergen.

Forskningens relevans er at deres løsning vil føre til at reisetiden til sentrum for den store folkemengden i Åsane vil bli betydelig lengre enn for en tunnelløsning for all framtid. I alle fall med bane. Det vil senke livslykken for svært mange bergensere i overskuelig framtid.

Det er selvsagt andre argumenter i saken, men så langt jeg kan se er det utelukkende kostnader som taler for alternativet over Bryggen. Men tunneler gror ikke igjen, så disse kostnadene kan man fordele over hele den tiden det vil gå Bybane i Bergen. Trolig i mange hundre år.

Ut av styret

Fra og med i går kveld er jeg ikke lenger styremedlem i Fana Høyre og vara til Hovedstyret i Bergen Høyre. Det er ikke noe drama i dette. Jeg har bare opplevd at ukene har for få kvelder, og etter 20 år med nær sammenhengende styremedlemskap - først i Sentrum/Årstad Høyre og så i Fana Høyre - kan det være nok i denne omgang. Jeg har også vært nestleder i begge foreningene over flere år.

Jeg fortsetter i Representantskapet i Bergen Høyre, og vil også delta i andre aktiviteter. Herunder også valgkamp.

Bybanen inn på et nytt spor

 

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært motstander av å kjøre Bybanen i sakte fart forbi Bryggen, og derfor er jeg nå knakende godt fornøyd med at Bystyregruppen i mitt eget parti viste seg i siste liten å dele den oppfatningen. (Bildemontasje: BA)

Det er klokt av Byrådet å bruke tid på å utrede tunnelalternativet bedre, men om klokskapen virkelig griper om seg bør det også ta en annen lærdom av det som skjedde på Bystyregruppen i Høyres møte i går.

Det er at Bystyret er overordnet Byrådet, og at Bystyret i det lange løp neppe vil finne seg i å bare ta regi fra heltidspolitikerne i Rådhuset. Jeg skal ikke kommentere enkeltpolitikeres reaksjonsmønster i denne saken, men det kan synes som om noen har kommet fra det med et bedre rykte enn andre.

Men enkeltpolitikeres væremåte og uttalelser må likevel ikke skygge for det store bildet, og det er at Byrådet sitter på Bystyrets nåde. Om det nå er slik, som mange har ment, at Byrådet har gjort sitt ytterste for å få ett bestemt resultat i en såpass betydningsfull sak, så er det også en seier for lokaldemokratiet (og merkelig nok også Parlamentarismen) at Byrådet her gikk på et nederlag.

Det stemmer sikkert at det brede lag av befolkningen ikke kjenner detaljene i utredningene saken her bygger på, men det må da vel telle noe at ca. 80% av byens befolkning motsetter seg Bybane på Bryggen?

Nå er det å håpe at Byrådet tar denne avgjørelsen med good grace (når alle i Byrådet får kjølt seg ned noe), og at den endelige traseen blir noe senere generasjoner kan nikke anerkjennende til. Bane på Bryggen ville ikke passet i den kategorien.

(Forøvrig: debattens mest kuriøse og tendensiøse innlegg var det journalist Geir Kvile i Bergensavisen som sto bak. Det er så hinsides tendensiøst at jeg ikke trenger kommentere det en gang. Mine kolleger på ExPhil kan sikkert bruke det som eksempelgrunnlag i saklighetslæren.)

Obama-Romney hysteriet

Jeg støttet Obama i 2008, og gjør det igjen i år - uten at det har noen betydning, naturlig nok, men det er visst populært blant konservative politikere her i byen å drive amerikansk valgkamp for amerikanere. Heldigvis gikk PC (Peter Christian Frølich) i går ut og støttet Obama, for det var for pinlig når Erik Skutle på lørdag i en kronikk erklærte sin støtte til Romney. Hvorfor pinlig?

La meg først si hvorfor det kunne være på sin plass å peke på hvorfor det er godt mulig å være både intelligent, snill og grei og likevel ønske å stemme på Romney. Norsk presse er generelt noe venstredreid i forhold til befolkningens politiske profil, og USA er ikke bare et annet land - på mange måter er det en annen planet (som min amerikanske venn, bosatt i England, stadig påpeker).

Men det er dette med det inter-planetariske som også er utfordringen for unge norske politikere som plasserer seg i det amerikanske landskapet. Når Skutle begrunner sin støtte til Romney med at USA er så forskjellig fra både Norge og Europa, så plasserer han seg selv i en nasjon og en politisk kontekst der han ikke hører hjemme. Det blir svært spesiell lesning, for det er ikke hans egne politiske oppfatninger han kalibrerer med amerikansk politikk og finner "sin" kandidat.

For oss som ikke er amerikanere, men likevel har interesse av at det er en opplyst person med teft i Det Hvite Hus, bør Obama klart være å foretrekke. Romneys rundtur i verden tidligere i år tydet på alt annet enn de nevnte kvalitetene. Det var ikke pressen som forsterket tabbene - de var store nok i seg selv. I Storbritannia, der de konservative er betydelig lenger til høyre enn Høyre, er det vanskelig å finne tories som støtter Romney. Hans besøk i Number 10 der han viste tydelige symptomer på "foot in mouth disease" har nok gjort sitt for det. Obama har lyktes med mye ute i verden, og vi som er ute i verden bør se oss tjent med at han fortsetter med det.

Men Obamas utfordring er hans talegaver. Han har spent opp større forventninger enn han har vært i stand til å innfri. Mange moderate og oppegående velgere vil nok stemme Romney for å gi han en sjanse. For min del er jeg svært bekymret for den økonomiske politikken til Romney jeg er mest bekymret for, med utenrikspolitikken som nummer to. Romney er bekymret for underskuddet på statsbudsjettet, og høy belåning. Men hans konkrete løfter om skattelettelser og økte forsvarsutgifter vil gjøre vondt verre! The Economist er ikke motstandere av verken skattekutt eller utgiftskutt, men de klassifiserer likevel Romneys politikk på dette feltet som cloud-cuckoo-land.

Som figuren til Matt (over) har jeg ikke tenkt å sitte oppe i natt, men i mitt tilfelle er det nok 100% for å gå til køys. Når valglokalene ikke stenger før godt utpå morgenkvisten i morgen (norsk tid) er det ganske misforstått å holde valgvake. Det er klart det er spennende når det er så tett, men dette hysteriet har forlengst gått over i parodien.